Håvard er først ute, og mens vi venter på at Brynjar skal dukke opp prates det løst og fast om Kiss, og om de var bedre i 1976 eller på 80-tallet. Håvard har nok fasiten, der han påstår at ´76-versjonen er fetest, og siden Brynjar er sent ute, taper han og 1983-86 så det synger etter. Etter hvert dukker Brynjar opp, og vi er i gang.
– Der kommer Brynjar.
Håvard: – Nå er´n sikkert naken.
– Håper det!
Håvard: – Haha!!
– Hei, Brynjar. Vi prater om Kiss anno 1976 versus 80-tallet.
Brynjar: – Åh. Jeg er glad i 80-talls-Kiss jeg. Er det der vi er nå allerede??
– Det høres ut som om vi kan slå ihjel mye tid på dette temaet. Kanskje vi bare skal drite i det faktum at dere har spilt inn ny skive?
Håvard: – Dette kan bli interessant…
– Ifølge presseskrivet deres har det tatt tid å gjøre ferdig den nye plata.
Brynjar: – Ja, det har vært en lang vei. Vi begynte å spille inn i 2021, men deler av låtmaterialet er enda eldre enn det igjen. Pandemi og helvete, men det førte jo til at vi fikk god tid til å jobbe med plata.
– Det er jo én ting. En annen er jo at det har løsnet greit for både Spidergawd og Kvelertak, pluss at Tommy (Reite, bass) spiller med The Dogs.
Håvard: – Det har jo blitt sånn at det bandet som er minst får minst tid, men det som er så fint med Cuero-bandet, er at det er et band som alltid kommer til å være der, og som det alltid er godt å komme tilbake til. Ambisjonene er jo der de, men det er også et band det er mulig å bli gammel i. Bandet kommer aldri til å forsvinne, og vi elsker å lage låter sammen, og nå synes vi at vi har skrudd sammen ei skikkelig bra skive. Jeg er egentlig mer engasjert nå enn jeg har vært på lenge
Brynjar: – Det merkes!
Håvard: – Det er ikke et band man blir rik i, så det må jo være et engasjement i bunnen.
– Det er kanskje et hjertebarn da.
Begge: – Absolutt!
Brynjar: – I de andre bandene vi spiller i er det kanskje andre som trekker mer i trådene, og andre som bestemmer, mens i El Cuero er det Håvard, Tommy og jeg som driver på, og sånn har det vært siden vi starta i 2005. Dette er jo barndomshjemmet vårt, på en måte.
– 20-årsjubileum neste år da.
Brynjar: – Ja, det slo meg da jeg prata om det akkurat nå. Det må vi kanskje gjøre noe med.
Håvard: – Sånne ting kommer vi som regel på etter det er for sent, så det var bra du sa det nå, så vi kan begynne å lete etter det vinduet der ingen av de andre bandene holder på med noe. Det er forresten veldig vanskelig å finne!
– I hvert fall med tanke på de bandene dere faktisk spiller i. Håvard har jo allerede vært forsidepike hos oss, med Kvelertak.
Håvard: – Hehe, ja tenk det. Selv om vi spiller i veldig aktive band, så er det alltid perioder der aktivitetsnivået er noe lavere, for eksempel så ikke markedet blir mettet, så da handler det om å finne de vinduene der ingen av de bandene gjør noe, så det blir rom for El Cuero, og da snakker vi ikke om en måneds åpenrom. Ting må planlegges, så vi ser kanskje et år eller to fram i tid.
Brynjar: – Både ‘Spiders’, Kvelertak og The Dogs er band som turnerer rimelig heftig, så det ble mye arbeid for å finne de fem ukene der vi kunne turnere med Cuero.
– Spidergawd har jo en aktiv periode nå.
Brynjar: – Ja, vi har vært ute i Europa en runde, og har noen helger i Norge nå, før vi drar ut i Europa igjen i mars, før det er rett ut på tur med Cuero etter det.
– Per (Borten) er jo høvding i Spidergawd, men har også produsert plata deres. Var det et naturlig valg?
