InsideOutMusic
Man kan fint hevde at Mike Mangini, som erstattet Portnoy i 2010, er en teknisk bedre trommis. Likevel synes nok de færreste at de fem skivene som Dream Theater gjorde med Mangini bak slagverket utgjør det ypperste av hva progmetal-kongene har å by på. Det har manglet noe, og fansen har vært spente på om Portnoy har med seg den manglende ingrediensen, slik at «Parasomnia» kan hevde seg blant klassikere som «Images And Words» og «Scenes From A Memory».
Og etter å ha levd med denne skiva siden i oktober, kan man fastslå at dette høres egentlig akkurat ut som forventet. Fansen kommer til å være fornøyde, men neppe henrykte, og Dream Theater kommer neppe til å omvende en eneste av de tvilende som ikke har fått øynene opp for bandet. «Parasomnia» er ikke en konseptskive, men en tematisk skive hvor samtlige tekster dreier seg rundt temaet søvn, drømmer og mareritt. Stilmessig fortsetter de ganske nøyaktig der de slapp i 2009 med «Black Clouds And Silver Linings», som om Mangini-epoken aldri skjedde. Den følger utviklingen fra «Train Of Thought», «Systematic Chaos» og «Black Clouds…», men de har også hentet veldig mange triks fra 1999-skiva «Scenes From A Memory», som var den første skiva denne besetningen lagde sammen.
For det åpner med lyden av trafikkstøy, tuting og sirener, fotskritt og en dør som lukkes og stenger trafikken ute. Knirking og drypp overtar, mens hovedpersonen sovner og «In The Arms Of Morpheus» sparker i gang. Dette er en femminutters instrumental som fungerer på akkurat samme måte som f.eks. «Overture 1928» fra «Scenes From A Memory», «Overture» fra «Six Degrees Of Inner Turbulence» eller «Dystopian Overture» fra «The Astonishing», for den saks skyld, hvor vi presenteres for flere av de musikalske temaene som vi skal komme tilbake til i løpet av de følgende syv sangene. Høres det kjent ut?
Låt to var første smakebit «Night Terror», som ble sluppet allerede i oktober, og denne timinutters låten er typisk 2000-talls Dream Theater, med blytunge Black Sabbath-aktige riff før lynkjappe intrikate og samkjørte riff overtar som bare Dream Theater kan. Vi har hørt Mike Portnoy mer oppfinnsom og uforutsigbar enn han er her, men legg merke til en snedig vri på 4-minuttermerket hvor takten reverseres. Så har vi James LaBrie da – utvilsomt bandets svakeste ledd, men det er på scenene han er det. I studio leverer han ypperlig, nå som han kan synge låtene slik det faller naturlig for stemmeleiet hans pr 2024, og ikke som på scenen hvor han forventes å synge akkurat slik han gjorde for 30-35 år siden. (Han har blitt 61 år gammel, men han er og blir bandets stemme. Å rope på en erstatter blir som å kreve en ny vokalist i Deep Purple fordi Ian Gillan ikke takler «Child In Time» lenger. Men det er en annen diskusjon.)
Også tredjelåten har fansen allerede hørt, for «A Broken Man» ble sluppet i desember. Dette er også en kjapp låt, med det nå nærmest tradisjonsrike innslaget av litt ragtime-piano som man etterhvert forventer seg når Jordan Rudess er involvert.
«Dead Asleep» er den første av to låter på skiva som bryter timinutters-grensen (selv om «Night Terror» kommer nært), og selvsagt får herrene frest seg igjennom mange ulike partier før de er i mål etter elleve minutter – LaBrie kommer ikke inn før etter tre minutter over et tungt og sugende groove. Så har vi tredjesingel «Midnight Messiah» som ble sluppet i januar, og når riffet kicker inn, minner det ærlig talt mer om 90-talls Metallica enn om klassisk Dream Theater – jeg har null problemer med å forestille meg James Hetfield på vokal på denne! Likevel er dette et av de bedre sporene på skiva, ikke minst på grunn av en sterk melodi og et minneverdig refreng. Her er også en liten nikk til «Scenes From A Memory», i form av referanser til «Strange Deja Vu», og «This Dying Soul» nevnes også. Fansen vil helt sikkert finne enda flere hint!
Så har vi «Are We Dreaming…», om i grunnen bare er et halvannet minutts instrumentalt mellomspill av Rudess, som fungerer som intro til skivas eneste balladeaktige spor, «Bend The Clock». Og det er her det kommer, det jeg har ventet på – partiet som gir meg full gåsehud, tårer i øynene og klump i halsen, som veldig få andre band enn Dream Theater klarer å gi meg. Det John Petrucci gjør de drøyt to siste minuttene av denne låten, er det bare å bøye seg i støvet for. Mannen er i fri flyt, og letter fullstendig mot slutten – bare synd at de har valgt å fade den ut.
Og til slutt kommer skivas magnum opus, den nesten tyve minutter lange «The Shadow Man Incident», som samler trådene. En creepy spilledåse-intro drar igang en musikalsk berg-og-dalbane, og først etter fem minutter kommer James LaBrie inn og maler frem en historie om et vettskremt guttunge i sengen sin mens en svær faretruende skikkelse betrakter han fra skyggene. Også her vil fansen gjenkjenne referanser til tidligere låter, ikke minst de siste 20 sekundene når det hele avsluttes brått med ‘Wake up!‘ og en vekkeklokke. Høres kjent ut? Det kunne nesten like gjerne vært: ‘Open your eyes, Nicholas!’
Dream Theaters skiver har alltid trengt litt tid og multiple gjennomhøringer før man virkelig får grepet på dem og absorberer dem – og det har jeg virkelig gitt denne. Jeg har bortimot hørt på den konstant siden midten av oktober. Likevel er ikke dette en av Dream Theater-skivene som fansen kommer til å snakke om som en av de store, viktige, klassiske skivene deres – heller viktig i sammenheng av at den klassiske besetningen er samlet igjen. Men «Parasomnia» er ikke i nærheten av å nå opp til de totalt geniale skivene dette bandet ga ut på 90-tallet. Selv om alle ingrediensene vi forbinder med Dream Theater er her, så mangler for min del den siste lille x-faktoren her – det er kun under «Bend The Clock» at de gir meg full gåsehud, selv om det er høy kvalitet og steintøffe partier gjennom samtlige 72 minutter. Så en liten skuffelse må jeg motvillig innrømme at dette er, men det er like mye fordi dette bandet har lagt lista så vanvittig høyt for seg selv. Og «Parasomnia» er likevel bedre enn 90 % av alle andre plateutgivelser for tiden.
4,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 07. februar 2025
Intervju med Mike Portnoy i nyeste NRM! Kjøp det her for 30 kr!