Onsdag 08.juni 2022
Jeg var ekstra spent på denne kvelden, all den tid jeg utelukkende har sett Dropkick Murphys på Oslo Spektrum hvorav begge konsertene leverte til de grader og vel så det – men den ekstreme energien man får av et mindre sted a’la Sentrum var jeg ekstremt gira på å oppleve med akkurat denne gjengen akkurat her.
Og den energien skuffet neimen ikke. Helt ifra introen – en nydelig irsklydende perle jeg febrilsk prøvde å livegoogle for å finne ut hva var men klarte det ikke, var publikum i full gang. Trikset med å holde mobillyset under ølglasset ble brukt også her som sist, og selv om akkurat det riktignok var mer massivt i Spektrum ga det en nydelig stemning til bandet dundret i gang med et smell.
Det første jeg imidlertid fort la merke til var fraværet av vokalist Al Barr. Dette fryktet jeg kom til å bli en liten nedtur, all den tid jeg synes kjemien og vokalsamkjøret mellom han og vokalist nummer to Ken Casey er noe av det som gjør nettopp Dropkick så sinnsykt fett. Dette ble dog forklart litt senere av nettopp Casey at han rett og slett måtte være hjemme for å være med sin syke mor, og da var selvfølgelig alt tilgitt. Family first, som de selv sier og vi sender våre dype medfølelser til familien Barr.
Dette førte nok til at «Johnny, I Hardly Knew Ya» rett i etterkant ble ekstra følsom, og jeg utpekte umiddelbart allsangen til kveldens høyeste. Det skulle dog vise seg at den knapt nådde pallplass da kvelden var over, selv om gåsehudfaktoren akkurat her nok tok hjem seieren.
Én ting som var fordel en mindre konsert var at jeg må la skikkelig merke til de vanvittige instrumentbyttene til Jeff Da Rosa og Tim Brennan. Her ble det kastet gitarer til fordel for banjo, keyboard, fløyte og trekkspill omtrent til annenhver låt (og noen ganger under samme låt også) og jeg har ihvertfall aldri sett en mann se kulere ut med trekkspill enn nettopp Brennan. Utrolig gøy å se på nærere hold.
Som nevnt var publikum helt med på festen fra start til slutt, og der jeg trodde det umulig kunne bli høyere toppet det seg gang på gang. Og selv om klassikerne «Rose Tattoo», «Shipping Off To Boston» og avslutteren «Kiss Me, I’m Shitfaced» alle får krangle om hvem som vant var allsangen på den hittil uutgitte låta «99» det mest imponerende.
Og med tanke på nettopp avslutterne var reaksjonen til publikum her det aller beste med hele konserten og mye av grunnen til at jeg er så glad i dette bandet og denne typen musikk. De gikk fra totalt bananas under «Shipping Off To Boston» til å holde rundt hverandre og bare synge med på «Kiss Me, I’m Shitfaced» på oppfordring fra scenen med kun et lite minutts pause i mellom. Helt utrolig vakkert og en nydelig avslutning på nok en vilt bra konsert fra Dropkick Murphys. Dere fortjener Spektrum, men det er enda morsommere å se dere på en mindre scene.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Anine Desire