SGM
Dream Theater har aldri vært redd for å eksperimentere, og leverer med dette sin mest ambisiøse skive noensinne, en 34-spors episk konseptskive, en full rockeopera med fullt orkester og kor, og en spilletid på rundt 130 minutter. Du må investere mye tid i denne for å få grepet på den – undertegnede har hørt på den siden adventstider, men er ennå ikke i nærheten av å absorbere skiva som en helhet. Og la det være sagt at Dream Theater har vært mitt absolutte favorittband i en mannsalder – jeg har minst to av skivene deres på min Topp 10 noensinne, og blir generelt aggressiv når jeg hører noen snakke nedsettende om bandet.
Ikke la det faktum at det er 34 spor på denne skiva skremme deg bort. Fem av disse er ikke låter, men lydbilder på rundt minuttet som fungerer som overganger, to spor («The Answer» og «Whispers On The Wind») er korte låter på under to minutter, mens det i åpningslåta «Dystopian Overture» oppsummeres de fleste melodiene vi skal møte igjen i løpet av de neste to timene. Men 26 låter er likevel mye å fordøye.
Konseptet er en forholdsvis banal historie lagt til en fremtid hvor all musikk lages av maskiner, og folket sliter tungt under tyrannen Nafaryus – men så dukker helten Gabriel opp og gir folket nytt håp, for han er frelseren som kan synge dur og moll. Det er åtte ulike karakterer i historien i tillegg til en forteller, og James LaBrie synger da alles roller. Hvis du ikke sitter med tekstheftet foran deg og kan følge med og se hvem av de ni som sier hva, så vil du slite tungt med å følge handlingen, for det er nærmest umulig å skjønne hver gang det er replikkveksling – selv om han f.eks synger mye mykere og feminint på prinsesse Faythe, og mer bitende og autoritært på den onde Nafaryus.
Petrucci og Jordan Rudess skrev all musikk til «The Astonishing», og presenterte deretter låtene for resten av bandet uten bass og trommer, så de kunne lære seg dette på egen hånd. Det har ført til at a) bassen til John Myung er nærmest fraværende i lydbildet, i hvert fall på min forhåndsstream, og b) Mike Mangini, en mann jeg har hyllet for å være en teknisk bedre trommis enn forgjenger Mike Portnoy, leverer her en særs uinspirert prestasjon. Hvor ble det av intensiteten, gløden og lekenheten han viste på de to første DT-skivene sine? Neida, han trenger ikke briefe hele tiden, for vi vet han er eksepsjonelt god, men her er trommefillene hans for første gang forutsigbare og ordinære, og det hadde jeg aldri trodd jeg skulle si om Mike Mangini.
Og så var det lengden da. Dream Theater gir riktignok fansen valuta for pengene med godt over to timers spilletid, men innen man er halvveis blir det låtende for likt. Bevares, når det er bra, så er det aldeles strålende, og visst er det mye av det man elsker (evt hater) med Dream Theater her, men det blir for mye fyllmateriale. En låt som «Begin Again» er f.eks den mest puslete, tannløse balladen Dream Theater noensinne har gjort – det er helt sykt at dette er samme band som spilte inn «Systematic Chaos»! En låt så cheesy at til og med Celine Dion hadde takket nei og bedt om låter med litt mer glefs i. Det blir for mange ansiktsløse pianoballader som hører mer hjemme på Broadway eller i en Disney-film. Sporene glir inn i hverandre, og når det pøses på med kor og orkester blir det tidvis altfor pompøst, godt over grensen til det pinlige, som i «Hymn Of A Thousand Voices» (Hvor helten Gabriel synger så fint at heltinnen Faythe står opp fra de døde. Jepp.) og avsluttende «Astonishing» – det svakeste avslutningssporet på en Dream Theater-skive noen gang. Mike Portnoy ligger garantert og ruller på gulvet et sted mens han hikster av skadefro latter.
Hadde de klart å opprettholde nivået på knalllåter som «A Saviour In The Square», «When Your Time Has Come», «A New Beginning» og «Moment Of Betrayal» og kuttet vekk 70% av resten, hadde man antagelig stått igjen med en av de sterkere skivene i hele DT-katalogen. Slik den har endt opp, er det i stedet blitt den svakeste. Ikke fordi den er dårlig, men fordi resten av katalogen er så vanvittig sterk. Dream Theater er likevel fortsatt mitt favorittband – men de man elsker, tukter man. Jeg klarer bare ikke å bli glad i denne skiva, og jeg har virkelig prøvd, i et par måneder. Men nei. Den vil bare ikke inn under huden på meg. Den gir meg ikke gåsehud og tårer i øynene som de fleste andre DT-skivene gjør.
Selv den mest innbitte DT-hater må gi bandet respekt og kudos for ambisjonene og innsatsen. Og alle som påstår at Dream Theater er et band som prioriterer teknikken foran det musikalske kan bare klappe igjen og ta seg en bolle denne gang. Spørsmålet er vel heller om de denne gang har hatt for mye fokus på historien, og ikke nok på låtene.
2,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 29.01.2016