– Dere spilte i Gøteborg i går, det gikk bra regner jeg med?
– Ja, veldig bra, og nå er det faktisk siste giggen i dag så vi er møre og helt sluttkjørte. Dette er jo en DIY-turné der vi kjører og sjauer selv. Spiller giggen og tar ned utstyret selv. Ingen roadies eller teknikere, så det er gøy, men slitsomt så vi kjenner at det er veldig greit at det er siste kvelden nå. Det er en påminnelse, en ørefik eller kalddusj om du vil.
– Dette er eneste konserten utenfor Sverige?
– Ja, det er bare Oslo. Ni spillinger i Sverige også den her i Norge, også skal vi nok over til Finland i høst. Vi holder jo også på med en ny skive med The Hellacopters for tiden også før vi skal ned til Sør-Amerika i mai, også er det vel minst én norsk festival, mener jeg?
– Måkeskrik?
– Stemmer, det blir fett.
– Jeg regner med at resten av turnéen her har gått bra og, er det hovedfokus på soloskiva på setlista vi får høre?
– Det har gått veldig bra, og det kan man si. Et problem jeg har hatt er at jeg skada hånda i fjor sommer, der jeg måtte sy 70 sting, så The Hellacopters måtte ha en stand-in på de siste konsertene. Jeg fikk en bildør rett over sånn at fingrene stakk ut, så nå må jeg gjøre en sjuk gymnastikk fire dager i uka. Jeg kunne ikke lukke hånda ordentlig, men nå klarer jeg det nesten helt. Operasjonen varte vel i åtte timer, og har vært veldig kjedelig siden. Derfor tenkte jeg at nå booker jeg denne soloturnéen, for det er den aller beste rehabiliteringen. Så egentlig var det tenkt til at vi skulle kjøre som en trio, men ettersom det fortsatt gjør vondt og jeg av og til får kramper måtte vi ha med en gitarist til. Men det har vært en utrolig bra rehabilitering å spille live på ekte.
– Det hørtes ikke noe særlig ut. Får vi noen klassikere fra The Hellacopters og Backyard Babies også?
– Klassikere vet jeg ikke, men dere får noen jævlig bra låter. Kanskje ikke de mest åpenlyse, men en del B-sider og sånt.
– Da skjønner jeg at The Hellacopters er oppe og ruller, men hvordan er det med Backyard Babies?
– Vi har en liten pause, eller ferie kan man vel si. Jeg kjenner vel at vi skulle kunne gjøre det også, men nå har vi akkurat fylt femti alle mann så det er nok greit med én ting om gangen. Det kommer til å bli fullt fokus på The Hellacopters med skive i 2024, så får vi se hva 2025 vil bringe. Kanskje det blir en ny Backyard-plate også.
– Jeg så til min store overraskelse at du var her med solokonsert i fjor også?
– Nei, det stemmer ikke helt. Jeg slapp mitt øl her i Norge som heter “Riff”, der vi hadde release på Brewgata. Det er å få tak i litt over alt, men det var der vi valgte å ha releasefesten og det finnes da et Dregen-øl her i Norge nå. Bryggeriet ligger her i Oslo og heter Beer Flag, det er et lite bryggeri som også kommer til å ha representanter under konserten i kveld.
– Spennende! Hvordan type øl er det?
– Det er pilsner på 4,7 prosent, jeg er så lei av IPA, så jeg ville ha en vanlig tysk pilsnerøl så sånn ble nå det.
– Når man ser lista på alt du har vært med på opp igjennom kan man bli litt svimmel, men en ting synes jeg stikker seg ut – nemlig “Jills Veranda”. Hva er det for noe?
– Det er et av Sveriges største TV-program som går på SVT, og er med countrysangeren Jill Johnson som har kjøpt et hus i Nashville. Man reiser dit og bor hos henne i åtte dager, hvor man får et emne også har man litt forskjellige opptak og greier. Da gjør man alltid to countrylåter, der jeg gjorde en Steve Earl-låt og – ja, hva faen gjorde jeg egentlig? Jo, “Sunday Morning Coming Down” gjorde jeg. Det var veldig fint å være med på, og Nashville er også en veldig trivelig by der det er musikk over alt. Det har også blitt en Hollywood-saga hjemme i Sverige, for Jill fant en skikkelig dyktig gatemusiker som var hjemløs, men spilte veldig fint så Jill tok han med til Sverige og signerte han på sitt plateselskap der han fikk sin første hit, så nå turnerer han rundt hjemme i Sverige til fulle hus. Han trodde at han var helt ferdig da han lå på et gatehjørne i Nashville, så hun holder på med litt sånt også. Doug Seegers heter han, og det er nydelig historie!
