Fans av Enslaved vil kjenne igjen navnet «Heimdal» fra over tretti år tilbake i tid. Denne guden er av en så mystisk karakter at vokalist og bassist Grutle Kjellson synes det er på sin plass at han bærer tittelen på bandets sekstende plate. Dermed er det mange utenfor landets grenser som har fått vite mer om guden Heimdal. Nå er det sånn at Norway Rock Magazine blir utgitt av Rockpartner som har base i Trondheim, og det er også her magasinet hadde sitt opphav. Her finner man bydelen Heimdal.
Tekst: Ronny Østli
Livefotos og portrett av Grutle: Anne-Marie Forker
Bandfoto: Roy Bjørge
– Ja, hvorfor heter det Heimdal der? Er det tilfeldig, eller har stedet fått navn på bakgrunn av mytologien? Det må jeg jammen finne ut.
Et søk på nettet etter intervjuet viser at bydelen ganske så riktig er oppkalt etter guden Heimdal. Dette er en karakter som har fulgt Enslaved siden demoen «Yggdrasil» og låten «Heimdallr».
– Ja, han har lusket rundt oss i tretti år. Først på demoen, og «Heimdallr» ble jo også med på første plata «Vikingligr Veldi». Den gangen brukte vi en tradisjonell tekst fra sagaene. På den tiden var vi veldig nysgjerrige og visste ikke så mye om opprinnelsen eller egenskapene han har i mytologien. Men han er en veldig interessant og myteomspunnet karakter. Selve opphavet er veldig tilslørt. Man måtte snu en del steiner for å komme til bunns i dette. Det viser seg at han sannsynligvis er mye eldre enn den norrøne mytologien, og ble tatt opp der som en allerede kjent gud. Man kan finne helleristninger som er eldre enn jernalderen, og da snakker vi kanskje opp mot to tusen år eldre, og som veldig sterkt insinuerer at dette er en forløper til Heimdal. Det samme finner man på Tor. Opphavet kan også være lenger sør i Europa. Så dette er nok en gud som har vært dyrket mye lengere enn mange andre. Dette gjør det hele veldig interessant. Det finnes heller ingen skriftlige kilder, så det blir mye gjetting og tolkning. Men det er jo sånn at en religiøs tekst er jo teoretisk og basert på gjetting og tro, den er ikke bastant. Et veldig interessant bakteppe for både tekst og musikk.
Plata (som er anmeldt her!) er et konsept basert rundt nevnte gud, spørsmålet blir da om Enslaveds historie baserer seg på teorier som allerede eksisterer, eller om det er en helt egen historie med Heimdal i sentrum?
– Det blir litt historie, litt arkeologi, litt psykologi og masse tolking. I mytologien fremstår han som en lærer, som underviser folk i sine evner og følelser. Og her kan man fint trekke paralleller til seg selv, han representerer både dine suksesshistorier og dine tabber. Han er veldig signifikant, selv om han er tilslørt. Han er jo en varsler, noe som er veldig populært i dag. Det er Heimdal som varsler farer, og sånn sett blir en dal av vår egen psykologi. Det er ingen av oss som har doktorgrad i dette, så det blir selvsagt mye synsing. Og det gjør det jo også interessant.
Når NRM snakker med Grutle er tre låter blitt sluppet fra plata. «Caravans To The Outer Worlds” kom som EP allerede i 2021, mens “Congelia” og “Kingdom” er blitt sluppet som singler fra «Heimdal». Alle er låter som viser en hardere side av Enslaved. Min tanke er at det å spille eldre skiver i sin helhet har hatt en innvirkning på skriveprosessen.
– Det kan være tilfelle. Det er jo såpass gammelt materiale at en kan ha bli inspirert av seg selv, hehe. Alt går jo i sirkel. Når en spiller gamle plater live gjenoppdager man energien man opplevde både ved innspilling og når en presenterte det live første gangen, så ja, det kan ha påvirket oss. Men dette er ikke noe vi har tenkt på, det går på en måte av seg sjøl. Vi liker jo veldig godt dynamikken i musikken, at ting bygger seg opp. Det kan være steinhardt og det kan være svevende i en og samme låt. Vi lager jo musikken vi vil høre på selv, og det endrer seg jo. Vi sjekker stadig ut musikk vi ikke har hørt før, og det åpner nye horisonter. Vi er alle sammen en gjeng musikkelskende idioter. Så der har du jo veldig mange innfallsvinkler. Det var aldri noe mål at «Heimdal» skulle være en veldig heavy plate, men du finner definitivt mye hardt der, og det er en del av dynamikken.
