Dummy Luck
Det ble satt en forventning til denne skiva allerede tidlig juni da gjengen fra Boston annonserte at de kom til å gi ut et album med uutgitte tekster av ingen ringere enn Woody Guthrie komponert av gjengen selv, tilogmed med en liten smakebit av denne i form av åpneren «Two 6s Upside Down». Denne gir en meget bra pekepinn på hva som venter, da den er langt mer nedstrippet og u-irsk enn hva man er vant til fra den kanten. Den har sågar minst en fot godt plassert i Americana-land, og det gjelder for flere spor på «This Machine Still Kills Fascists».
For fans av gjengen som utelukkende vil ha full mosh a’la «I’m Shipping Up To Boston» kan altså trygt la årets utgivelse passere rolig avgårde, for her er det utelukkende rolig folk fra både øst og vest som presenteres. De takler alle stiler utmerket, og viser seg som noen meget habile musikere uten fullt øs og trøkk også. Personlig blir jeg nok mest glad over sporene med et irsk preg over seg, som «Never Git Drunk No More» med Nikki Lane på gjestevokal men de fungerer forsyne meg meget godt på den mer amerikaniserte delen og bare så det er sagt, og her kan nydelige «The Last One» godt stå frem som et bra eksempel.
Faktisk er det kun et par spor som kiler skippenerven, nemlig «Ten Times More» som er en ulidelig ensformig a cappella og «Cadillac, Cadillac» som bare føles teit blant resten av sporene med bitende politisk innehold.
Men da det er de eneste humpene på landeveien blir de fort glemt på en skive jeg føler har betydd mye for gjengen. Legger merke til det fortsatte fraværet av vokalist Al Barr og må bare anta at hans familiære utfordringer har fortsatt siden sommeren og håper det ordner seg for fyren. Krysser fingrene for at han ikke er ferdig i bandet, for vokalkjemien mellom han og Ken Casey er noe av det som gjør Dropkick Murphy’s helt unikt.
Det aller sterkeste som skjer på «This Machine Still Kills Fascists» er avslutningen «Dig A Hole» med sin mørke countryform der de har et faktisk opptak av Woody Guthrie selv. Dette fungerer godt som gull og er et verdig punktum på et sterkt, om enn spesielt album fra våre irsk-amerikanske venner.
4,5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 30. september 2022