Enslaveds fjortende plate «E» viser et band som ikke velger å slå seg til ro sjangermessig. Og det til stor begeistring.
Tekst: Ronny Østli
Bandfoto: Thor Brødreskift
Livefotos: Arash Taheri
Dette er en av svært få ganger jeg gjør et intervju etter at en skive er sluppet, og i forberedelsene leser jeg strålende anmeldelser av bergensernes nyfødte, ikke bare i metalblekkene, men også i dagspressen her hjemme. Låtskriver Ivar Bjørnson har begge beina godt plantet på jorda, men er selvfølgelig en fornøyd mann.
– Det har vært en formidabel mottagelse altså, det har det. Allerede i sommer da skiva var ferdig mastret begynte tilbakemeldingene å komme. For en gangs skyld har det gått kort tid mellom mastring og utgivelse, men man er jo likevel litt engstelig når en gir ut plate nummer fjorten. Man er litt redd for at folk sjekker litt på begynnelsen og litt på slutten og konkluderer med at; joda, dette låter Enslaved. Snakkes. Så vi er utrolig takknemmelige for å være i en posisjon der folk tar musikken vår på alvor og gir tilbakemeldinger både på ting vi er klar over og ting vi ikke har tenkt på.
– Enslaved har lenge blitt behandlet pent av pressen her hjemme og fått en del spalteplass, men jeg føler kanskje det er enda mer denne gangen.
– Det er det. Nå er jeg musiker og ikke trendanalytiker, selv om jeg kunne vært det med mitt skjegg, hehe, men jeg vet ikke helt hvordan ting fungerer. Vi er jo et band som liker å snakke og det kan virke som om folk synes vi har noe fornuftig å komme med. 25-årsjubileumet vårt i fjor ga oss en del oppmerksomhet, så lang fartstid er nok også med på å gi oss tyngde.
– Skal jeg kritisere mine kollegaer som skriver om musikk for dagspressen, må det være at det av og til virker som de er på en kunstutstilling og man ikke skjønner et kvekk av hva slags skive et band har gitt ut. Jeg kan være enig i at Enslaveds musikk kan være tidvis udefinerbart og at lydkollasj kan godkjennes som beskrivelse.
– Jeg synes dette er den plata vi har lykkes best i å fusjonere røttene våre med black metal fra tidlig 90-tall og alle de andre vidunderlige musikalske uttrykkene som vi er så glade i, som progrock, classic rock, indie rock, electronica osv. Jeg vil beskrive Enslaved som et av de bandene med røtter fra black metal som har klart å blande inn andre musikalske interesser på en sømløs måte.
–Jeg noterer meg at anmeldere legger veldig fokus på tittelen E. Er du overrasket over at en bokstav oppmerksomhet?
– Kanskje litt. Den har tydeligvis hatt samme effekt på omverdenen som på oss. Vi jobbet jo med varianter der hele runen ehwaR ble brukt. I og med at vi har brukt e’en for Enslaved mye var det veldig fristende å korte ned runen til bare E. Jeg gikk litt frem og tilbake med ideen et par uker før jeg presenterte det for Grutle, og hans reaksjon var også litt sånn; går det an da? Sier man E får du straks flere assosiasjoner. Enslaved, energi osv. Det er nok lettere for folk på utsiden å få vann på mølla med en sånn åpen tittel.
– Lydmessig synes jeg «E» (som anmeldes her!) er den Enslavedplata som låter minst ekstrem metal, men derimot veldig organisk og syttitalls.
– Vi har hatt en mer eller mindre bevisst lydpolitikk i studio siden 2008, da vi mixet Vertebrae i Studio Studio til Ronni Le Tekrø med Joe Barresi. Vi var litt usikre på hvor vi ville, noe Joe hjalp oss med de nere dette med spørsmålet om hvor og når er det Enslaved låter best. Svaret vårt var oss fem på lokalet eller på konsert med vårt eget crew. Jaha, sa han, da er jo oppdraget veldig enkelt. Da må vi prøve å gjenskape det i studio. Og det er ikke en vegg med gitarpålegg, nei det er en gitar på hver side, bass og trommer i midten og vokal litt her og der. Så det er egentlig det vi har jobbet med siden, og en konsekvens av det er at vi har spilt inn skiva mer eller mindre live. «E» er egentlig oss fem i et stort lokale i Sandviken i Bergen der forberedelsene går ut på å lage en god naturlig akustikk. Jobben i studioet er ikke da å nne den feteste gitarlyden, men å nne mikrofoner som kan gjenskape den lyden og overføre til plate det bandet som står samlet i Sandviken og spiller. Så går vi på jobb og spiller låtene om og om igjen som band til alle ser på hverandre og sier dette her låter jammen meg fett.
– Nå er ikke «E» akkurat bare fire flate, og godt voksne menn gidder da vel ikke øve hele tiden?
