Tirsdag 16. februar 2016
At Eagles Of Death Metal noensinne skulle stå på en scene igjen etter det som skjedde på Bataclan i Paris 13 november i fjor, var ingen selvfølge. Å få venner, fans og konsertgjengere massakrert foran øynene dine, må gjøre mye med en person. Heldigvis for Eagles Of Death Metal så klarte de å komme tilbake, å vinne over frykten, få lov til å vise at størst av alt er kjærlighet mellom mennesker, uansett hvor du kommer fra, hudfarge og tro. Ingenting er større. Jesse Hughes har den siste tiden grått seg igjennom intervju etter intervju, som en slags botsgang for hva som skjedde. Han håper at han ikke skuffer noen når han igjen står på scenen i Paris, bare tre måneder etter massakren på Bataclan. Utenfor L’Olympia står det rundt 10 TV-stasjoner som sender direkte med alvorlige reportere, det er riksnyheter på fransk TV, sikkerhetsoppbudet er formidabelt. På vei inn går alle igjennom fire sjekkpunkter, rett på innsiden står det er jente med skiltet “Free Hugs” og selvfølgelig får hun en stor klem av meg.
Inne i arenaen, hvor blant annet Edith Piaf har sunget, sitter det mange overraskende eldre par og enslige mennesker, det føles litt som om de er på feil sted. Helt til jeg innser at dette er foreldre til de som omkom, og når jeg ser meg litt rundt sitter det ungdommer i rullestol, noen kommer på krykker, andre har kanskje ikke synlige arr, men du ser at noe har skjedd med dem. Alle de som var på Bataclan er spesielt inviterte til kveldens konsert, og dette gjør alt enda mer spesielt.
Når Eagles Of Death Metal setter i gang konserten, er det som om en stor renselse settes i gang. Publikum er nesten maniske, og etter ti minutters applaus og to sanger, ber Jesse Hughes om ett minutts stillhet. Det blir stille, ikke et ord, ikke en lyd, bare forsterkere som summer. Når konserten settes i gang igjen blir publikum på gulvet som en stor masse av energi, og bandet gir alt de har, de vil vise at de står med rak rygg, og de lar seg ikke knekke. “Dere har ingen ide om hvor mye jeg trengte dere i dag, og dere skuffet meg ikke, jeg elsker dere så føkkings mye!” En gråtkvalt Hughes takker Paris med en gitar malt i det franske flaggets farger. Alt er fint, vi er tilbake til hva dette handler om, musikk, ikke politikk eller religion. “Kom igjen, dans med meg!” Paris går bananas, gamle menn crowdsurfer med siggen i munnviken. Gutter, jenter, kvinner crowdsurfer på et hav av energi og positivitet. Aldri faen om mørkemenn skal knekke oss! Når konserten er ferdig står Jesse Hughes med armene rundt Josh Homme en lang stund. Bandet takker publikum for støtte og kjærlighet, publikum vil egentlig ikke gå.
Fem minutter etter at bandet har gått av scenen er lokalet fremdeles fullt, til slutt setter noen i gang med den franske nasjonalsangen, noen gråter, andre jubler. Mulig jeg gråter litt selv også. Jeg tror aldri jeg vil gå igjennom de samme følelsene på en konsert igjen, noe jeg heller ikke ønsker. Heldigvis vil Eagles of Death Metal fortsette å gi oss festmusikk i årene som kommer, for å feire livet, og kjærligheten.
6/6 | Ørjan Van Wremer
Bilde fra konserten i Oslo to dager tidligere. Foto: Arash Taheri
