Etter en av rockens bitreste og styggeste skilsmisser (fra sin vokalist og grunnlegger Michael Eden) er engelsk/skotsk/tysk/serbiske Eden’s Curse nå tilbake med sin fjerde skive «Symphony Of Sin». De har også fått ny vokalist, ny keyboardist og ny energi, ifølge dem selv. Vi tok en prat med alle fem bandmedlemmer et par timer før de hadde ilddåpen med den nye besetningen på Firefest i Nottingham i oktober 2013.
Tekst og foto: Geir Amundsen
– Ja karer, den nye skiva deres ble sluppet i forrige uke. Hva sier magefølelsen?
Paul Logue (PL – bass, Skottland) : – Det er selvsagt en klisje å si det, men jeg føler virkelig at den er det beste vi har gjort. Ikke minst har vi omsider fått en god stemning i bandet igjen, vi har det gøy igjen, noe du sikkert kommer til å registrere på scenen senere i dag. Samarbeidet er også upåklagelig nå – hvis jeg mangler et refreng på en låt jeg har laget, sender jeg den bare over til Pete (Newdeck, trommer, England) og noen dager senere får jeg en perle tilbake. Er jeg ikke fornøyd med riffet, ber jeg Thorsten (Koehne, gitar, Tyskland) jobbe litt med det. Og våre to nye bandmedlemmer har glidd rett inn i den prosessen. Uten å låte arrogant, må jeg si at da bruddet skjedde med Mike, og med Marco (som erstattet Michael Eden i noen måneder for to konserter), så var jeg ikke bekymret. Jeg visste at vi bare måtte finne den riktige erstatteren, så ville bandet komme ut av dette styrket. Og det har vi blitt. Disse to karene er brikkene som manglet i puslespillet. Det er fenomenale fyrer, og fremragende musikere.
– Hvordan opplevde du bråket rundt Michael Edens avgang? Han har spredt dritt og eder og galle om dere på sin egen Facebookside nærmest daglig siden 2011.
PL: – Det må jeg si, jeg er utrolig stolt over hvordan vi har klart å heve oss over det nivået der. Vi er et rockeband, ikke noen jævla såpeopera. Vi plugger inn instrumentene våre og lager musikk, og er ikke interessert i å snakke dritt om ex-medlemmer, selv om det hadde vært både lett og fristende. Vi treffer jo nok et ex-medlem i kveld, Alessandro Del Vecchio som spilte keyboards med oss er nå i Hardline, men det endte på en fin måte, og jeg gleder meg til å gi ham en god klem og skåle og skravle.
– Hvordan havnet du i dette bandet, Nic? Hva er bakgrunnen din?
Nicola Mijic (NM, vokal, Serbia): – Jeg kommer fra en liten by i Serbia med bare 7000 innbyggere, og har syslet med musikk i alle år. Jeg har vært sanglærer, men kuttet det da jeg oppdaget at alle elevene mine ikke tok timer for å bli artister, men for å bli kjendiser.
– Idol-generasjonen…?
NM: – Akkurat! Jeg har jobbet som lydtekniker og mikset masse band, og før det sang jeg i et punkeband. Det var jo en interessant opplevelse – de mente at stemmen min var for ren og myk, så de ga meg to esker sigarer de ville jeg skulle røyke daglig for å få raspen i stemmen, og en støyt whisky før øving!
– Hvordan kom du i kontakt med Edens Curse?
NM: – Det var Paul som kontaktet meg på Facebook, etter at han hadde kommet over et opptak med de andre bandene mine, som jeg forsåvidt fortsatt synger i – Alogia fra Serbia og Dreyelands fra Ungarn.
PL: – Vi var egentlig på utkikk etter en britisk vokalist, men der er dyktige sangere like sjeldne som gyngehestmøkk. Vi fikk mange søkere, men fant ikke den helt spesielle. Så jeg gikk inn på nettet og satt i dagesvis og klikket meg inn på hundrevis av band og vokalister, og omsider kom jeg over han her. Først var det stemmen jeg kicket på, men han så jo bra ut, og hadde noe eget ved seg. Så på neste bandmøte lagde vi en liste med kriterier som vår neste frontmann måtte møte, utenom stemmen. Godt utseende – bedre enn oss! – forholdsvis ung – yngre enn oss! Scenekarisma, personlighet, og ikke minst være en hyggelig fyr! Så jeg gikk på Facebook og søkte på Nics navn for å se om han hadde en profil, og joda. Jeg mailet ham og oppfordret ham til å sende inn en auditionvideo. Og herifra var det vel Pete som tok over rollen som Nics fremste forkjemper.
Pete Newdeck (PN): – Ja, jeg skjønte fort at Nic var spesiell og at han var vår mann. De andre syntes først at han var grei, men jeg tvang dem til å lytte på fraseringene hans, på hans særegenheter gang på gang, og gradvis innså de hva jeg mente.
Steve Williams (SW, keyboards, England): – Det er med fantastiske stemmer som det er med fantastiske låter, ofte må du høre den både to og tre ganger før den virkelig sitter.