– Fra jul og frem til april da innspillingen startet har det vært mye øving. Vi turnerte med Opeth og fikk et tips som fungerte veldig fra for dem, da det er lett å glemme rytmeseksjonstenking som prog rock er veldig avhengig av. Så de siste ukene før innspilling ble Cato og Grutle sendt på egen arbeidsleir ute ved kysten uten noe annet å gjøre enn å øve bass og trommer (Ehh, Ivar, du vet hvor glade disse er i å fiske???) og det merkes veldig godt på denne plata. Da de kom tilbake til sivilisasjonen, ja da var de klare altså. Så hvis det er noen unge musikere som tror at når man har spilt lenge i band så slipper man å øve, så er det altså feil.
– Jeg noterer meg allerede i begynnelses på første låta, “Storm Son”, at Cato spiller veldig lekent.
– Det skulle være så intensivt og kjipt i forhold til øvinger inn mot innspilling at da vi gikk i studio skulle fundamentet komme på plass kjapt,
og det skulle være rom for lek. Cato har spilt siden 1979 og kan jo alt og co-produsenten vår Iver Sandøy er selv trommis. Han sa til Cato at spill inn først med hele bandet så finner vi frem et lite jazztrommesett etterpå så hører vi åssen det blir også, så det er virkelig en god ting og få lokket ut litt andre sider av Bekkis, som den introen der.
– En av låtene jeg kicket veldig på er “Axis Of The Worlds”. Jeg tok meg selv i å nynne på hovedriffet og det er da egentlig en ganske teit melodi. Og dette er ikke eneste gangen du lager et utradisjonelt parti. Og la oss si noen i bandet tenker som meg, hvordan presenterer du det for gutta med overbevisning om at dette faktisk kan bli fett?
– Hehehe, det er faktisk noen tilfeller av det. Ofte kommer jeg jo med demoer til dem. Akkurat det riffet hørte jeg for meg i en sammenheng, og som mange andre ideer så dukker det senere opp som et minne om et sted, person, noe jeg har lest eller hva som helst. Da gjelder det å finne første og beste instrument eller å skrive ned noter til snutten som dukker opp. Ofte låter jo ting litt rart når en prøver det på kassegitar, men samtidig hører jeg for meg dette som band. Grutle sa en gang da jeg klimpret skissene til «Isa» at dette umulig kan bli fett. Så da måtte vi tenke på teambuilding der man faller bakover i armene på hverandre. Det har vært et par sånne gjennom årene hvor de har reagert med skepsis, men hvor det viser seg at låtene blir veldig bra. Men nå må JEG passe meg. Når de nå får demoen de kanskje ikke ser potensialet i så har de likevel høye forventninger om at det blir fett. Så vi må passe på at vi ikke går i gamle band fella, hvor ting går på autopilot. Jeg passer på å ikke gjøre demoene for bra. Litt skranglete lyd, sånn at teitheten skinner gjennom. Jeg tror forøvrig akkurat det riffet du sikter til ikke hadde vært noe særlig på blokk øyte, det hadde nok vært veldig plagsomt, hehehe.
Besetningsendringer er ikke noe nytt i Enslaved, men frem til keyboardist og vokalist Herbrand Larsen takket for seg i fjor var besetningen stabil i over et tiår.
– Heldigvis hadde vi erfaring med dette fra før, så vi visste det var to muligheter. Den ene var at vi kommer til å finne noen andre. Hvis ikke må
vi omstrukturere innad i bandet. Det viktigste var og ikke forhaste seg, ikke bare drive brannslukking for å få inn en fortest mulig. Det viste seg å være rett strategi. Det gikk ikke lenge før neste mann dukket opp. Jeg tror dette var lærdom fra tidlig to tusen, da halve bandet ble skiftet ut og vi satt med følelse av dommedag, at nå kommer vi oss ikke videre osv. Ser vi tilbake nå var jo det redningen for bandet med «Isa» og den nye besetningen, så denne gangen var vi mer optimistiske. Dette blir en ny greie og det blir helt fantastisk, et positivt vitamintilskudd til bandet.
– Og der kommer Håkon Vinje inn i bildet. Funnet hjemme i Bergen, og er både fysisk og vokalt ganske lik sin forgjenger.
– Herbrand sa ifra han ville gjøre ferdig planene vi hadde for 2016, så
å finne et medlem før han var ferdig ville virke merkelig. Vi spurte andre musikere vi kjente om de ville vikariere fremover, spille på nye plata og eventuelle konserter. Så hadde vi avskjedskonserten til Herbrand på Hulen
16. desember og der var Seven Impale oppvarmingsband, med Håkon på keyboard. Jeg og Grutle så på dem og konkluderte med at dette er definisjonen på mannen vi leter etter. Diehard keyboardist som også kan synge. Så vi spurte om han ville være en av disse vikarene. Da viste det seg at Seven Impale skulle ta seg en pause og at Håkon, som er fulltids musiker, var på jakt etter et annet band. Det er jo helt surrealistisk. En halvtime etter at Herbrand hadde gjort sin siste konsert så var erstatteren på plass. Det er nok flere grunner til at Håkon kan minne om Herbrand på nye plata. En ting er at musikken kanskje legger opp til disse vokallinjene, en annen ting er jo at vi er flere om å utforme vokalen. I tillegg sang han jo Herbrands linjer da han kom inn i bandet. Så det er nok en blanding av arv og miljø for utenom at de begge holder seg i samme toneleie. Herbrand begynte jo også med å synge våre gamle linjer, så jeg gleder meg til Håkon begynner å jobbe mot sitt eget utrykk fremover.
