Uttrykket ‘å hoppe etter Wirkola’ fikk helt ny betydning da Mike Mangini, etter en møysommelig prosess, ble valgt til å spille trommer i Dream Theater etter at Mike Portnoy takket for seg i 2010. Men etter seks år i bandet har Mangini forlengst bevist at han er en mer enn verdig erstatter. Før konserten i Oslo i februar snakket vi med trommeprofessoren og den tidligere rakettforskeren (ja, faktisk!) om forventningspress og surmagede kritikere.
Tekst: Geir Amundsen
Livefoto: Arash Taheri, Terje Dokken
Promofoto: Jimmy Fontaine
– I kveld er dere tilbake i Oslo Spektrum hvor dere har vanket fast siden årtusenskiftet. For ett år siden spilte dere tre kvelder i Oslos intime Konserthus foran 1400 pr kveld – hvordan husker du de kveldene?
– Det var utrolig kult å spille der, fin akustikk og et flott lokale, men det var alt for lite for oss. Vi hadde med oss utstyr beregnet på å spille i vesentlig større arenaer, så vi sleit veldig med å få plass til alt på den scenen. Konsertene gikk veldig bra, mener jeg å erindre, men det er problemet med logistikken som jeg først og fremst husker fra forrige Oslo-besøk.
– Jeg så dere på turnéåpninga i Roma for tre uker siden – føler du selv at bandet spiller bedre og bedre jo lenger ut i turneen dere kommer, eller spiller det liten rolle? Er alle på 100% fra Dag 1 uansett?
– Neida. Vi eksperimenterer nok mer i starten av turneen og prøver å venne oss til ting, og etter par uker legger vi kanskje til at en note spille to tusendels sekund kjappere av en av oss! Jeg får vanligvis bare én gjennomkjøring med hele bandet før turneen starter, resten må jeg terpe på egen hånd – de andre karene har tross alt spilt disse låtene i 25 år og trenger bare å gjenoppfriske de. Men det hjelper egentlig ikke hvor mange ganger du spiller til disse låtene hjemme, det er alltid noe helt annet når du sitter bak slagverket og skal dra igang og drive disse låtene foran et femsifret antall mennesker som nøye vurderer alt du gjør, og hvordan du gjør det. Det er alltid så mye annet praktisk å diskutere og bli enige om før turneen starter, om showet og produksjonen, at vi rekker ikke terpe så mye på det musikalske sammen. Så når turneen og den første konserten endelig starter, så gjør vi bare jobben vår, det vi elsker å gjøre!
– Men det er flere låter på denne turneen som du ikke har spilt før. Er det uproblematisk?
– Det er ikke helt uproblematisk, men det er jobben min. Hvis jeg ikke hadde vært i stand til å spille de gamle låtene, så hadde jeg ikke sittet her nå. Det er bare å lære seg å spille den låta. Sånn er det alltid, det spiller ingen rolle om det er en Dream Theater-låt fra 1997 eller en Led Zeppelin-låt jeg lærte meg å spille da jeg var fjorten. Man bruker litt tid på å bli komfortabel med låta, og spiller den hundre ganger ute – og så tre år senere kan jeg høre på låta igjen og utbryte ‘Vent nå litt! Han slår jo på hi-hat’en og ikke ride-cymbalen!‘. Sånt skjer stadig, det er så utrolig mye detaljert informasjon man skal få inn.
– Men det spiller mindre rolle, det er vel stort sett bare de mest nerdete trommisene som merker de ørsmå forskjellene uansett?
– Ja, det er sant. Og vi er ikke opphengt i at en låt på død og liv skal spilles på en eksakt måte, vi har rom for improvisasjon underveis. Funker det, så er det ikke feil.
– Jeg har snakket med ‘nyere’ medlemmer i svære platiniumband som er helt blank på de eldre skivene, med unntak av de låtene de må lære seg til konsertene. Hva med deg, kjenner du godt til alle låtene fra Dream Theaters Portnoy-periode?
– Det kommer an på hva du legger i det. Jeg har hørt alle skivene, og jeg har spilt gjennom alle låtene for meg selv hjemme. Jeg brukte ukevis på å spille låtene bare så jeg kunne tilpasse slagverket mitt til hva jeg kom til å få behov for! Jeg måtte vite hvor mange ganger blir octobans brukt, hvor mange ganger brukes perkusjonen, hvor mange ganger har jeg bruk for gongen? Dette måtte evalueres grundig, og det kunne jeg kun gjøre ved å spille igjennom alle låtene. Men det er ikke å lære seg låtene. Eneste måten å virkelig lære seg låta på, er å spille den sammen med et ekte band. Dessuten brukes jeg et tohendt slagverk, jeg spiller halvparten av låtene keivhendt, og resten høyrehendt, så det er en konverteringsprosess.