– Det begynner å bli en stund siden soloskiva, har du vurdert å gjøre en ny snart?
– Ja, det har jeg også – men prioriteringen nå er jo selvfølgelig The Hellacopters-plata og deretter enten en Backyard-plate eller soloskive, vi får se. Men det er utrolig kult å spille med denne gjengen her, så jeg får vel gjøre alle tre sakene – men alt til sin tid.
– Er det samme gjeng på skive som du har med live?
– Stort sett, det er samme trommis og samme gitarist, også har jeg fått med kjæresten min Majsan Lindberg på bass. Hun spiller jo egentlig i Thundermother, hvis du kjenner til dem. Svensk band, og de skal jo spille på Tons Of Rock i år – de ligger litt i gata til AC/DC og er riktig så bra. All-girlband fra Sverige. Jævlig dyktige.
– Du har jo hatt en lang og innholdsrik karriere, fortrinnsvis i Backyard Babies og The Hellacopters, men også da med ditt eget materiale. Hva vil du si er den største forskjellen mellom disse tre?
– The Hellacopters er vel mest gøy, Backyard Babies har enkelte ganger stått litt stille og vi har tatt litt pauser når vi har kjørt lenge og trenger litt tid ifra hverandre – men med The Hellacopters kjennes det ut som det skjer greier hele tiden. Også er det litt kult med å styre ting selv som jeg gjør med sologreiene mine. Jeg liker å være en lagspiller som man må være i et band, men av og til føles det bra å bare bestemme ting også. Diktator liksom, men samtidig blir det også litt ensomt når man har gjort det en stund og man må fatte alle beslutninger på egen hånd. Og da er det godt å komme tilbake til et bandliv der man kanskje ikke blir 100 % enige om alt, men gjør det som et team. Mer eller mindre. På egen hånd har man ingen å dele med hvis det går bra, og hvis det går dårlig så er det lettere å komme igjennom det sammen i et band. Jeg liker begge delene, men er nok mer et bandmedlem enn en soloartist.
– Det er sikkert ekstra spesielt med Backyard Babies som bare har vært dere fire siden starten?
– Siden 1989, så helt klart. Og da er det jo viktig med litt rom for at det skal fungere såpass lenge. For eksempel etter en turné er det vel kanskje ikke bassisten man går ut og tar en kaffe med, men det blir jo som en egen familie med brødre og søstre.
– Og “Sliver & Gold” med nettopp Backyard Babies kom vel rett før pandemien, fikk dere en ekstra smell på grunn av det eller gikk det greit?
– Vi rakk faktisk siste turnéen rett før pandemien i 2019. Eller, når faen var pandemien? 2020 var det ja, og Backyard Babies gjorde en turné med The Wildhearts i Storbritannia. Så det var faktisk en ganske lang turné vi gjorde med rundt 15-16 spillinger, før jeg dro rett ned til Sør-Amerika med The Hellacopters der vi gjorde Brasil, Chile og Argentina – og da vi kom til Argentina var alt stengt. Da holdt vi på å ikke komme tilbake til Europa, for de stengte jo ned fly og alt. Så vi fant bare et fly til Portugal så vi i det minste skulle komme tilbake. Det var jævlig skummelt.
– Gjorde dere noen restriksjonskonserter der folk måtte sitte med avstand?
– Ja, vi gjorde en strømmekonsert ifra KB i Malmø, men det likte jeg ikke i det hele tatt. Å stå å prøve å rocke på scenen foran kameraer, også hører man masse støy fra lamper og utstyr i mellom låtene, det var ikke noe særlig. Mot slutten åpna de opp litt så det var plass til 50 personer eller hva det var, men det venta vi bare ut.
– Med tanke på din turné nå, og innspilling med The Hellacopters med medfølgende turné vil jeg tro at du er ganske opptatt om dagen. Når kan vi forresten vente oss skiva?
– Det kan du trygt si! Jeg tror ikke den kommer før januar neste år, men singler kommer selvfølgelig før. Det er jo så lang ventetid på vinyltrykk om dagen, og vi har ikke begynt å spille inn den enda selv om vi har gjort mange demoer. Jeg tror det blir å spille den inn i Sverige, men det er ikke booka enda.
– Også slapp dere akkurat en ny versjon av “Grande Rock” med både “Revisited” og “Remastered”. Er dette nyinnspilt?