– Noe som kanskje underbygger tyngden, er lydbildet som jeg finner noe råere denne gangen.
– Ja, det er kanskje det. Det er ikke polert på noen måte, det låter veldig organisk. Trommene låter trommer, og det samme med de andre instrumentene. Jeg vil ikke kalle det primitivt, ei heller rent da vi bruker vreng. Det låter oldschool. Det er ikke en nymotens komprimert moderne metal-produksjon. Og der føler jeg vi lykkes, for det er ikke det vi vil ha heller.
– I motsetning til mange av deres bandkolleger på Nuclear Blast.
– Nå deler vi selskap med veldig mange, det er jo et stort selskap. For å være litt diplomatisk så finnes det noe for enhver smak der. På et så stort selskap er det umulig å digge alle banda, men for oss fungerer det veldig bra med Nuclear Blast altså.
Det er gitarist Ivar Bjørnson som skriver musikken, og det jeg liker veldig godt med Enslaved er at man aldri kan forutsi hvordan neste plate blir. Hender det han må minnes på at dere er et metalband, så det ikke svever altfor langt utpå jordet?
– Nå er Ivar den i bandet som hører mest på metal, så det er ikke noe problem. Denne gangen her var det ganske interessant siden det var litt andre forutsetninger i skriveprosessen. Vanligvis har vi tildelte lommer med tid til å skrive mellom turneer og andre ting. Nå fikk vi jo en pandemi. Vi fikk også laget EP’en du allerede har nevnt. Og vi gjorde jo mye i denne tiden også, men vi var sjelden langt hjemmefra, så vi hadde god tid til å lage plata. En kan høre på riffene til Ivar at her er det en kar som har sittet og puslet med riffene, det låter mye mer introvert. Det er også mer intrikat og det er flere lag, så det tok lenger tid for meg denne gangen og skjønne låtene og tenkte ut vokal. Når det først ble sånn, var det en veldig interessant og givende prosess. Etter å ha jobbet med låtene på egenhånd var det å reise til trommis Iver sitt studio og jobbe med vokaldemoer, for han synger jo han også. Vi brukte veldig mye tid på finpussing, så da plata skulle spilles inn var alt gjort klart. Jeg skal ikke si det bare var å måke det inn, for det er intrikate låter, men det var veldig fint å ha såpass god tid i forkant. Da kunne man heller bruke dyr studiotid på finpussing i stedet for å jobbe frem grunnideer. Med dette mener jeg ikke at vi har vært dårlig forberedt på tidligere plater.
– Tekstene skrives av både deg og Ivar. Hvordan fungerer det i et såpass lite faktabasert konsept som «Heimdal»?
– Rammene er jo selvfølgelig veldig viktige. På «Heimdal», i likhet med tidligere skiver, møtes jeg og Ivar for å diskutere hva plata skal inneholde. Ofte starter det med coverarten som et skjelett, så hiver vi på mer og mer kjøtt. Ivar kom kjørende hit en helg, så tok vi oss et par rolige pjoltere og begynte å snekre rammeverket. Vi bestemmer kanskje da hvem som skal skrive hva, men vi har jo hele tiden kontakt underveis. Har han en demo, så sender han den til meg, mens jeg kan sende en tekst over til han.
– Når du nevner dette rammeverket og sier det ikke var planlagt en hardere skive denne gangen, er musikken noe dere snakker om på dette stadiet?