– Så hvis Petrucci nå stakk hodet inn døra og sa ‘Hei Mike, vi glemte å fortelle deg at som ekstranumre i kveld gjør vi «Octavarium», «Lines In The Sand» og «Stream Of Conciousness»!’, hva hadde du svart da?
– Haha! Jeg ville fortalt han hvor lang tid jeg trenger på å lære meg hver av disse låtene. For hvert minutt av Dream Theater-musikk trenger jeg x antall minutter til å skrive ned gangen i låta. Og når jeg har gjort det, så kan jeg spille låta noenlunde riktig ganske kjapt. For eksempel! Vi plusset på en for meg ny låt på et par dagers varsel, en låt jeg aldri hadde spilt før. Men hvis det er en vanlig fem-seks-minutters låt, så kan jeg fikse det på et par-tre dager kun ved transkribering. Så spiller vi igjennom den på en lydprøve og er dermed klare til å fremføre den samme kveld. Det er ikke en ideell situasjon, men sånn blir det av og til, og det må man som musiker bare takle.
– Jeg ergrer meg stadig over anmeldelser av Dream Theaters skiver og konserter hvor kritikeren åpenbart ikke skjønner greia, og stempler det som sjelløs teknisk briefing, musikalsk onani uten innlevelse og følelser. Hvordan opplever du det?
– Det er en vitenskapelig grunn til det! Det er et punkt i hjernen som kalles Brodmanns Area, område 41 tror jeg. Det er vitenskapelig bevist at dette er et område av hjernen som ikke er forbundet med resten av hjernen med mindre den lærer seg en polyrytme. Den har problemer med å oppfatte annet enn de enkleste taktarter. Du kan telle takten som 1-2-3, 1-2-3, 1-2-3, 1 eller som 1-2-1-2-1-2-1 – hjernen begynner øyeblikkelig å prosessere hvordan du skal takle denne alternative takten, hvis du ikke allerede har lært deg dette. Musikk som Dream Theater, som bruker odde taktarter, må man gjennom en viss læringsprosess før man kan verdsette det. Det er ikke bare å absorbere det og føle det, for det er ikke naturlig å føle dette! Ingen blir født med dette, det må tillæres. Man skulle tro at med syv milliarder mennesker på jord så er det noen det faller naturlig for, men vitenskapen sier Nei, det er umulig. (Søk på ‘Auditory cortex’ om du vil lese mer om dette! Red.anm.)
– På samme måte som det er unaturlig for oss som er oppvokst med vestlig popmusikk i 4/4-takt å oppfatte rytmene og melodiene i f.eks arabisk eller kinesisk musikk?
– Nydelig eksempel! Hvis du ikke har noe kjennskap til arabiske skalaer og rytmer, så er du ikke utrustet til å anmelde en konsert med et ensemble som spiller arabisk musikk! Og her er vi ved problemets kjerne. De fleste vil bare høre på musikk for kosens skyld, de vil bare høre, men ikke anstrenge seg og jobbe med musikken. Skal du ha noe utbytte av å høre på Dream Theater, så må du først gjøre en jobb, og punkt 1 er å komme over ditt eget ego. Hvis en ung person som kun er vant til å høre på popmusikk får høre Dream Theater hos en venn, må han først innrømme for seg selv at ‘Jeg vet ikke helt hva jeg hører på her!‘. Ikke: ‘Jeg liker ikke dette‘, men man må innse at dette er noe man ikke har kjennskap til. Og folk hater å innrømme at man ikke vet hva man prater om, uansett hva det er snakk om. Altfor mange leser en overskrift i et magasin eller en avis og baserer deretter en diskusjon på det inntrykket uten å gjøre noen innsats selv for å sette seg inn i materialet. Jeg har trampet i den salaten selv, tro meg! Man leser noe tilsynelatende troverdig, og så tror man at man har peiling! Men vi er late av natur, og du må jobbe for å ha glede av Dream Theater – eller Rush, eller Genesis, eller Yes. Eller arabisk musikk! Du må trekke opp streken mellom prikkene først, ellers ser du ikke tegninga. Men hvis den personen ikke har fått sitt Brodmanns Area elektrokjemisk forbundet med resten av hjernen, så kommer de ikke til å like opplevelsen, og kanskje si at de ikke liker musikken. De har de all rett til å si, men jeg ville ha tatt debatten med vedkommende, jeg ville ha testet musikksmaken. Hvis de likte Rush eller Yes, men ikke Dream Theater, så er det greit, det kan jeg leve med. Da er det en smakssak. Men hvis de ikke liker noe musikk med odde taktarter, hvis de bare hører på enklere musikk, så måtte jeg ha tatt en liten leksjon!
