Lørdag 9. november 2024
Det er tre uker siden Dream Theater startet sin 40-års jubileumsturné i London, og gjorde sin første konsert med Mike Portnoy bak slagverket på over 14 år. Den nye skiva «Parasomnia» kommer ikke før i februar 2025, og kveldens settliste var dermed nesten en Greatest Hits fra hele deres karriere, utvalgt og sammensatt av Portnoy, som alltid har vært sine bands settlistemaker.
Og jubelen sto i taket da de startet kveldens tre timers progmetalmaraton med klassikeren «Metropolis —Part I: ‘The Miracle and the Sleeper» fra «Images And Words», som var godt representert på starten og slutten av konserten, sammen med den andre Store Skiva deres, «Scenes From A Memory» – for de neste par låtene var «Overture 1928» og «Strange Deja Vu» fra denne.
Mange lurte på forhånd på om Mangini-epoken skulle bli strøket fullstendig fra historiebøkene, men neida, Portnoy hadde vært storsinnet nok til å inkludere både «Barstool Warrior» i første sett, og balladen «This Is The Life» i andre sett, som etter en 20 minutters pause dro i gang med den eneste nye låten, «Night Terror».
Absolutt alle i salen var jo på forhånd klar over at herrene Portnoy, Petrucci, Myung og Rudess leverer på et umenneskelig høyt musikalsk nivå. Det er ingen som er spente på dagsformen til Jordan Rudess, eller som lurer på om John Petrucci vil være i stand til å spille de høyeste tonene på gitarsoloer han spilte inn for 30 år siden. Nei, bandets usikkerhetsmoment har alltid vært vokalist James LaBrie, og elefanten i rommet har lenge vært om han kan levere som forventet. De siste årene har det kommet stadig flere sure og skingrende toner fra halsen hans, og vi i publikum har utallige ganger skjært tenner og skottet skeptisk og spørrende mot hverandre når det har skingret som verst. LaBrie har fått mye pes, og diskusjonene har rast på nett om han ikke er moden for utskifting snart, etter 33 år som bandets stemme.
Men denne kvelden i Oslo Spektrum var James La Brie en svært positiv overraskelse. La gå at vokalen hans var begravd dypt ned i miksen mens alle instrumenter var glassklare, jeg oppfattet ærlig talt ikke et eneste ord fra teksten av «Metropolis», men det kom seg etter hvert. Men dette låt ikke gæernt altså. Det kan nok mistenkes at de hadde en navnløs helt som gjorde mirakler med frekvensene på vokalen fra miksebordet, for hvis du så LaBrie på scenen på 2010-tallet, ville du aldri trodd at han i 2024 skulle klare å treffe tonene mens han skriker ‘trapped inside this octavarium!’ (som går helt opp i G5) uten at det skulle gå fullstendig skjærings, men det låt altså bra. Men det er også tydelig at det er de eldste låtene han sliter mest på, låtene han spilte inn mens han var i 20-30-årene. Jo nyere låtene er, jo lettere har han for å takle de., for bandet har lært seg å ta hensyn til hans begrensninger.
La Brie har også luksusen av å synge i et band som uten problemer kan kjøre en 12-minutters instrumental («Stream Of Conciousness» fra «Train Of Thought») midtveis uten at publikum stusser ett sekund på det, før de går rett inn i en 24-minutters låt («Octavarium») hvor vokalen ikke kommer inn før etter fem-seks minutter. James hadde faktisk hatt god tid til å forlate Spektrum på tampen av «Vacant», rusle opp på Oslo S og kjøpe seg en Big Mac, spise den og gå tilbake til Spektrum og være på tilbake på scenen i tide til å komme inn på vokalen seks minutter ut i «Octavarium», med burgerdressing i barten.
Den andre mannen fansen var spent på denne kvelden, var utvilsomt den hjemvendte sønn, Mike Portnoy. Og det var mann som koste seg på jobb. Man kan alltids hevde at Mike Mangini er hakket hvassere bak slagverket, men Portnoy er og blir Dream Theaters hjerte – det har vært noe som har manglet siden han stakk i 2010, og det er tilbake nå. Portnoy tar selvsagt mye større plass på scenen, og han gjør manns jobb på koringer underveis, selv om kanskje ikke det er hans største styrke.
Kvelden klimaks kom nok under ekstranumrene, og da hadde publikum fått nok av å sitte i setene sine. Alle spratt på beina under «Home», tusenvis av mobiltelefoner lyste opp salen mens allsangen ljomet under overjordisk vakre «The Spirit Carries On», og samtlige hoder nikket i takt til avsluttende «Pull Me Under». LaBrie kunne melde at de kommer tilbake i 2025, og da blir det en helt annen settliste, med hele den nye skiva «Parasomnia».
Det føltes definitivt ut som om Dream Theater er tilbake på skinner med Portnoy i bandet igjen. Kjemien er tilbake, uten at det er mulig å si et eneste negativt ord om Mike Mangini. Men denne kvelden i Oslo Spektrum leverte DT tre timer med progmetal fra øverste hylle, med en settliste som tilfredsstilte fansen til de grader. Det var rett og slett stor stas å se denne besetningen samlet igjen, og det var neppe mange surpeiser som gikk skuffet ut ifra Spektrum denne lørdagskvelden. 5/6
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Anne-Marie Forker
(Vi hadde forøvrig en lang og fin prat med Mike Portnoy tidligere på dagen, og hva han hadde å melde, kan du lese i neste nummer av Norway Rock Magazine, sammen med anmeldelsen av «Parasomnia» som vi har nilyttet på de siste ukene. Abonner her!)