PL: – Ja, det var litt det samme da vi ansatte Steve som erstatter for Alessandro. Ofte får man ikke noe inntrykk av folks egenskaper eller personlighet hvis du bare hører de prøve og covre en av våre gamle låter. Og Alessandro er en strålende korist også, vokalene er viktig for Edens Curse. Så vi ga Steve et blankt lerret å leke seg på – vi sendte ham en halvferdig låt – den som senere ble «Evil & Divine» – og ba ham gjøre det han følte for med låta. Ikke bare la han på keyboards og vokal, men vi sendte ham en treminutters rå demoskisse, og fikk tilbake en fullt ferdig låt på fem og et halvt minutt med et helt nytt mellomparti! Vi visste han var teknisk dyktig nok, og vi visste at han kunne skrive låter etter ti år i band som Power Quest og Dragonforce, men vi visste ikke om han var kompatibel med vår låtskriving. Så det avgjorde saken!
– Hva avgjorde saken i Nicolas tilfelle?
PL: – Muligens hans opptreden da han ble nektet adgang på flyet til London for hans audition, grunnet noe visumtrøbbel som agenten skulle fikse. Jeg var helt i panikk og lurte på om det virkelig var en forbannelse over dette bandet, men Nic ringte og var helt rolig og lavmælt og trygg på at det skulle ordne seg. Og det gjorde det jo, plateselskapet vårt spyttet i ti tusen for ekspressbehandling av visum og ny flybillett til ham.
Thorsten Koehne (TK): – Jeg vil trekke frem bluespreget i Nics stemme som årsaken til at jeg ble overbevist. Det var nok av søkere med powermetalstemmer som kunne skrike høyt – men Nic hadde blues i stemmen. Og jeg fant det utrolig behagelig å jobbe sammen med Steve – vi tenker veldig likt musikalsk og finner instinktivt felles løp når vi skal spille soloer synkront.
– Nic, du skal livedebutere med Eden’s Curse foran 2500 mennesker om to timer. Har du opptredt foran større mengder før?
NM: – Ja, jeg har sunget foran 15000 folk da Alogia var forband til Whitesnake i Beograd. Jeg var paralysert, jeg husker ingenting, haha!
– Hva ga deg lyst til å bli med i Eden’s Curse?
NM: – Det kom gradvis. Jeg så på hjemmesida deres, som var veldig profesjonell. Jeg hørte på låtene, hørte at dette var utrolig flinke og proffe folk. Jeg så videoene og responsen fra fansen deres, og fikk fort lyst til å være en del av dette. Det er på et helt annet nivå enn noe annet band jeg har vært med i. Og også en personlig utfordring – kan jeg synge disse låtene og yte de rettferdighet, eller gjøre bandet enda bedre? Jeg har jo ikke samme lyse tenor som Michael Eden har.
– Pete, hvordan rekker du å spille i alle bandene dine? Foruten om Eden’s Curse er du også involvert med Steve Newmans band, og du er vokalist i Tainted Nation! Og du har spilt med Paul DiAnno og Steve Grimmet.
PN: – Jeg er heldig som har disse bandene, og jeg er heldig at de vil ha meg med! Det går egentlig fint sålenge man koordinerer, og bandene respekterer at jeg kan ha forpliktet meg til noe annet først. Problemet i år er at alle de store begivenhetene for alle band dukker opp i løpet av samme seks ukers periode! Så akkurat nå er det et mareritt, men det går seg til! Det går i ett frem til jul, så roer det seg. Kanskje.
– På tidligere skiver har dere hatt med gjestevokalister som James LaBrie, Andi Deris, Dougie White, David Readman, Tony Harnell og Pamela Moore. Men ikke på «Symphony of Sin».
PL: – Flere grunner. For det første ville vi ikke at et stort og kjent navn skulle overskygge vår introduksjon av Nic. Hans stemme skal være Eden’s Curse stemme fremover nå. For det andre skal disse låtene fremføres live – og på scenen kan vi ikke ha med oss James LaBrie eller Pamela Moore, som synger på våre to mest kjente låter.
– Jeg hører rykter om en gjesteartist i Pamela Moores rolle for dagens konsert?
PN: – Hysj hysj, det er hemmelig inntil hun står på scenen! (Det var forøvrig norske Issa!) Og dessuten, eneste grunnen til at vi dro inn David og Dougie til koringene, var fordi Michael Eden ikke kunne kore! Og dessuten føler vi kanskje at vi har gjort oss ferdig med gjestene – vi kan ikke legge lista høyere og høyere hver gang. Og disse folka koster penger! Ikke tro for et øyeblikk at James LaBrie gjør dette for firehundre euro!
TK: – Jeg vil gjerne rose Pete litt her – han er et undervurdert medlem av bandet, hans musikalske bidrag kan ikke få nok skryt. Han har skrevet 90% av refrengene på denne skiva, han gjør alle koringene, og han spiller trommer bedre enn noensinne.
PN: – Takk, kompis!
PL: – Så det er ingen grunn til å gjemme seg bak kjente gjesteartister. Det er ingen tvil om at en duett med Dream Theaters vokalist har åpnet dører for oss, og vi har stadig kontakt med han, i hvertfall månedlig. James LaBrie har vært svært interessert i hva vi foretar oss, og hjulpet oss med en del avgjørelser vokalmessig. For eksempel fikk han høre Nics audition, og ga oss tommelen opp før vi ga Nic vårt Ja. Men nå vil vi bare fokusere på å etablere denne besetningen som det ultimate Eden’s Curse.
Først publisert i Norway Rock Magazine #6/2013