Brynjar: – Det har blitt noen sene kvelder der vi har prata om det meste, og naturlig nok var El Cuero tema innimellom. Etter jeg joina Spiders ble det mye gitarnerding oss to imellom, og Cuero ligger hjertet mitt nært, og ble raskt tema da vi prata om musikk. Jeg hadde lyst til å linke Per inn mot Cuero-verdenen, for han er en artig type med idéer linket opp mot den britiske 80-talls pop/‘new romantics’-greia, som er et stykke unna El Cuero. Han hadde noen tanker om hvordan han mente vi kunne låte. Jeg ble litt hypp på å huke inn han, og når han har studioet sitt på Ler, så kunne vi både bo og øve der, vi har gjort pre-prod der, og når jeg tenkte at han og Håvard kunne bli litt eksplosivt, så frista det rett og slett for mye. Begge er standhaftige og står for meningene sine, så jeg håpet på litt friksjon, kan du si.
– Har det faktum at dere spiller i tyngre band på siden påvirket sounden til El Cuero?
Brynjar: – Det gir oss en litt større pot å hente inspirasjon fra, men det gir oss en større ramme å jobbe ut fra.
Håvard: – På både godt og vondt har vi kanskje havna litt på utsida av singer/ songwriter/ americana/ Neil Young/ Tom Petty-bagen. Den er jo forholdsvis konservativ, og det skal ikke mye til før du møter motstand og blir pusha utafor den ramma. Der har vi kanskje vært litt annerledes, og gitt litt faen, og heller gjort det vi har følt vi har hatt lyst til. Vi kan ha en tendens til å være litt mer heavy til tider, og det har på godt og vondt serva oss bra. På de to-tre første skivene, og kanskje også på denne, så er vi nesten borte og lukter på 80-talls Whitesnake, og det er jo livsfarlig i vår sjanger, haha! Jeg kan sikkert beskyldes for å låte litt Lars Ulrich fra “Black Album”, men det synes jeg er stilig tromming, og da er kanskje veien kort til John Bonham eller AC/DC igjen, men like fullt låter det Cuero, noe jeg mener er en slags signatur.
– Hva slags motstand tenker du på?
Håvard: – Det handler litt om at kjernepublikummet synes det blir for bråkete, for hardt, for tregt eller for fort, eller kanskje for mye input. Hellbillies treffer kanskje mer blink enn det vi gjør. Hver gang de gjør en endring i stilen sin, treffer de blink. Vi er alt for utålmodige, så vi drar hardt av til venstre med én gang, i stedet for å ta det ett skritt av gangen slik som de gjør. Vi er jo ikke Hellbillies, men vi er stilmessig knyttet sammen likevel.
– Dere har jo vært mere tro mot americanaen enn det Hellbillies har vært. De var jo mer et reint country-band til å begynne med. Americanaen kom vel ikke før rundt 2000-tallet for de, så da var jo dere tidligere ut enn det de var.
Håvard: – Jeg vet ikke hva du tenker, Brynjar, men vi lefler jo med såvel reinspikka pop som heavy og americana, en litt merkelig blanding kanskje.
Brynjar: – Det er faktisk godt observert det, for låtene våre har egentlig vært lagd over samme lest lenge, mens innpakninga har utviklet seg gjennom årene. Vi har spilt inn skiver live i studio med masse bråkegitarer, og vi har hatt produsenter som har fått utvikla seg. Jeg var i Førde med Spidergawd i helga, og det er jo åstedet for tidenes dårligste Cuero-anmeldelse. Firdaposten skrev bare ‘hatar det, hatar det, hatar det’, og terningkast én.
Håvard: Han ga den en treer, men plata før ga han en sekser, så han liker jo bandet.
Brynjar: – Hellbillies er jo kroneksempelet på å utvikle seg sakte. Der har det gått så seint at publikum ikke har merka at de har forandra seg.
Håvard: – De er smarte de brødrene der, mye smartere enn brødrene fra Kristiansund, hehe!
– Og midt oppi denne prosessen så stakk Vegard (Strand Holthe, gitar). Like fullt er låtene hans med, og han synger lead på flere låter. Det fremstår som rimelig udramatisk.
Håvard: – Dette er Vegards andre plate med oss, og han ble en slags katalysator for vår del, for han sitter på en enorm katalog med låtmateriale, så jeg lurer på om han brant seg ut faktisk. Han har nesten lagt bort musikken helt for ei stund. Som du sier så var det udramatisk, men det er klart at det var kjipt å miste en god venn, spesielt med tanke på at jeg mener han har løfta skiva, pluss at han ga oss en ny bredde. Fint å ha en ny vokalstemme var det også, men enn så lenge trives vi godt som trio.
– Han synger jo tre av låtene på den nye skiva; hvordan blir dere å løse dette i en livesituasjon? Blir du å ta den jobben, Brynjar, eller skal dere ha inn en ny gitarist?