– Nå er det ikke bare endringer i besetningen som gir flashback til gamle dager, Enslaved har jo ved flere anledninger spilt eldre skiver i sin helhet, så sent som i høst spilte dere hele “Vikingligr Veldi” på Beyond The Gates. I tillegg får jo Ivar utløp for mange musikalske krumspring i andre prosjekter. Har det vært fristende å snu om helt og gi ut en ren ekstremmetalskive?
– Det er et relevant spørsmål gitt, for det er noe jeg har tenkt på lenge. Men da i et annet prosjekt tror jeg. Akkurat nå føles det langt unna for Enslaved, men ingenting er umulig heller. For et par år siden virket det umulig å gjøre Vikinligr Veldi live, men det er noe med rett spørsmål til rett tid. At Enslaved gjør en retroskive er nok i så måte heller ikke umulig, men ikke akkurat nå.
– Hvis vi snur situasjonen på hodet, hva med å kutte Grutles growling og hive seg helt på 70-tallsbølgen?
– Nei, det ser jeg ikke for meg altså. Jeg kunne godt gjort en progplate med Grutle, men det er noe med identiteten til Enslaved som er såpass bundet opp i hans vokal i tillegg til alt det andre vi gjør, så det virker utenkelig. På den annen side, at låta “Feathers Of Eohl” er den første vi har gjort på veldig lenge uten black metal vokal fikk jeg faktisk ikke med meg før etter “E” var sluppet. Jeg synes det er vittig at progfolket liker Enslaved, men at
de sliter med vokalen. Det skal liksom være progressivt, men likevel må visse elementer ut, det blir for fremmed og komisk.
– Enslaved er like mye elementer av annen musikk som metal, likevel har dere størst nedslagsfelt hos ekstremmetalfansen. Synes du det er rettferdig?
– Ja. Det er sånn vi opererer. Vi når ut til en om gangen på et vis. Som da vi turnerte med Opeth i USA i 2009, da trodde mange vi var et low- fi black metal band og fikk seg en real overraskelse, og disse følger oss enda. Så det hender seg når vi er på tur at folk spør om vi har alle fjorten skivene til salgs, for da har de skjønt at de har gått glipp av et band de burde hatt i samlingen. Det er sånn vi er og det er ingen bitterhet i det.
– Nuclear Blast er veldig aktive med å legge opp til albumutgivelser i form av videoer. Ikke bare musikkvideoer, men studiorepotasjer og intervjuer om alt fra platetitler, teknisk utstyr og det meste som angår det nye verket. Som Ivar sier, Enslaved er et band som er glade i å snakke. Treffer man derimot på rett artist i rett tid ser jeg for meg at svarene på spørsmål om en skive fort kan bli: dette har jeg svart på i en åtte minutter lang video selskapet har lagt ut, sjekk youtube! Føler du med dette at vi som jobber med trykket media må bli flinkere til å grave litt dypere og kanskje gjøre litt andre vinklinger på et intervju nå som så mye informasjon allerede ligger ute?
– Absolutt. Det vil nok være redningen for oss som liker å lese blader. For at det ikke skal forsvinne fullstending tror jeg måten å angripe dette på er
å se på det som to parallelle verdener, akkurat som formater på musikk. Vi elsker jo LP’en, ikke sant, det er den vi tar med oss i senga og legger på egen pute når den kommer i posten, men samtidig må vi ikke undervurdere det digitale. Mange vokser opp med akkurat det, og da må vi nå ut til dem. Og da er videoer tingen, og da er vi så heldige at vi har fått med Håkon som kan sånt. Og gjennom det digitale kanskje de oppdager det fysiske format, og sånn håper jeg effekten er magasinverdenen også. Du så jo reaksjonen da engelske Metal Hammer holdt på å forsvinne, hvor oppmerksomme folk da ble, og det tror jeg er en bra greie. Her i Norge har vi minst tre metalblader man får kjøpt i kiosken, og det er jo helt ellevilt, det er dritfett. Og sånn håper jeg det forblir lenge. Jeg tror ikke man kan velge vekk det digitale i sin kjærlighet for det trykte, det vil nok virke mot sin hensikt. Man nok da heller gi i flere kanaler så alt får sitt. Så får man heller pense de unge som kommer inn via nettet over til den andre kanalen. Du vet det finnes noe bedre enn en artikkel på internett, nemlig en artikkel på papir. Dette må man ta seg tid til å forklare. Man må ta for seg en og en. Akkurat som Enslaved.
Først publisert i Norway Rock Magazine #4/2017