– Den blir litt mer til av seg selv, og det er lettere når en har holdt på en stund. Alle har et ganske stort hvelv og ta av. Journalister henger seg gjerne opp i at det partiet låter som Darkthrone, Pink Floyd eller King Crimson. Men for oss dreier det seg om et parti som falt seg naturlig der og da, uten noen formening om hvor det kom fra. Det er litt kult, for vi er ikke var på sånt i det hele tatt, det bare skjer. Hadde det vært for 25 år siden hadde vi nok vært veldig kritiske på at det og det kan vi ikke bruker, for det minner for mye om det ene eller andre. Man var snevrere da, nå er harddisken langt mer fylt opp. Og heldigvis er vi blitt flinkere nå enn i 1992. Noe jeg anser som ganske ålreit, hehe. Når det er sagt så hender det jeg kommer med forslag til Ivar, om han ikke kan ha et break med en viss stemning. Det kan være en låt eller et par plater jeg har i tankene. Noen ganger fanger han opp det, andre ganger kommer det noe helt annet, men som likevel er fett. Det er nok av band som kaller låtene sine Metallica-låten eller Mayhem-låten, og da minner de mye om dem. Jeg kaller det referanserock, og det kan ha sin sjarm det også, men for oss hadde det blitt feil å spille referanserock på trettiandre året.
– Ikke minst promoterer dere nye plata med gode videoer. Jeg tør påstå tekstvideoer ikke akkurat står på min favorittliste.
– Ja. Hehe, de tekstvideoene ja. Det er så rart, for de kunne gjort det så mye enklere. Kanskje litt roligere og mer behagelig. De er gjerne litt forseggjorte, men ikke nok, og det blir bare teit. Vi liker å gjøre mer klassiske musikkvideoer. Og det er jo litt artig, for i en periode var jo det helt ute. Frem til tidlig 90-tall var jo det det mest signifikante promoverktøyet med MTV. Deretter ble det faset helt ut, inntil nå hvor det er relevant igjen. Selskapene har nå begynt å legge litt penger i kvalitetsvideoer, noe jeg er glad for. Noe av det tøffeste da jeg var yngre var jo å se en ordentlig feit musikkvideo. Om Twisted Sister, Venom og Iron Maiden sine videoer hadde vært like kule om de kom i dag er jeg ikke sikker på, men på den tiden var de jo helt kanon. Så for oss gamlingene er en musikkvideo stas. Det kommer en i morgen også, «Forest Dweller».
Nå gjøres dette intervjuet i slutten av januar, så mange har nok sett videoen når denne utgaven av bladet er ute. Uansett kanskje den mest varierte av platas singler så langt.
– Ja, det er en av de mest dynamiske låtene på plata. Alt fra rolig Genesis via ekstrem metal til en avantgarde David Bowie-aktig slutt. Det ble en kul låt og jeg er veldig fornøyd med videoen. Det er samme regissøren som på «Kingdom», men det er en helt annen greie.
– Så da blir det å bruke helgen til å lese kommentarfeltet?
– Jeg synes jo fortsatt det er gøy med reaksjoner, men jeg mister interessen i de kommentarene etter et par dager. Det blir det samme som alle andre saker du leser kommentarer på. Plateanmeldelser derimot leser jeg, det synes jeg er spennende. Men altså, jeg leste i kommentarene til en av videoene; «I miss Trym». Det er jo flott at noen syntes Trym er flink på trommer, men det er snart tretti år siden han slutta. Man har altså torturert seg gjennom alle disse skivene i etterkant for å konkludere med at bandet var bedre med han, hehe. Hadde han fortsatt, hadde han helt sikkert spilt bra på disse låtene, men det er en grunn til at folk slutter. Og jeg tror ikke han angrer på karrierevalget, han har vel hatt vel så stor suksess med Emperor enn det vi noen gang kommer til å få.
– Du har vært innom at dere var aktive under pandemien, blant annet med noen streamingkonserter. Dere var tidlig ute med det.
– Ja, det første var en onlinefestival med flere band. Og da innså vi at dette går jo an å gjøre. Veldig rart å spille i et stort lokale og kommunisere med folk gjennom en linse. Jeg klarer nok aldri å venne meg til det, hehe, men det var noe å gjøre. Når man ikke kunne spille konserter var dette det nest beste. Og det fungerte jo. Så da bestemte vi oss for å gjøre flere. Det ble to til på verftet. En hvor vi spilte hele «Below The Lights» og en slags ønskekonsert, hvor fansen kunne stemme på en del låter, hvor vi da spilte våre ti mest populære viser, hehe. Så ble det konsert i et industrilokale uti Øygarden, utenfor Bergen. Der ble en del fra «Utgard» blant annet. I 2021 slo vi oss sammen med progbandet The Shaman Elephant og gjorde en turne og en streamingkonsert vi kalte for «The Otherworldly Bigband Experience».