Brynjar: – Vi skal nok ha inn noen ekstra, men om det blir gitarist, det gjenstår å se. Jeg kunne tenkt meg å høre Håvard synge et par av låtene til Vegard, faktisk.
Håvard: – Det er planen at jeg i hvert fall skal forsøke å synge på et par låter, men jeg er jo korist, og har ikke hatt for vane å synge lead. Jeg tror nok at når trommisen tar leaden, synes folk det er kult uansett.
Brynjar: – Du blir den norske Deen Castronovo.
Håvard: – Håhåhå, deeeet…
– Dere har jo gjort harmonier sammen i mange år, og jeg husker spesielt da jeg hørte “The Whole Love” første gang; jeg var helt solgt!
Brynjar: – Det husker jeg. Da var du gira.
Håvard: – Nå har Brynjar og jeg spilt sammen i nesten 32 år, og starta på pub, som så mange andre, så med 50-60 låter på repertoaret ble det mye harmonier underveis, og jeg synes det er en jævlig fin ting å ha sammen.
Brynjar: – Vegard lå jo fint på toppen i harmoniene, så vi får se hvordan vi løser det framover. Det blir moro å bli kjent med nye folk musikalsk sett, men jeg kommer til å savne det faktum at Vegard var den som kunne terge Håvard mest
Håvard: – Du er ikke så verst du heller, men jeg har blitt så mye eldre nå, så ‘æ ork´ikkje’
– Dere har uttalt at vi er i ferd med ‘å fucke opp verden’, og at dette påvirker tekstskrivingen deres. Si litt om det, og litt om bakgrunnen for tekstene på skiva.
Håvard: – “Are We Done Yet” er jo en slags ‘ja men er vi ikke ferdige med å drite oss ut snart’, med tanke på hvordan vi holder på i verden. Tittelen dukka opp i 2021, men nå er det, om mulig, kanskje blitt hundre tusen ganger verre. Det er litt mitt ‘take’ på det, pluss at det er et lite nikk i retning at vi har vært borte lenge; det er ei blanding jeg synes er fin. Tekstene kan kanskje Brynjar svare mer for, men veldig politiske vil jeg ikke påstå at de er. Det er nok mer selvbetroelse ute og går, enn verdenspolitikk, men tittelen, den går mer på at vi er på vei til å drite oss ut. Kraftig!
– Det er en troverdighet i det El Cuero formidler, og det er en kunst ikke alle behersker. Det føler jeg er tilfelle også denne gangen.
Brynjar: – Det er jo veldig hyggelig å høre. Man blir jo eldre, får familie, og noen av oss har unger i fjortisalder, og man lever i sin egen virkelighet, og man forsøker å formidle ting som ligger nært, men som er universelt nok til at alle kan relatere det til sin egen verden. Det er nok mye personlig der inne, men det skjules og maskeres såpass at det blir spisbart for alle. Jeg tror man blir modigere jo eldre man blir med tanke på tekstskrivinga, og gir litt mer faen hva folk måtte mene.
Håvard: – Jeg trodde det var motsatt jeg.
Brynjar: – Ikke for meg i hvert fall, men så har jeg kanskje aldri vært så flink til å skjule ting i tekstene heller.
– Dere var litt uenige her nå. Hva tenker du, Håvard?
Håvard: – Jeg tenker jo at jo eldre man blir, jo mer oppmerksom på sine omgivelser blir man, og dermed tilpasser man seg samfunnet. Men som du sier, så skriver både Brynjar og Vegard godt på denne plata, og jeg synes de formidler det de har skrevet på en veldig god måte. Ikke bare synger de bra, men de har levert veldig bra låter også.
– Du har jo bidratt du også.
Håvard: – Ja, jeg har jo en tekst som jeg står for kanskje 80% av, der en sen nattejam mellom Brynjar og meg ble en låtidé som jeg pusha på for å få ferdig. Jeg tar opp mye av det vi spiller sammen, og da kan det ofte komme noe ut av det. Når vi jammer med bare gitar og trommer, behøver ikke Brynjar å forholde seg til noe tonalt i en bassist, så han kan hoppe fram og tilbake i akkorder som han vil. Det mener jeg å ha hørt Ian Paice si også; at det er kult å jamme med bare ett annet instrument, for da er gitaristen fri, og behøver ikke følge et bestemt skjema. ‘Nei, nå er vi i E-dur, så da må vi holde det skjemaet’. Sånn kan vi to holde på i noen timer, og da kan det bli noen vers eller refreng som dukker opp. Da kan det gjerne bli ei låt som “How To Dance (In The Light)”. Men da må jeg pushe på litt, for Brynjar hører ikke på det øret, så da må jeg skru litt, og det var sånn den låten ble til.