– Hva når de kaller dere for sjelløs teknikk uten følelser?
– Hallo, man kan jo ikke si noe sånt, det er musikk vi snakker om, alt har følelser. Til og med låter lagd med trommemaskiner kan formidle følelser! Men det er formuleringen som ergrer meg. Det er så mye krangel her i verden på grunn av upresis ordbruk.
– Dream Theater er et av få band her i verden som kan få meg til å grine – og da må det nødvendigvis være følelser involvert.
– Perfekt! Takk! Selv om jeg sikkert fikk mange til å begynne å grine bare ved å bli med i dette bandet. Men det er en annen historie.
– Men når du sier det på den måten – føler du deg fortsatt som Han Nye Trommisen? Eller er du fullstendig ‘integrert’ nå?
– Igjen kommer det an på hva vi legger i betydningen av ordene.
– Ron Wood er jo fortsatt Han Nye i The Rolling Stones…
– Haha, ja, ikke sant? Nei, jeg er kanskje ikke fullstendig integrert, fordi jeg har enda ikke fått bidra skikkelig med komponering, kun littegrann på arrangementsiden på forrige skive. Men jeg har ikke fått sjansen til å bidra med egne låtideer – enda. Jeg er den del av puslespillet, og jeg prøver så godt jeg kan å passe inn uten å overskride noen grenser eller trenge meg på. Kanskje har John og Jordan alltid ønsket å skape noe sammen fra grunnen, kun de to uten for mange kokker på kjøkkenet. De har stor glede av det, og gjør en glimrende jobb, så kanskje burde ikke vi andre presse oss på og ødelegge kjemien i tilfellet «The Astonishing». Jeg er ikke likegyldig til dette, men jeg er en lagspiller først og fremst. Så sånn sett er jeg kanskje ikke en likeverdig 20% partner i Dream Theater siden jeg ikke skriver låtene, og jeg vil nok heller aldri bli det, men det blir som å diskutere hvordan et tre vokser – hva er den viktigste delen? Sånn blir det alltid når noen fra orginalbesetningen ikke er med lenger. Da Jimmy Page og Robert Plant kom sammen igjen, med John Paul Jones for noen konserter, så var det jo noen som klagde over at dette ikke var Led Zeppelin uten John Bonham, men hva pokker gjør man? Det låt veldig likt, fordi det var de fleste av Zeppelins medlemmer som spilte Zeppelin-låter. Det er en meningsløs diskusjon, og hvorfor den fortsetter i år etter år, er fullstendig absurd, fordi den kan ikke vinnes. Bandet var det de var med Kevin Moore og Mike Portnoy, men de trakk seg ut. Det var det det var med Charlie Dominici, med Derek Sherinian, og Dream Theater er det det er med meg i bandet. Dette plager folk utenfor bandet mer enn det plager oss. Vi gjør det vi gjør og støtter hverandre så godt vi kan. Gir jeg for lange svar på spørsmålene dine, forresten? Babler jeg?
– Nei, på ingen måte. Jeg prøvde gjøre et intervju med Geoff Tate for noen uker siden, og han svarte stort sett Ja, Nei og Mhm.
– Det burde jeg prøve! Til og med barna mine synes jeg aldri stopper å snakke! Jeg skal bytte til Tate-modus heretter! Men han gjør sikkert mange flere intervjuer enn meg, så kanskje han sparer stemmen.
– For noen dager siden spilte dere i Trondheim, og ble slaktet i byens største avis med en karakter 2 av 6. Dream Theater-fans landet over har både ledd av og rast over denne anmeldelsen denne uka. Her er en oversettelse om du vil lese den.
– Skal vi se her… ‘Trommisen sitter bak ett stillas av trommer, plastrør og cymbaler’… De henger seg stadig opp i hvor mange trommer jeg har og om jeg virkelig trenger de – ingen spør en pianist om han virkelig trenger alle 88 tangentene! Og se her : ‘Alle instrumentene låter perfekt, for perfekt. Så perfekt, så glatt, at det blir sjelløst‘. Haha! Beklager det altså!
– Du får be lydmannen deres skru en Lars Ulrich-søppelkasselyd på skarptromma di i kveld, kanskje det hjelper.
