Dream Theater har i et kvart århundre vært progmetallens ubestridte konger, og det som virkelig som satte dem på tronen, var andreskiva «Images And Words» fra 1992. I år markeres dette med en Europaturne hvor mesterverket fremføres i sin helhet. Før turnédebuten i Roma (i januar 2017) fortalte vokalist James LaBrie oss om hvordan det hele startet, og hvordan hans første tid med Dream Theater utartet seg.
Images and words: Geir Amundsen
– Det er under ett år siden Dream Theater var her i Oslo sist og fremførte hele «The Astonishing» tre kvelder på rad i Oslo Konserthus. Hvordan husker du den helgen?
– Hele den turneen var en ny opplevelse for oss, med tanke på produksjonen og den skiva vi prøvde å gjenskape på scenen. Jeg husker Oslo-konsertene som svært fokuserte, vi ønsket at våre norske fans skulle bli fornøyd med opplevelsen som de skulle få se og høre. Vi har alltid hatt et svært godt forhold til Norge, våre fans der har vært helt fenomenale. Det var annerledes for oss å spille en såpass liten sal, vanligvis spiller vi i større arenaer, men det var utrolig kult å for en gangs skyld ha det mer intimt – og det var jo en vakker konserthall, med meget bra lyd og akustikk.
– Ja, det er jo et konserthus, bygget for musikk, med plass til ca 1400, tror jeg.
– Ja, det hørtes! Noen av de stedene vi spiller, brukes mest som idrettshaller, og har elendige lydforhold. Dette stedet var en fryd å spille i!
– Men innebærer dette at dere nå er ferdige med å promotere «The Astonishing», og har rettet blikket mot neste prosjekt?
– Ja. Siden 2017 på flere måter er et jubileumsår for Dream Theater, ville vi markere dette skikkelig. Det er 25 år siden «Images And Words» kom ut, og som du vet, var det den som satte oss på kartet internasjonalt. Og det ville vi markere med å spille hele skiva på kommende turné, ikke minst siden «Images And Words» er en av fansens favoritter.
– Og siden dere ikke spilte noen gamle låter på fjorårets turne, kun «The Astonishing», så har vel fansen fortjent en godbit denne gang!
– Haha, ja! Vi skal selvsagt ikke bare spille låter fra «I&W», det blir to sett i løpet av kvelden, med en pause i mellom.
– Har dere setlista klar?
– Ja, første del blir låter fra hele vår karriere, og andre del blir hele «I&W» i rekkefølge. Og en overraskelse på ekstranumre. Så dette bør bli en knallaften for fansen, både våre nye supportere og de som har vært med oss siden vi turnerte med «I&W» første gang. Jeg tror det kommer til å bli en ganske nostalgisk kveld både for oss og for de som har fulgt oss lenge.
– Har dere fått spesialdesignet en egen sceneproduksjon for denne turneen også? Det skal litt til for å toppe fjorårets!
– Ja, vi har selvsagt forberedt noe med tanke på «I&W», og vi har vår lystekniker Steve Baird, som har vært med oss siden 1995 – og han er mest opptatt av konserten som helhet, så jeg er trygg på at fansen ikke vil bli skuffet. Men når det er sagt, så skal fokus være på musikken som fremføres, ikke på lys, effekter og sceneproduksjon. Det handler om et album som endret livet for oss i bandet, og et album som introduserte tusener av mennesker verden over for Dream Theater. Vi vil blåse nytt liv i den følelsen, den oppdagelsen, og det unike forholdet vi har hatt til fansen de siste 25 år.
– Kommer dere til å variere setlista, eller blir det akkurat de samme låtene hver kveld på hele turnéen?
– I utgangspunktet kjører vi samme hovedsett hver kveld, men vi kommer kanskje til å endre litt på ekstranumrene nå og da, men ikke hver kveld.
– Dere har jo såpass dedikerte fans at mange av oss kommer til å se mer enn en konsert på turneen.
– Ja, jeg vet, og det har vi alltid i bakhodet. I første sett kommer vi derfor ikke bare til å spille låter som fansen ikke har hørt på en god stund, men det er også noen låter som vi aldri har spilt live før. Og så vil vi selvsagt avslutte kvelden med et massivt epos. Det kommer uansett til å bli en spesiell og minneverdig aften for fansen.
