Mandag 20.januar 2020
Nesten tre år etter at Dream Theater fylte Olavshallen for en sittende gjennomkjøring av plata «Images And Words» er de på veien igjen. Denne gangen er det «Metropolis Pt. 2: Scenes From A Memory» som er bakteppet samtidig som de fyller på med noen sanger fra den siste plata «Distance Over Time». Det er mørkt, tungt og regnfullt i Trondheim denne kvelden. Ikke akkurat upassende stemning med andre ord.
Konserten starter med sangen «Atlas» som er skrevet av nordmannen Thomas Bergersen (og Nick Phoenix fra England). En stemningsfull sang som betyr «Den som holder ut» oversatt fra gresk. Kanskje ett bakteppe for de snart tre timene med progrock som vi har i vente. I bakgrunnen ruller en video med en robot som blar igjennom diskografien til Dream Theater.
Med ett er alle i bandet på scenen og den første låta «Untethered Angel» fra «Distance Over Time» kommer. En rolig start som etter hvert går over i klassisk DT med heavy riff og taktskifter som vi har lært oss å like. Lyden er noe ullen, spesiellt på vokalist James LaBrie. Trøndere på konsert er kanskje ikke de som tar av først så stemningen er fortsatt litt sånn treg.
Vi går videre til «A Nightmare To Remember» fra plata «Black Clouds & Silver Linings» – En sang jeg forbinder med trommeaudition. Hvis du noen gang har tenkt på hvordan kvalifisere seg som trommis for dette bandet så var denne låta syretesten. Mike Mangini ble til slutt den som ble utpekt til jobben og jeg må ærlig innrømme at fra å være en maskin uten noe som helst følelse i starten har han absolutt hevet seg fra forrige gang de besøkte Trondheim. Men så starter vokalen som etter hvert blir som låtas sang. Holder LaBrie seg i det lave registeret høres det helt topp ut, men med en gang han går opp i høyden er det innimellom vondt å høre på. Midt i låta er det da også litt trøbbel for Mangini, men trommeteknikeren i bandet kommer stormende til og redder dagen uten at det nødvendigvis legges merke til blant publikum.
«Paralyzed» fra «Distance Over Time» – en tøff låt jeg falt for umiddelbart da jeg hørte igjennom plata – er neste låt ut. De mellom 3 og 4.000 fremmøtte har ikke helt blitt med i mine øyne, men med ett skjer det ett eller annet magisk når de går over i neste låt. Med «Barstool Warrior» fra «Distance Over Time» kjenner både jeg og sidemannen og sikkert flere at gåsehuden brer seg når låta starter og det bruser virkelig i salen.
«In The Presence Of Enemies, Part 1» fra plata «Systematic Chaos» er neste låt og publikum har startet med taktfast klapping i den av delene på låtene som går i klappbar takt. Etter en stund går John Petrucci amok inn i en vanvittig gitar solo hvor det er helt utrolig hvor rent shredding kan høres ut når det gjøres riktig. Helt fortjent bryter publikum ut i spontan applaus når låten går videre. Grafikken bak på videoveggen som jeg egentlig ikke har lagt så mye til etter at bandet kom på scenen glir nå over i animasjon av djevelen.
Det settes så punktum for første del med «Pale Blue Dot» også fra «Distance Over Time». En heftig låt som tydeligvis også publikum har som en av favorittene på den siste plata. Jordan Rudess på keyboard starter opp før Mangini fyller på med trommer og John Myung starter opp bassen. Grafikken går over til en romstasjon og den bleke blåe dotten sees i bakgrunnen som da er jordkloden. På ett av partiene i denne låta kan vi se at Mangini med ett spiller noe for en korpsmusiker kan minne om gatemarsj. Det spesielle er da at denne utføres med en hånd… og hadde jeg ikke sett det hadde jeg trodd det var med begge hendene. Petrucci er vel på sin 3. eller 4. gitar for kvelden og etter nok en fantastisk solo avsluttes første del av konserten.
Det blir da en pause på ca. 20 minutter og i bakgrunnen er det charleston musikk som minner oss på hva som er neste post på programmet.
Terningkast på del 1 : 4,5/6
Så er det klart for kveldens høydepunkt med hele «Metropolis Pt. 2: Scenes From A Memory». I bakgrunnen høres pianospill mens stemmen fra starten av den første delen «Regression» teller ned fra 10 sammen med publikum og vi føres inn i hypnosen som bringer fram scenene fra hukommelsen. Allsangen starter og vi får enda en gåsehudsopplevelse. LaBrie sitter i en trapp som går opp til Jordans keyboard og videre opp til ett platå som da går mot høyre og over til venstre bak Mangini før ny trapp går ned til scenen. Mikrofonstativet fra første sett som så ut som en robotarm med en hodeskalle på er byttet ut til ett gullfarget som minner om ett åttetall.