– Taleopptak-app der, altså. Jeg har sikkert timevis med låtidéer sjøl på den. Mapper for brukbare ting, og mapper for ikke fullt så brukbare ting, haha!
Håvard: – 100% den! Jeg tror jeg har en million minutter som jeg driver og hører på innimellom.
Brynjar: Jeg fikk en kassett fra Håvard en gang der det sto: ‘Her kommer en halv time trommer. Hør litt på dette, mange feite låter inni her’. Da forventer han at jeg skal lytte meg gjennom en halv time trommesolo for å lage låter av det. Det skjedde ikke, for å si det sånn. Jeg har sikkert tusen opptak jeg også, men jeg er så dårlig på å gå tilbake og lytte på ting. Det er lettere å bare lage noe nytt. Håvard er vår The Edge. The Edge har et DAT-bibliotek med idéer, fullt opp med etiketter og greier.
Håvard: – Det er kanskje en sånn trommis-greie. Vi er kanskje organisatoriske av oss, det er jo det vi gjør på scenen også; vi organiserer bandet til en viss grad. Jeg synes det er kjedelig å miste materiale, for det kan kanskje brukes en dag. Dessuten liker jeg å jobbe i forkant av konserter også, for det må promoteres, ellers kommer det ikke folk. Sånt liker jeg å holde på med. Heldigvis er vi ryddige både Brynjar og jeg. Det er ikke kabelvas på scenen før vi går på, det er jeg veldig glad for.
– Jeg er likedan. Alle band må ha minst én sånn.
Brynjar: – Minst én, ellers blir det punk-rock med én gang, hehe.
– El Cuero anno 2024. Nå er det snart syv år siden siste utgivelse. Hvordan føles det å endelig ha et nytt album i sekken?
Håvard: – Jeg kan med hånda på hjertet påstå at jeg aldri har vært så fornøyd med et resultat som denne gangen. Ikke at jeg hører så ofte på den, men den er faktisk over to år gammel nå, og til vanlig går jeg videre så fort vi er ferdige med et album. Jeg synes vi har laget noe slitesterkt denne gangen. Og Per har gjort en sinnssyk jobb med det soniske, og han har gjort en innspilling som er blink. Per har vært uvurderlig, for vi i El Cuero er flinke til å lage låtene og rammene, men vi er kanskje ikke like flinke til å fullføre, eller skvise ut det siste fra sitronen, og der har Per vært utrolig bra, det skal han ha mye kred for.
Brynjar: – Jeg tror at noe av grunnen til at det er så slitesterkt, er at det er tidløse, sterke låter, og det faktum at det skjer så mye underveis. Det er en ganske massiv produksjon. Det er detaljer nok til ei uke på en øde øy på den skiva der. Jeg liker når ting er mettet. Enten helt spartansk Neil Young, eller full Toto. Vi gikk for full Toto. Jeg tror kanskje ikke kassegitarballaden “Words Of Love” er helt Håvards favoritt, men den kjempa jeg for å få med. Den er på en måte en link til gammeltida.
Håvard: – Sistelåten (“Kid On The Run”) er vel litt Young-aktig, og den er vel over ti år gammel. “Words Of Love” har faktisk kommet seg som faen, og har et lydbilde som er veldig fint. Jeg kan faktisk kjede meg litt om det blir for nakent, så jeg kan nok ganske sikkert være en som spenner bein på låter som blir for kjedelige i mine ører.
– Har dere noen favoritter på skiva?
Brynjar: – Oj, ehm, det endrer seg det, men jeg er glad i den kassegitarlåten jeg, altså. Jeg tror det er min favoritt nå om dagen. Du da, Håvard?
Håvard: – Ehm, jeg endrer mening jeg også, og det er så mange låter. Hva skal jeg si; den siste kanskje? “Kid On The Run”. Så liker jeg også Vegard sin “Reasons”. Den synes jeg er jævlig fin.
Brynjar: – Den er kick ass den, altså. Den hørte jeg sist mens jeg var på turné nå nylig.