– Vet du forresten hvilken låt – utenom «I&W»-låtene! – som dere har spilt flest ganger på konserter?
– Oj! Har du svaret?
– Jepp!
– Jøss, du er god! Utenom «Images And Words», var det så?
– Riktig.
(Stillhet i 20 sekunder)
– Det må nesten være noe fra «Scenes From A Memory». Eller «Six Degrees». Eller kanskje fra «Awake». Er jeg inne på det?
– Det er en låt fra «Awake», ja.
– Er det?!? Da sjanser jeg på… «The Mirror»?
– Stemmer! 502 ganger.
– Er det sant!? Holy smoke! (James LaBrie er en veloppdragen kar som du aldri hører banne.) Det hadde jeg egentlig ikke trodd. Og «Caught In A Web» ligger vel helt i toppen?
– Nei, den er ikke på Topp 20 engang. «The Sprit Carries On» er neste låt, på en klar andreplass, utenom «I&W»-låtene.
– Jøss! Den lista må du sende meg, den har jeg lyst til å se!
– Skal bli. Dere er jo i den spesielle situasjonen at dere kan spille eller utelate enhver låt fra katalogen deres på konserter – så lenge setlista deres er balansert, kan dere plukke hvilke låter som helst og fansen vil være ekstatiske.
– Jeg vet, vi er ekstremt heldige der. Vi har ikke et publikum som bare står og venter på en liten håndfull med hits i ekstranumrene.
– Mens mange andre band, som f.eks. Def Leppard eller AC/DC, er frustrerte over at de må bruke 90% av konserten til å spille alle de største og mest kjente låtene sine, ellers blir fansen dypt skuffa.
– Ja, jeg skjønner at det på en måte må være frustrerende å måtte spille de samme 15 låtene kveld etter kveld, år etter år, men på den annen side bør de musikerne være takknemlige for at de har så mange hits! Det er jo akkurat det alle andre musikere drømmer om! Hadde de ikke hatt de låtene, så ville bare en brøkdel av publikum betalt for å se dem. For vår del er ikke det en problemstilling, for vi har tatt et valg om hva slags musikk vi ønsker å skrive og fremføre, og det handler ikke om hits og radiospilling. Kanskje med unntak av «Pull Me Under» har vi aldri hatt en hit, og det er helt greit! Det har gitt oss friheten til å spille hva vi vil, når vi vil. Jeg tror ikke Def Leppard eller Aerosmith eller Bon Jovi ville byttet situasjon med oss. Tenk på et band som U2, de har så mange hits at de rekker ikke å spille alle i løpet av en konsert engang! Men de kan jo ikke klage av den grunn. Frustrasjonen går vel mer på at de har mange andre låter som de kanskje er mye mer stolte av, men som de aldri får muligheten til å fremføre, fordi fansen blir skuffet om de ikke får høre de største klassikerne.
– Ja, mange band spiller nesten bare låtene fra 70- og 80-tallet – og så et par låter fra den nye skiva.
– Og på de nye låtene benytter publikum anledninga til å løpe på toalettet eller i baren, ikke sant? Haha!
– På denne turneen skal dere altså fokusere på «Images And Words». Hvor lenge hadde du vært med i bandet da den kom ut i juli 1992?
– Jeg kom inn i bandet i januar 1991.
– Og var låtene da allerede skrevet?
– Stort sett, ja. Noen små justeringer her og der ble det. Opprinnelig var det også meningen at «A Change Of Seasons» skulle være med på «I&W», og i så fall hadde det jo blitt et vesentlig lengre album.
– Hvordan kom du i kontakt med bandet?
– Jeg hadde hørt at Dream Theater var på utkikk etter ny vokalist, og de hadde visst lett lenge da jeg sendte en kassett med bilder og min biografi. Det var (ex-keyboardist) Kevin Moore som ringte meg først, i november 1990, men noen dager senere ringte han meg opp igjen og sa at de hadde bestemt seg for å beholde den vokalisten de hadde. Senere fikk jeg en ny telefon, fra Mike Portnoy, som sa at de hadde ombestemt seg og gjerne ville møte meg. Vi ble enige om at jeg skulle komme til New York for å se hvordan det funket, og jeg fløy ned dit første gang i januar, forøvrig samme dag som Operation Desert Storm startet i Gulfkrigen. Jeg hørte det på nyhetene da jeg landet i New York, så det var en veldig spesiell dag i mitt liv.
