Progmetalkongene Dream Theater har vært hyppige gjester i Norge, og til årets besøk har de med seg ikke bare en ny og selvtitulert studioskive i bagasjen, men også den lenge bebudede konsert-DVDen «Live At Luna Park». Vi tok en kaffe med gitarhelten John Petrucci på Grand Hotel noen timer før bandet gikk på scenen i Oslo Spektrum foran 5000 fans.
Tekst & foto Geir Amundsen | Livefoto Terje Dokken
– Velkommen tilbake til Norge, dere er ofte her!
– Ja, jeg tror vi har vært innom Norge på hver eneste turne siden «Images And Words» for over tjue år siden. Vi har et bra og trofast publikum her som vi setter stor pris på.
– Turnerer dere fortsatt med familiene deres?
– Ikke denne gang, barna våre er blitt såpass store nå at de er opptatt på skolen, så vi kan ikke uten videre ta de med oss. Selv om denne uken er det skoleferie i USA, så jeg har invitert de over. Men min sønn er blitt 18 år og har en jobb på si, og min datter er 15 og er travel med en dansekonkurranse, så de lever sine egne liv nå. Men de blir nok med til sommeren – det blir bra!
– Spiller de noen instrumenter?
– Åh jada. Så klart!
– Det virker som om mange band som har holdt på siden 80-tallet eller lenger, ikke ser noe poeng i å gi ut nye skiver lenger, for fansen vil uansett bare høre de gamle klassikerne på konsertene. Dere har ikke det problemet.
– Nei. Vi er utrolig heldige sånn sett. Og det er lett å hvile på gamle laurbær og bli en jukebox av ditt eget eldre materiale.
– Mens dere kunne antagelig spilt helt vilkårlige låter fra deres tolv studioskiver, og fansen ville vært like entusiastisk uansett.
– Ja, som på denne turneen så har vi tatt noen sjanser med setlista. Vi har et tretimers show hvor vi ville spille mest mulig musikk og gjøre noe spesielt. Vi ville spille noe nytt, en god posjon fra dette albumet og fra dette albumet, og noen låter som vi aldri har spilt live før. Men for å rekke alt dette, så måtte vi kutte ut noe annet, så vi har droppet låtene fra fanfavoritter som «Images And Words» og fra «Octavarium». Men ingen har klaget over det, fansen vår er like glad i de nye låtene eller «Awake»-låtene. Overraskende mange har sagt at dette er den beste setlista vi har servert på mange år! Det viser bare hvor dedikerte fansen vår er, og det rekrutteres stadig nye og unge fans. Hvis de først oppdaget oss for et par år siden, spiller det mindre rolle for dem at vi ikke spiller noe fra de to første skivene denne gang.
– Dere er heller ikke belemret med å ha en håndfull låter som dere MÅ spille på hver eneste konsert.
– Nei, det er bare en fordel! Vi har ingen hits! Jaggu flaks!
– Ingen egen «Smoke On The Water» eller «Paranoid».
– Det nærmeste vi kommer er vel «Pull Me Under», som ble spilt en god del på de rocka radiostasjonene i statene, og vi fikk jo mye oppmerksomhet på grunn av det. Men det var i 1992-93, akkurat i det grungen slo igjennom for fullt. Men som du sier, hvis du går for å se et band som for eksempel Journey, så har de et dusin med låter som de bare må spille hver eneste gang, det er derfor folk kommer på konsertene deres, og det er det de vil høre. Det er de låtene jeg vil høre! Og spiller de ikke de låtene, så kommer ikke folk. Det problemet har ikke vi.
– I løpet av høsten 2013 ga dere ut både en ny studioskive ved navn «Dream Theater», og en konsert-DVD, «Live At Luna Park», innspilt på forrige turne over ett år tidligere. Det er ganske ukonvensjonelt.
– Det var virkelig ikke planlagt, «Live At Luna Park» skulle ha kommet ut mye tidligere. Men det skjedde så mye småting som trenerte prosessen. Vi spilte inn to kvelder på rad, men andre kvelden hadde vi store problemer med lysene og sceneproduksjonen, så vi måtte bruke hovedsakelig opptaket fra første kveld. På DVDen er det tre og en halv time med musikk, som alt måtte mixes og mastres så det høres fett ut, vi gir ikke ut et opptak rett fra miksebordet. Vi har låter hvor du har en 360 graders kameravinkling, det er en dokumentar, det er opptak fra lydsjekken, det er et massivt fotoalbum som Hugh Syme har satt sammen fra seks forskjellige fotografer som alle hadde hundrevis av bilder hver, og vi har gått igjennom alt og valgt ut det beste. Det var så utrolig mye jobb! Og når vi trodde vi var ferdige, så dukket det opp et problem, noe måtte endres, og månedene bare rant vekk. Og etterhvert kom det til det stadiet hvor utgivelsen kom for tett opp til studioalbumet vårt. Og det ville ikke vært bra, så da fant vi ut av vi ville drøye til senhøsten og heller gi ut DVDen da.