Vi går videre over til «Overture 1928» og «Strange Déjà Vu» den sistnevnte lugger nok en gang på vokal i høyden så den mer rolige «Through My Words» passer mye bedre inn. Publikum ser ikke ut til å bry seg nevneverdig og en gjeng bak meg har begynt å hoppe taktfast opp og ned og synger med når vi glir over til «Fatal Tragedy». Nok en rolig låt, men denne sitter som den skal. Nok ett høydepunkt med andre ord. Dessverre går neste sang «Beyond This Life» litt dårligere og nok en gang det LaBrie som sliter i høyden. Det starter greit, men lysten til å stappe inn øreproppene lenger øker med oktavene og noe som høres ut som autotune bedrer ikke akkurat dette inntrykket. Men heldigvis så er det 5-6 minutter med fri etter denne rautinga før det blir litt mer vokal med og låta til slutt glir over til en avslappende gospel og helt magisk gitar. Lyden som Petrucci klarer å få ut av en gitar er crispy og fin og etter forspillet til «Through Her Eyes» er vokalen til LaBrie veldig bra. Det lave registeret takler han utrolig godt denne kvelden og det høres allsang blant publikum også på store deler av denne låta. Når den er ferdig er det full jubel.
Så kommer kveldens andre tale og LaBrie forteller litt om hva som skjedde for litt over 20 år siden da «Metropolis Part 2» ble til. Dette var da også den første plata Jordan gjorde sammen med bandet. I tillegg kommer også en overraskelse til Stage Manager TJ Rodriguez som da er så heldig og ha bursdag. Det synges bursdagsang og bæres inn kake med masse lys. Usikker på om TJ er like glad i oppmerksomheten han får da han ser mer på bandmedlemmene enn å ta i mot jubelen fra publikum. Så er det over til neste låt og nå har en tydelig fornøyd LaBrie mer publikumsfrieri og det er godt å se at også han kan smile og få til litt mer liv fra scenekanten enn jeg har sett tidligere. Under eposet med navnet «Home» gir han seg ikke før hele salen er med i ett rungende «Home». Og at denne er en av de absolutte favorittene på setlista høres godt blant publikum. Det danses og hoppes og ropes.
Så er det klart for «The Dance Of Eternity» som lar alle i bandet briljere og leke. En kan undre hvor mange timer med øving som skal til for å komme opp på nivået til disse gutta…
Deretter er det klart for publikum å bli med å synge «One Last Time» – nok en gang syns jeg at LaBrie flørter bra med publikum og byr på seg selv og det fungerer. Hyllesten til Rush’s Neil Peart som har vært gjort på de foregående konsertene på turneen har måtte vike denne kvelden. Muligens pga. bursdagssangen. Og da er det kanskje en fin måte å gå videre i livet med den neste låta «The Spirit Carries On» Alle får slå på mobillys og havet med mobilys må ha sett utrolig flott ut fra scenen. Nok ett høydepunkt for kvelden som nå begynner å nærme seg slutten.
Og «Finally Free» er da oppvåkningen fra hypnosen og som fortelleren sier «You will feel peaceful and refreshed» – Om det er de som skjer mot slutten av denne for bandet sin del kan godt være tilfelle. De ender i allefall låta på topp med en lekende samsolo hvor Mangini virkelig slår seg løs i en helt annen taktart som resten samtidig som at det fortsatt høres helhetlig ut. Akkurat denne slutten innholdt så mye at det rett og slett er vanskelig å beskrive med ord. Til slutt ebber da også denne låta ut og konserten er ferdig.
Men det er fortsatt tid til ett ekstra nummer. Mikrofonen fra første halvdel kommer inn på scenen igjen og det hele avsluttes med «At Wit’s End» fra «Distance Over Time» – Underveis høres vokalfrasen «Don’t Leave Me Now», men det hjelper så lite. Konserten er over for denne gang. Ett tydelig fornøyd Dream Theater har gjennomført sin beste konsert hittil i Trondheim. Etter konserten prater jeg med flere andre av tilskuerne og alle virker godt fornøyde med kvelden. Det som trekker ned er en periodevis dårlig dag på jobb for LaBrie, men da vel og merke kun i høyden.
Terningkast på del 2: 5/6
Tekst: Inge Hassel
Foto: Kjell Solstad