Season of Mist
Ukrainske Drudkh er tilbake med nytt album – «Shadow Play». Drudkh er et av ganske få band som har vokst seg store uten å ha spilt en eneste konsert. Mannen bak prosjektet er ukrainske Roman Sayenko. Han har hele tiden opprettholdt en mystikk og anonymitet rundt prosjektet, med en visjon om at Drudkh skal være en introspektiv opplevelse. Tanken er at musikken skal tale for seg selv og skal høres alene og ikke i et konsertlokale omringet av folk. Av samme grunn gjør Drudkh heller aldri intervjuer og holder også en forholdsvis lav profil på sosiale medier.
Temaene i låtene er gjerne natur, tid, tap og eksistensiell refleksjon, men også ukrainsk historie og identitet, da Roman også er historielærer. I de siste årene har han også dedikert seg til Ukrainas kamp mot Russland. Inntektene fra Drudkh og hans andre prosjekter går til å kjøpe medisiner og medisinsk utstyr, våpen og droner til motstandsbevegelsen.
Selv fikk jeg øynene opp for Drudkh da albumet «Handful of Stars» kom i 2010. Jeg hadde prøvd å sjekke ut musikken før dette, men det ble rett og slett for nekro og skitten lyd for min smak. Handful of Stars derimot hadde en klar og fin produksjon, uten at det tok noe vekk fra det kalde og melankolske uttrykket, heller tvert imot. Neste album «Eternal Turn of the Wheel» fra 2012 fortsatte i samme spor produksjonsmessig, men jeg klarte aldri helt å komme innpå låtene på dette albumet. Med «A Furrow Cut Short» fra 2015 var vi derimot oppe og nikket igjen. Mye gromlåter med den klassiske Drudkh-stemingen, og en produksjon som kledde låtene. Albumet har og en av de desidert beste Drudkh-låtene for min del – «To the Epoch of Unbowed Poets». I 2018 fikk vi «They Often See Dreams About the Spring», enda en knallgod plate. Åpningssporet her er helt fantastisk. «All Belong to the Night»-albumet fra 2022 har bare fire låter, men varer i 45 minutter. En sterk plate dette også, men er ikke veldig glad i trommelyden på denne. Det er alltid noe som endrer seg i produksjonen fra album til album hos Drudkh.
Det bringer oss til det nye albumet «Shadow Play», som kom 21. mars. Vi fikk et par smakebiter tidligere i år gjennom singelen «The Eve» i januar og «The Exile» i februar. Jeg likte sistnevnte best, men jeg var likevel ikke helt overbevist og så fram til å få høre hele albumet. Åpningssporet, «Scattering the Ashes», er en lang intro med gitar, synth og litt trasking in skog. Den setter stemningen for resten av platen, men jeg synes kanskje den er litt langdryg. Heldgvis reddes vi av neste låt, «April», for dette er albumets sterkeste låt. Igjen er produksjonen noe annerledes fra sist, trommene er litt innestengt og mangler litt bunn. Gitarene er både skitten og klar og låter veldig bra i mine ører. «April» er bygget rundt et klassisk Drudkh-riff, et riff som formidler bøttevis med sørgmodighet og aggresjon. På mange måter minner riffet meg om åpningslåten fra nevnte album «They Often See Dreams About the Spring» fra 2018.
Neste låt er «The Exile», som har en litt seigere åpning, men når blastingen kommer inn etter verset, begynner det virkelig å svinge. Igjen får vi et av disse klassiske Drudkh-riffene, her med en subtil, synkopert vending i melodiføringen, som gir enda mer framdrift. Halvveis ut i låten introduseres nye riff, hvor trommene alternerer mellom en ganske seig doom-aktig groove og bånn gass rulling på basstrommen. Enda en låt som blir et høydepunkt på albumet her altså.
Fjerde låt er «Fallen Blossom», og her smeller det med en gang. Veldig sterk låt dette også, mye energi, deilig suggerende blast beats, og riff som dissonerer smakfullt. Løses opp i seks åttendedels rulling og et utrolig tilfredsstillende riff før det litt over halvveis smeller igjen. Albumets korteste låt dette på 6:50.
Nest siste låt, «The Eve», var albumets første singel. Nok et godt eksempel på Drudkhs måte å fortelle overbevisende musikalske historier. Kan tidvis minne om låtene på «Handful of Stars»-albumet. En enslig synth-linje ligger på toppen og følger gitarene. Det er vanskelig å sette fingeren på hva det er, men det gir liksom bare mening at musikken til Drudkh er ment å være en introspektiv og reflekterende lytteopplevelse, og «The Eve» er et godt eksempel på denne stemningen.
Siste låt ut er «The Thirst». Også her er det blasting fra startblokkene, en enslig synthlinje som ligger på toppen og snakker med gitarene. Riffet har en ABAB del, hvor B-delen er dissonerende på en måte som jeg opplever som noe utypisk Drudkh, men som jeg likevel trekkes mot umiddelbart. Dette er albumets lengste låt på 12:21, så her er det bare å spenne seg fast. Utover i låten får vi servert mer typiske Drudkh-riff, som både minner meg om «Handful of Stars» og om låtene på de to foregående albumene. Jeg har ikke nevnt noe om vokalen enda, men det er ett av de elementene som jeg opplever som forholdsvis konstant i uttrykk gjennom alle albumene jeg har hørt oppgjennom årene. Dryg, raspete, desperat og med stor formidlingsevne. Etter i underkant av 7 minutter får vi et rolig parti med akustisk gitar og foruten introsporet er dette første gangen vi får «pust i bakken». Det tar ikke lang tid før det smeller igjen, denne gangen hakket seigere og drøyere, men svært stemningsfullt. Drudkh har tatt eierskap over en stil som perfekt blander post-metal og nærmest shoegaze-aktige riff med det kalde black metal soundet og mer tradisjonell black metal-riffing. Sammen med smarte dynamiske valg i låtene og det store fokuset på stemning, melankoli og aggresjon, har Drudkh klart å plassere seg selv som en paragon innenfor sjangeren, til tross for at de aldri kommer til å spille en eneste konsert eller gjøre et eneste intervju.
5/6 | Tom Ian Rogne Klungland
Utgivelsesdato 21. mars 2025