Håvard: – Hadde jeg vært en radiostasjon hadde jeg spilt den låten. Og så digger jeg den låten Brynjar og jeg skrev, som er en av singlene. Jeg digger når det kommer gitarriff inni der, og at det skjer ting. Et lite stikk fra sida, som kanskje er litt uvant for sjangeren også.
Brynjar: – Per har jo fått lekt seg mye. Han spiller litt gitar og keys, og fikk litt frie hender til å gjøre ting han hørte for seg også.
– Når fikk dere det ferdig miksede resultatet?
Håvard: – Det er faktisk to år siden, og over det.
Brynjar: – Det er lenge å sitte på ei ferdig skive det!
Håvard: – Jævlig lenge. Vi bestemte oss for å vente med å gi den ut til vi visste det var rom for det, og nå har det skjedd såpass mye i Kvelertak-leiren også, så det var usikkert om vi skulle ha friperiode nå der også. Nå ble det det, så da var det bare å sette systemet i sjettegiret og køle på, og få ut plata.
Brynjar: – Det er jo moro for meg som bor i Trondheim, at plata er spilt inn hos Per, og at den gis ut hos Torgeir Lund på Crispin Glover, og det var hans idé å få coveret tegna av “Ruffen”-tegneren Thore Hansen. Det var jo han som tegna coveret på “Victors Justice” (2013) også, så det blir på en måte et slags Trondheims-produkt.
– Var dere like fornøyde med produktet da dere lulla det fram igjen etter to år, eller fikk dere noen ‘hvorfor gjorde vi ikke sånn i stedet’- opplevelser?
Brynjar: – Jeg var kanskje mer fornøyd enn jeg trodde jeg kom til å være. Jeg likte den bedre da enn da den var ferdig innspilt.
Håvard: – Jeg vet ikke om dette er en suksess-oppskrift, for jeg har hørt om folk som har gjort dette før, og har endt opp med nærmest å gjøre alt på nytt igjen. Jeg var jo tidlig ute med å levere referanser til miksinga, så jeg har vært veldig involvert i den prosessen, og jeg har nok vært mye mere sta denne gangen enn tidligere. Når jeg har hørt gjennom tidligere utgivelser, hører jeg ofte at trommene ikke låter bra nok, og at de ikke er langt nok fram i miksen. Denne gangen var det ikke noe diskusjon; den skarptromma skulle være høy som faen, og den skulle være svær som faen. Det måtte være skikkelig 80-talls kubikk på det. Det er alt for enkelt å ikke tørre å si fra hvordan man ønsker å ha det; man må faktisk plage folk litt, og si fra når man vil ha 2db mer på skarptromma. Det ble sikkert ei uke til med masing fra vår side, så han fikk mange beskjeder under miksinga, men sånn må det være! Lydteknikeren er kanskje fornøyd etter første runde han, men vi som eier produktet må stå på til vi faktisk er fornøyde. Brynjar var også inne mot slutten og fikk bidratt med hvordan vi ønsket at nivåene skulle være, og dermed blir vi mer fornøyde. Om ikke det soniske låter godt nok, varer ikke plata like lenge heller.
– Er det Per som har mikset plata også?
Håvard: – Nei, det er Håvard Soknes som har mikset den. Om han har brukt studioet han har i Nidaros eller hjemme vet jeg ikke.
Brynjar: – Det er jo han som har mikset Spider-skivene også. Han har vært en drøm å jobbe med, og det har ikke vært ei enkel skive å mikse, for det skjer så mye underveis. Å finne ut hvor alt skal plasseres har ikke vært gjort i ei håndvending. Han skal ha skryt for tålmodigheten han, altså. Å stå med Håvard på øret til alle døgnets tider er ikke for alle å oppleve.
– Fint å ha en trommis som mikser plata også.
Håvard: – Er han trommis??
Brynjar: – Han har spilt i Sie Gubba.
– Stemmer. Han var inne i en periode der Tommy Folstadli var ute.
Håvard: – Aha! Det var jo flaks. Jeg føler jo at folk tror jeg er på en egotripp når jeg ber om å få mer trommer. Jeg er jo involvert i miksinga av Kvelertak også, og er innom samme tema der også. Men når man hører på pop og rock; hva er det som er høyest? Trommene. Det skal trøkke! Eller; vokal og trommer, i hvert fall, men det handler om å skape et grunnlag for resten av instrumentene, men det der er en evig kamp det, men jeg har ikke gitt meg denne gangen i hvert fall.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Morten Strøm
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024