– Har dere planer om å spille inn noen konserter på denne turneen?
– Ja, vi skal filme en spesiell konsert i Boston nå om et par uker, i forbindelse med Berklee College of Music, hvor vi skal ha et orkester og et kor med oss. Jeg vet ikke om eller når det blir utgitt, men vi skal ihvertfall filme det!
– Jeg må si at vokalist James LaBrie imponerte meg på «Live At Luna Park».
– Ja, han er virkelig i slaget nå. Han er fullstendig sjef på scenen, veldig god og trygg på seg selv.
– Hvor ofte skjer det at han ikke rekker tilbake til mikrofonen i tide etter et av deres mange og lange instrumentalpartier?
– Vel, i løpet av en tretimers konsert, så synger han i rundt 50 minutter. Han har god tid underveis til å stikke ut, ta seg en burger og komme tilbake, haha! Det hender at han er for seint tilbake, men pytt, sånt skjer.
– På tidligere turneer har dere endret setlista nesten hver kveld.
– Jepp.
– Men i år har dere spilt de samme låtene hver eneste kveld.
– Stemmer.
– Hva er tanken bak?
– Det er jo forsåvidt morsomt å endre på setlista hver kveld, men det er veldig utfordrende. Ikke bare for oss musikerne, men enda mer for produksjonsteamet vårt, som står for lys, monitoring, storskjermene og så videre. Det er nesten umulig å få til en strømlinkeformet, profesjonell opptreden hvis den aldri får tid til å sette seg. Så vi fant ut at det var viktigere å komme opp med et program som kunne være den største, beste, mest velfungerende konserten, med matchende visuelt show, som vi noengang har gjort. Og for å få til det, må alt avtales på forhånd. Det er altfor mange folk involvert til at vi på kort varsel kan slenge inn en ny låt. Vi har animasjon og bilder på storskjermer som er tilpasset hver enkelt låt, lyden skal endres til hver låt, alt sammen skal forberedes – og det er sykt mye å tenke på av detaljer som fansen nærmest tar for gitt.
– Det er en gledelig overraskelse at dere faktisk har tatt inn «Space-Dye Vest» i settet for første gang noensinne – en 20 år gammel låt.
– Ja, jeg aner egentlig ikke hvorfor vi ikke har spilt den før, det er jo en knall låt…
– Jeg har antatt at det var fordi det er en 100% Kevin Moore-låt. (keyboardisten som sluttet idet «Awake» var ferdig innspilt i 1994.)
– Nei, jeg tror ikke det, men jeg har hørt den antagelsen før. Kanskje (ex-trommis) Mike (Portnoy) har sagt det i et intervju, jeg vet ikke. Men det er en orginal Dream Theater-låt, så hvem bryr seg om hvem som har skrevet den? Men den har blitt en utrolig kul låt å spille live, den har en bra dynamikk. Vår musikk er ganske energisk mesteparten av tiden, så dette byr på en mulighet til å virkelig roe ned. Og vi har arrangert den litt om på slutten, som gjør den veldig morsom å spille.
– Det er vel låta jeg gleder meg mest til i kveld. Gratulerer med nok en Grammy-nominasjon! To på rad i musikkens Oscarutdeling!
– Ja, hvem skulle trodd det…
– Føler dere at Dream Theater med dette er blitt mer anerkjent?
– Ja, definitivt. For oss er dette helt utrolig. John Myung (bass) og meg selv vokste opp sammen og har spilt i band sammen siden tenårene. Men hver gang vi er i studio eller på scenen, så føler vi likevel fortsatt at vi er de samme fyrene, vi har bare valgt å spille denne typen musikk. Det er ikke kommersielt, og det er ikke akseptert overalt med progressiv metal, men det er greia vår. Og opp gjennom årene så oppdager vi at stadig flere folk der ute liker den samme musikken, og de er automatisk våre allierte kompiser. Folk som liker Rush og Metallica og Yes – og de finnes over hele verden. Men den musikken blir nesten ignorert av media, presse og radio, fordi det er ikke pop. Så når juryen på Grammy – som består av musikere og produsenter og bransjefolk – med tusenvis av låter å velge fra, faktisk velger en Dream Theater-låt, så føles det som en vanvittig stor ære for oss som har syslet med akkurat det samme i alle år uten å bry oss om hva som er hipt og populært, bare fulgt vår egen muse. Vi har ikke gjort noe annerledes for å oppnå dette, vi har bare gjort vår greie. Og det får oss virkelig til å smile bredt.