– Den 17.januar?
– Ja!? Hvordan visste du det?
– Samme dag som Desert Storm startet, døde Norges konge gjennom over tredve år, så det var en veldig spesiell dag her og, for å si det mildt.
– Tuller du?! I all verden. Det var jammen en minneverdig dag, på mange måter!
– Hva skjedde da du ankom New York?
– Jeg ble møtt av Mike og John Myung på flyplassen, og jeg skulle bo hos hos Mike mens jeg var i New York. Han delte leilighet med broren sin.
– Husker du hvilke låter dere spilte sammen den første kvelden?
– Hmmm, vi spilte «A Fortune In Lies», og «The Killing Hand» tror jeg, for de ville høre om jeg kunne gå høyt og skrike også. Og «The Ones Who Help To Set The Sun» fra første skiva. Vi testet ut «Take The Time» og kanskje «Learning To Live». Vi gjorde fem-seks låter den første kvelden, deriblant «Lovin’, Touchin’, Squeezin’» av Journey. Etter at vi hadde kjørt igjennom «A Fortune In Lies» husker jeg at John Petrucci kom bort til meg og var supergira; ‘Dette låter jo helt kule!‘ Alle ville bare fortsette og spille mer. Etterpå gikk vi bort på en kafé som lå i nærheten av øvingslokalet, og de var ivrige på at vi så fort som mulig skulle spille inn demoversjoner av de nye låtene med min vokal. Planen var at jeg skulle være i New York i bare fem dager, så de ville utnytte tiden maksimalt. Vi dro over til leiligheta som John Myung delte med et par andre karer, og der spilte vi inn bl.a. «Learning To Live», «Take The Time» og en tidlig versjon av «A Change Of Seasons».
– Når ble du offisielt bedt om å bli en del av bandet?
– Allerede på dag 2 av disse demo-innspillingene. Jeg husker at vi hadde en pause, da de sa at de hadde noe de måtte prate med meg om. Vi satte oss i stua, og de sa at dette funket så sykt bra at det ikke var noe å lure på engang, de ville ha meg med i bandet. Jeg nølte heller ikke med å akseptere. Det var bare ‘Absolutt! Let’s do it!‘
– Hva tenkte du om de nye låtene da du fikk høre de? Slo det deg noengang at denne skiva ikke bare kom til å bli et høydepunkt i bandets karriere, men at den faktisk skulle definere en hel musikksjanger?
– Jeg har tenkt mye på det, på de dagene der. Vi var alle unge og uskyldige, samtidig målbevisste og entusiastiske. Jeg vil alltid se tilbake på den tiden med et smil om munnen. Vi fem ble veldig fort en sammensveisa gjeng – dette var da med Mike Portnoy og Kevin Moore – og vi hadde det så moro sammen. De fikk en vitamininnsprøytning etter å endelig ha funnet en vokalist som de faktisk hadde tro på, og jeg følte meg også øyeblikkelig på riktig sted. Jeg tror vi alle følte at dette kom til å gi resultater, noe ville komme til å skje. Hvis jeg skal trekke frem ett øyeblikk, må det ha vært mens vi var i Bear Tracks Studio og spilte inn «I&W», og jeg sto ute på baksiden og tok en pause etter å ha lagt vokal på «Under A Glass Moon», tror jeg. Bear Tracks lå nydelig til i et skogsområde, hvor vi kunne jobbe i fred uten å bli distrahert av noe som helst. En enorm kontrast til å jobbe midt på Manhattan, som vi hadde gjort med demoene! Vår produsent David Prater kom også ut, kom bort til meg, og sa: ‘Vet du, jeg har hørt igjennom opptakene av låtene sånn som de er nå, jeg har ikke begynt å mikse de enda. Men jeg må si deg, helt ærlig, at jeg tror denne skiva kommer til å bli svær! Den kommer til å slå ned som en bombe! Og jeg vet ikke hvorfor jeg sier dette, for denne skiva er så totalt annerledes enn alt annet der ute!‘
– Det hadde han helt rett i – «Images And Words» ble sluppet i kjølvannet av «Nevermind» og «Ten», og den minimalistiske grungen var i ferd med å ta helt over.