– Nei, jeg slapp for en tid siden en selvbiografi i Sverige der jeg svarte på spørsmålet om jeg angret på noe i løpet av min karriere – noe jeg egentlig ikke gjør, men jeg er veldig nysgjerrig på hvordan “Grande Rock” ville høres ut med meg på gitar. Dette leste da Nicke (Andersson, gitar og vokal), for jeg var jo nødt til å stikke med Backyard Babies og slutte i The Hellacopters rett før den ble spilt inn, så jeg var aldri med på den innspillingen. Det var kun pianisten og Nicke som la alle gitarene på den, og i etterkant har det vært noe greier med plateselskapet så vi fikk tilbake rettighetene etter typ femten år eller hva det er. Så vi fikk mastertapene tilbake, da Nicke mer eller mindre sto på døra mi med tapene og sa “Legg på din gitar nå da!”, så jeg har plusset på litt gitar, noe koring og en tamburin før vi da miksa alt på nytt i Hansastudioet i Berlin. Den låter så jævlig bra nå synes jeg, men det er ikke nyinnspillinger i sånn forstand – vi har ikke pirket i det på den måten.
– Det synes jeg dere gjorde lurt i, for det går sjeldent eller aldri bra å spille inn klassiske skiver på nytt.
– Nei, for faen – det er det verste jeg vet. Ingen av oss i The Hellacopters er fans av det heller, så det er ingen nye tagninger her – det er mer sånn vi tenkte at den skulle låte. Eller, nå var jo ikke jeg med da – men vi er alle enige om at det er sånn den burde låte når den først kom ut. Dette var jo før internett var veldig utbredt, så de dro rett fra studio til turné i Australia mens det satt noe hjemme i Sverige og sto for miksingen. På den tiden var det ikke mulig å engang sende mp3-filer, så når de kom hjem var de ikke så fornøyde med lyden. Det var ikke sånn de hadde tenkt.
– Jeg husker faktisk at jeg tenkte at den låt noe døllt i forhold til de to første når du nevner det. Den mangla litt av knyttnevene du fikk tidligere.
– Det er ikke noe problem nå kan jeg fortelle deg, så hvis du hører på “Revisited” så låter den akkurat som det du savna da. “Remaster” er den gamle versjonen.
– Er det kun Måkeskrik-festivalen i Norge for dere fremover?
– Ja, det blir ikke noe mer denne gangen men vi håper jo det ikke blir så lenge til flere konserter.
– Du har stadig hatt mange jern i ilden opp igjennom, og i fjor var du med Ghost Boys sin “Give Me My Life” – hva er det?
– Shit! Det er det ikke alle som vet, men dette er et barndomsidol av meg – en gammel skateboardlegende som heter Ali Boulala som har startet denne gruppa og hørte med meg om jeg kunne legge litt gitar. Deretter begynte vi å skrive en låt og spilte den inn. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde gjort det faktisk, men den er ganske bra. Den er litt mer som disco, men jeg gjorde det kun for at han er så god på skateboard. Men det var gøy.
– Med tanke på alt du har vært med på, så fremstår du ikke som en nei-fyr akkurat? Du har vel gjort noe sammen med Ginger fra nevnte The Wildhearts og?
– Haha, nei det stemmer nok. Jeg og Ginger lagde en EP sammen med en kortlivet gruppe som het Supershit 666 med Nicke på trommer og meg og Ginger på gitar. Produsenten Thomas Skogsberg på bass, så det funka fint så lenge det varte. Jeg synes det er kult å variere litt, når man holder på med samme ting for lenge så kan det bli litt ensidig. Men når jeg gjør disse samarbeidene da, om det er med Ginger eller Danko Jones eller hvem det er, så tar jeg med meg ting inn i The Hellacopters eller Backyard Babies. Det er kult å slenge seg inn i noe man ikke helt vet hva er.
– Av alt du har gjort og vært med på i løpet av karrieren, fra band og samarbeid og Grammis-priser – er det noe du ser på som det definitive høydepunktet?
– Ja, si det. Jeg synes det er kult hele tiden egentlig, men det er vel kanskje når vi har turnert på nye steder i verden – som for eksempel første gang vi spilte i Japan. Når har vi jo gjort det mange ganger, men den første gangen man spiller for et utsolgt lokale i Tokyo er spesiell. Men jeg har nesten ingen dødpunkter faktisk, stort sett så har alt vært veldig bra når jeg tenker over det.
Tekst: Sven O. Skulbørstad
Foto: Anine Desire
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2024