– Etter hva jeg forstår er det noen av disse konsertene vi finner på vinyl, utgitt av By Norse Music, som er et selskap Ivar er delaktig i.
– Ja, Ivar har selskapet sammen med Kvitrafn fra Wardruna og Simon Füllemann, manageren vår. Wardruna er jo der og en del annet, ikke bare metal, men mer eksperimentelle ting. Interessant plateselskap med fine gjennomarbeidede utgivelser. Til Enslaved bruker vi dette til reutgivelser og liveskiver, mens nye plater selvfølgelig blir utgitt på Nuclear Blast.
– Å se Enslaved i dag er virkelig noe helt annet enn da vi entret det nye årtusenet. Før den tid imponerte dere meg ikke nevneverdig på scenen.
– Det skjedde noe der. Vi gjorde det ganske bra med de første platene våre, «Vikingligr Veldi», «Frost» og til dels «Eld». Så kom det en serie plater som var litt ufokuserte. Jeg synes det er mange gode låter på dem, men de spriker veldig. Selv om platene havnet nede i en bølgedal kommersielt sett, var de veldige viktige som byggesteiner til å få på plass låtskriving, livespilling og en solid bandbesetning. Vi tok et slags valg på den tiden om å satse alt med profesjonalisering da vi fikk med Arve Isdal, Cato Bekkevold og Herbrand Larsen, besetningen som ga ut «Isa». Så du har helt rett i at det skjedde noe da, det ble mer proft over hele linja. Vi brukte mer midler på crew og produksjon. Og det var lurt. Vi fikk jo langt bedre turneer og standarden ble jo løftet betydelig. Deretter har vi kun tatt små steg til dit vi er i dag, de største grepene ble tatt da, og det var vi bare nødt til å gjøre.
Grutle delte sin store fiskeinteresse med Cato Bekkevold, som ga seg som trommeslager i Enslaved i 2018.
– Håkon (Vinje, keyboard) er småinteressert i fiske, men vi har aldri vært på fisketur sammen. Når vi har turnert har det blitt lite fiske, selv om det ble mye fiskeprat. Jeg og Cato har jo kontakt omtrent hver dag, så fiskepraten går fortsatt jevnt. Men i de femten årene Cato var med i bandet var vi igjen i Texas en gang etter en turné for å fiske. Så i bandsammenheng ble det kun en tur. Det var ikke sånn at vi hadde med fiskestenger og løp av gårde mellom lydprøve og konsert. Jo forresten, vi ble invitert på isfiske etter en lydprøve en gang, og var med på det et par timer. Det var i store telt med varmeovner og kjøleskap full av øl. Det ble ikke noe fisk, men vi ble ganske fulle. Så fiske gjør vi når vi ikke er på turné, hehe.
– Hva fyller så Enslaved rolige stunder på en turné med?
– Det er ikke tid til så mye fornuftig. Man går og spiser, går en tur, ser en film eller leser en bok, som i seg selv kan være ganske fornuftig. På fridager er man gjerne et sted hvor det er billig for bussen å stå, og det er gjerne nitriste landsbyer med en butikk og et motell. En fridag i sentrum av New York har skjedd, men det er veldig, veldig sjelden.
– Enslaveds sine første år på Haugalandet ble dokumentert i den tolv episoder lange serien ”Heimvegen”, laget av TV Haugaland.