– Haha, ja kanskje det! Og så skriver han: ‘Alt i alt blir konserten en oppvisning i god musikkteknikk…‘ Det beviser jo det vi pratet om, Dream Theater er ikke musikk for ham! Han er nødt til å jobbe med å forstå slik musikk før hjernen hans klarer å prosessere alt som foregår i låtene. Han tar ikke feil ut ifra sin egen oppfatning slik den er nå. ‘…men de følelsene, den lekenheten og den originaliteten som gjør at et band er verdt å høre på er ikke-eksisterende…‘ Det er fordi denne hjernen er foreløbig ikke i stand til å finne gleden med å høre på slik musikk. Man må som sagt jobbe litt med seg selv først. Han bruker ordet følelser, men da må man forstå ordet følelser. Vi føler det vi kjenner til. Hvordan kan du sammenligne følelsene du får av italiensk og tsjekkisk poesi med mindre du snakker begge språkene flytende? Ellers må du innrømme at du ikke snakker språket, men folk gjør ikke det med musikk. For de fleste av oss har ikke nok kunnskap om musikk til å vite at man trenger en viss opplæring på det først! Mange tror at det bare er noe man hører på, men det er det ikke! Du lytter til det, du fordøyer det, du tar avgjørelser, og de avgjørelsene affekterer dine følelser. Hvis du skal ha en musikalsk følelse og reaksjon til noe som Dream Theater, så må man ta det sakte – og høre på komplisert musikk i et roligere tempo først, som opera eller gammel klassisk musikk. Man kan gå og se et klassisk stykke med mange taktskifter og ha glede av det uten å være utdannede musikere, men det funker fordi der går det så sedat at hjernen rekker å prosessere endringene i musikken. Der blir du eksponert for dette gradvis. I klassisk spilles det rolig, med ett eller to instrumenter, eller så er det et helt orkester som spiller unisont. Det rekker hjernen å absorbere. Drar du derimot rett på en Dream Theater-konsert uten å være forberedt, så kan du like gjerne fyre av et maskingevær av noter mot hjernen – med noen av låtene våre.
– Klart at hvis man skal introdusere noen for Dream Theater, så slenger du ikke «Outcry» eller «Dance Of Eternity» i trynet på de med en gang. Man lokker de inn gradvis med «Peruvian Skies» eller «The Spirit Carries On».
– Det er nok veien å gå, ja! Så jeg har empati for denne anmelderen som tydeligvis ikke har gått igjennom denne prosessen, til å absorbere hva vi gjør og forstå at jo mer man putter inn selv, jo større utbytte har man av musikk som dette. Men! Hvis han har gjort det – hvis dette er en person som forstår og som liker lignende band, som Yes, Rush eller Genesis, og likevel synes at Dream Theater ikke leverer, så er det greit! Da aksepterer jeg dommen. Og så skriver han: ‘Dette er ikke musikere, men musikkingeniører…’ Okay, hvis du sier det så. Jeg har hatt denne diskusjonen med andre godt etablerte musikere flere ganger, og vet jo at ikke alle er enige med meg. Men når det kommer til stykket, så vil de ikke akseptere at dette er noe de ikke har satt seg inn i. Det er som å reise seg fra en diskusjon og forlate rommet, når du ikke innrømmer at du ikke har kunnskapen. Jeg vil heller høre noen si ‘Jeg vet ikke helt hva du snakker om nå – gi meg en dag til å sette meg inn i dette, så kan vi ta opp tråden igjen.‘. Les deg opp på Brodmanns Area, hør så på noe roligere progressiv musikk og innse hvordan det funker, før du hører på en Dream Theater-låt fem ganger på rad – og så kan du fortelle meg hva du synes. For dette er ikke lettfordøyelig musikk. Og jeg ender opp der jeg startet – ordvalgene, mangelen på kunnskap om det vi diskuterer, mangelen på vilje til å sette seg inn i emnet før man bastant uttaler seg – alt dette fører til fruktløse diskusjoner, uenighet og krangel – i alle aspekter i livet. Og jeg tror dette er nøkkelen til fred på denne planeten.
– Diskusjoner er jo ikke negativt – det er tvert imot en nødvendighet for å komme videre.
– Javisst! Det er når egoer blir krenket, når uvitenheten får råde på emner som andre har brukt år på å studere, at det utgjør et problem. Hvis du uttrykker din mening, kan jeg svare at det er din rett og det er helt greit for meg, selv om jeg ikke er enig. Jeg kan også svare at ‘Vent nå litt, ordvalget ditt får meg til å tro at du ikke har satt deg inn i materialet vi diskuterer. Vær så snill å gå igjennom denne prosessen først, og så kan du fortelle meg hva du synes.’
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017 – les også våre arkivintervjuer med gitarist John Petrucci fra 2016 og fra 2014.