Lørdag 23. september 2023
Vi spoler lynkjapt fram til 1993. De samme guttene, nå purunge musikere med langt hår og luftige ambisjoner, kom sammen og fant at de hadde en fellesnevner – nemlig de irske rockerne fra Dublin. Thin Lizzy.
De hverken marsjerte eller hadde med seg sverd og skjold, men tributebandet Emerald presterte så det holdt da de spilte på Rockheim lørdag 23. september. 30 år etter at de finpusset rockeklassikere som «The Boys Are Back In Town» og «Jailbreak» i øvingslokalet for første gang, sitter låtene fremdeles knallsikkert. Det de leverer fra scenen er troverdig, rett og slett.
Hvorfor er det slik?
Her er et tenkt, annerledes scenario: En gjeng kompiser bestemmer seg for å gjøre coverlåter av et band. Til tross for at de er uerfarne musikere, så låter det ikke så aller verst. Det viktigste er å stå på scenen. Etter et par konserter flytter trommisen til hovedstaden for å studere. Gitaristen har fått unger og skal snart gifte seg. Vokalisten jobber kveldsskift og har ikke tid til å øve lenger. Og så sklir det hele fra hverandre.
Noen tiår senere får en i gruppa et inspirert øyeblikk: Skal vi ikke samles igjen, øve litt, leie et lokale og plukke opp tråden fra da vi var unge og fremadstormende? Resultatet blir som oftest deretter. Opplegget låter kjent, ikke sant? Det er på en måte en del av coverbandets anatomi.
Forskjellen fra scenarioet over og folka i Emerald, er at samtlige medlemmer er utøvende musikere – artister som har holdt faget i hevd de siste 30 årene gjennom en hel rekke band og prosjekter. Og det merkes så til de grader!
Om ikke Rockheim var helt fullt på lørdag, så var det ikke langt unna. Og de oppmøte fikk definitivt valuta for pengene. Det er noe helt magisk med kombinasjonen lave skuldre på scenen, lutter spilleglede og ytterst kompetente utøvere.
Rytmeseksjonen med Jan Egil Øverkil på trommer og bassist Jørgen Veie-Rosvoll leverte bunnsolid som vanlig. Gitaristene Rune Kleveland og Petter Selliseth fungerer som én organisme når de tar fatt på de mange harmonipartiene som preger lydbildet til Thin Lizzy. Vokalist Frode Blekkan er et unikum. Han er akkurat nok Phil Lynott uten at det framstår som tilgjort, og akkurat nok Frode Blekkan til å sette sitt eget stempel på låtene. Det er en knivsegg som er vrien å balansere. Her gjøres det med glans.
«Steike kor bra! Skulle ønske de spilte oftere,» var det kar som meddelte på vei ut etter siste ekstranummer. Jeg tror mange delte oppfatningen hans. Men bør man alltid få det man ønsker seg? Spiser du indrefilet til middag hver dag, så blir du temmelig lei etter en stund. Emerald inviterer kun sporadisk til høytid, det har de gjort i 30 år, og kanskje er det best slik. Når det er sagt – jeg håper de ikke lar det gå altfor lenge til neste gang.
Tekst: Jan Are Hansen
Foto: Kjell Roger Solstad