– Dag Olav Husås ringte meg en formiddag, jeg var faktisk ute og fisket og var fryktelig fyllesyk, hehe. Jeg koblet ikke navnet da, og tenkte bare det var hyggelig å få telefon fra en østlending som ville gjøre en sak for TV Haugaland. Etter hvert så slo det meg at dette var mannen jeg hadde sett live flere ganger med Ring Van Möbius. Han er en veldig fin fyr, det er jo han som drev hele prosjektet. Èn fyr, som gjorde hele denne serien alene. Opptak, redigering, teksting til engelsk og alt sammen. Èn fyr. Det er rett og slett imponerende. Vi gjorde bare som han sa. Vi ble vel forespeilet halvparten antall episoder mener jeg, men så bare ballet det på seg. Og det er jo fascinerende å tenke på at de tolv episodene kun er våre første fem år, før vi flyttet til Bergen. Men jo mer vi reiste rundt, jo flere historier dukket opp, og dermed ble det en del materiale og ta av. Han er ingen spørrende og gravende journalist, men på et finurlig vis klarte han å få oss til å prate i vei. Han har et talent der han kanskje ikke er klar over selv. Vi koste oss skikkelig, og både jeg og Ivar satte pris på å bli kjent med ham. Også må man tenke på at dette er en lokal TV produksjon. Man vet jo gjerne hvor lista ligger der, der kommer gjerne pinlighetene trillende på en snor, også får man det her. Jeg har sett proffe dokumentarer som har vært et gjesp i forhold til dette her. Om han fikk frem det beste eller verste i oss er jeg usikker på, men noe fikk han frem, hehe. Det var gøy for oss å se også, for vi var jo ikke med da han intervjuet alle de andre som deltar.
Under Beyond The Gates i 2022 var Enslaved første bandet ut på scenen i Grieghallen, hvor bandets debutplate «Vikinglir Veldi» ble spilt i sin helhet.
– Det var selvfølgelig veldig spesielt. Vi har jo en lang historie med Grieghallen. Vi spilte inn vår første plate der i 1993, så der har vi brukt mye tid. Jeg har også jobbet der med produksjoner. Jeg hadde et seks ukers engasjement der med opera hvor jeg firte ned kulisser med tau. Jeg har også jobbet med rockekonserter der. Det var nostalgisk på mange områder, også var det jo fullsatt. Det er helt absurd, et fullsatt Grieghallen som hører på ekstrem metal. I 1993 hadde det vært helt uhørt. Jeg sto der og tenkte: For en reise vi har fått være med på. Og jeg er helt sikker på at Emperor og Mayhem tenkte det samme. Det er så mange ting i ekstrem-metallen som er forbundet med den hallen, så det var en sterk opplevelse. Og jeg var selv i publikum dagen etter og så Candlemass og Mercyful Fate, og dette er virkelig et mektig sted for slike konserter.
– Med deres historie til stedet og ikke minst det faktum at dere som bergensere antagelig passerer Grieghallen veldig ofte, er dette en scene du har drømt om å fremføre egen musikk på?
– I tillegg til å jobbe der har jeg vært på mange konserter der også. Alt fra Kraftwerk til å se nevøen min spille fiolin i barneorkester, og hver gang er tanken at her må det da være mulig å få spilt en dag. Hele dagen var bare helt absurd. Bare det å ha et av backstagerommene i gangene der. I et av rommene har jeg sett David Crosby, i andre rom Florian Schneider og Meat Loaf. Og dagen etter oss er King Diamond her. Jeg har spilt mange konserter, men akkurat å spille i Grieghallen tok litt pusten fra meg skal jeg være ærlig. Og jeg fikk inntrykk at jeg ikke var den eneste som syntes dette var stort.
– Til høsten står dere på samme scene igjen, da spiller dere «Eld».
– Ja, det er den siste plata vi gjorde der i første runden. «Vikingligr Veldi», «Frost» og «Eld» ble spilt inn der, før vi spilte inn to plater i Sverige. «Eld» er også den siste plata vi spilte inn analogt. Alt ble jo selvsagt enklere etterpå, men jeg savner også den analoge biten litt. Når du sto foran en stor miksepult og måtte hyre inn kompiser for å ha nok fingre til å mute og trykke på knapper, det var kult. Man måtte øve på å mute riktig, hehe. Det var tider, som man sier. Men det er jo også et aspekt ved Grieghallen. Det er så viktig i vår historie. Fra vi spilte inn «Vikingligr Veldi» til «Eld» var for øvrig studioet flyttet fra kjelleren og opp til tredje etasje. Jeg husker jeg så ut av vinduet der og ned på Frelsesarmeen og de vietnamesiske restaurantene da vi spilte inn plata, hehe. Vi spiller samme dag som Dimmu Borgir, og de har vi ikke møtt på en stund, så dette blir enda en trivelig helg i Grieghallen.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2023