– Nettopp. Guns N Roses og Metallica var også massive da, og puddelrockbandene ble fortsatt spilt på radioen. Og thrash hadde tatt av – Pantera var svære da! Og her kommer et band som Dream Theater med ei progressiv metal-skive som låter totalt forskjellig fra alt annet. Og derfor ble jeg så satt ut av at David Prater, en profesjonell plateprodusent, kunne si noe sånt til meg. Så jeg svarte at ‘Virkelig? Vi føler det også, men jeg vet ikke om det bare er oss, i ungdommelig optimisme og selvsikkerhet. Vi er jo ikke helt objektive‘. Og han sier ‘Nei. Dette er noe helt spesielt, tro meg! Den kommer til å treffe folk‘. Og det fikk han jo rett i.
– David Prater og Dream Theater kom ikke spesielt bra overens, sies det.
– Nei, vi kom skjevt ut fra starten av, da det ble avgjort over hodene våre at det ikke ble plass til «A Change Of Seasons» på «I&W». Det var først og fremst Mike og Kevin som kranglet med David Prater. De to var alltid de som ikke tålte at noen utenfra skulle komme og foreslå endringer på musikken vår. Personlig kom jeg greit overens med Prater, men han var ikke spesielt kul mot Mike – og han kunne ikke fordra Kevin. Jeg og John Petrucci og John Myung satt i fjor høst og planla årets turne, og mimret om denne tida da vi turnerte «I&W», oss fem klemt inn i en minibuss, med alle instrumentene. Helt sykt at det nå er 25 år siden.
– Du nevnte John Petrucci og John Myung – tiltaler du de internt med fullt navn siden det er to John’er, eller har dere egne navn på de?
– Det kan variere litt. Hvis de begge er i rommet, så kaller jeg av og til Petrucci for Thor, for han er en svær fyr! Jeg blir kalt The Pirate, så klart. Og John Myung blir tiltalt som Juice, eller som JMX.
– Og da du først møtte bandet, så ble du kalt Kevin?
– Ja! Det er mitt fulle navn, Kevin James LaBrie. Men det var jo allerede en Kevin i bandet, og de hadde to John’er. Jeg sa at jeg alltid hadde likt mellomnavnet mitt bedre, så det var greit for alle at jeg fra da av ble omtalt som James.
– Og da Mike Portnoy slutta, så fikk dere for letthets skyld en ny Mike.
– Haha! Ja, jeg vet. Heldigvis var han også den beste kandidaten til jobben!
– Apropos Kevin Moore, har noen av dere hatt noe kontakt med ham de siste tjue år?
– Han gikk jo litt under jorda, og distanserte seg fra Dream Theater. Men det er ikke så lenge siden, 2-3 år kanskje, at jeg sendte ham en melding og sa ‘Håper alt går greit med deg, og at våre veier krysses i nær fremtid‘. Og han svarte meg ‘Hyggelig å høre fra deg, det hadde vært topp å treffes en dag!’ På en måte fikk fansen nyss i dette, og plutselig svirret det rykter om at Kevin Moore og jeg skulle lage en skive sammen! Og det ble aldri nevnt, det var bare en vennlig utveksling av hilsener, og jeg har dessverre ikke fått møtt ham ennå. Men han sysler med sitt, han er en svært talentfull fyr – sjekk ut Chroma Key og OSI-skivene hans.
– Hva med Mike Portnoy?
– Han har jeg ikke snakket med siden han forlot bandet.
– Det er litt trist! Han og John Myung er nesten naboer i New York, stemmer ikke det?
– De bor fem minutter fra hverandre ja. Det er litt rart. De har heller ikke holdt kontakten, så vidt jeg vet. Men det er ikke noe problem, livet har gått videre for begge parter.
Først publisert i Norway Rock Magazine #1/2017