– Det virker som om Dream Theater deler folk i to leirer; de som forguder dere, og de som avfeier dere som teknisk briefing for briefingens del, uten sjel eller følelser i musikken.
– Jeg skjønner ikke helt det der. Jeg klarer ikke helt å forstå at høy musikkteknisk kompetanse skal fjerne sjel og følelser fra musikken. Hvorfor er det feil å kunne beherske instrumentet sitt? Gå og se Tommy Emmanuel spille sin akustiske gitar, han er kanskje den teknisk mest fullkomne gitaristen noensinne, et monster av en gitarist! Men du kommer til å grine når du hører han, for spillinga hans er så sykt følelsesladd og vakker. Så jeg ser ikke at det må være enten/eller. Alle i Dream Theater spiller lidenskapelig med sjela, jeg tror det er derfor så mange liker oss.
– Du, herr Petrucci, er den eneste som hittil har fått meg til å grine av en gitarsolo. Slutten av «The Best Of Times», forøvrig.
– Aawww!
– Okei da, du og Eric Johnson.
– Eric er fantastisk! Og helt utrolig til å improvisere også.
– Dream Theater fortsetter med å lage kule og tilsynelatende kostbare videoer til singlene deres, til tross for at 95% av fansen kun kan se de på Youtube.
– Det er sant, men det er likevel en fin måte å dele musikkopplevelsen på, en måte å treffe folk på. Folk vil ha en visuell opplevelse av musikken også, ikke sant? Se på de sosiale media nå – legger du ut en kort melding på Twitter eller Facebook, så går det nesten ubemerket hen. Ligger du et kult bilde ved den meldinga, så blir det noe helt annet. Legger du ved en video, blir det enda kulere. Men folk vil se deg, de vil ha et vindu inn til bandene de liker. Og videoer er også en kreativ kunstform, i tillegg til en bra markedsføringsmetode av bandet ditt. Videoen kan dukke opp på tusen nettsteder. Jeg innrømmer glatt at hvis noen tipser meg om et band jeg ikke har hørt om, så er det på youtube at jeg sjekker hva det er. Jeg vil gjerne se en video til musikken, man lurer jo på hvordan disse karene ser ut.
– Jeg oppdaget i går at deres nye skive «Dream Theater» er faktisk den korteste studioskiva dere har gitt ut siden «Images & Words» i 1992.
– Jaha?!
– Selv om jeg ikke vil påstå at et album på 68 minutter er kort.
– Nei, det er jo ikke det, men det stemmer at vi ville gjøre det litt mer konsist denne gang, uten å dra alle låtene over timinutts-merket, noe vi sliter litt med. Vi gjorde det med «Awake»-skiva, hvor de fleste låtene var mellom fire til syv minutter, som er ganske korte låter til oss å være. Men denne gangen ville vi unngå at skiva ble en maraton. Enkelte av skivene våre har vi kanskje strukket vel langt, så nå prøvde vi å begrense oss litt.
– Prøvde dere bevisst å få «The Looking Glass» til å høres mest mulig ut som Rush?
– Hahaha! Jeg har siden tenårene dratt på alt jeg kunne av Rush-konserter, og det å se og høre dem fremføre alle disse massive låtene, har naturlig nok satt sitt spor! Og samme med The Who, jeg er stor fan av Pete Townsend. Jeg elsker det som skjer når gitaristen drar i gang et riff som hele salen gjenkjenner og jubler for. Og jeg ville gjerne lage noe lignende, ha et slikt øyeblikk på skiva og på konsertene. Ikke det at vi ikke har hatt gitarriff tidligere, men dette er mer av den gamle skolen, a la Van Halen, Rush, The Who. Litt mer Classic Rock!
– Selv etter å ha hørt på skiva i over et halvår, blir jeg fortsatt overrumplet når James’ vokal kommer inn i den låta, og ikke Geddy Lee.
– Åh nei! Vi gikk for langt! Haha!
– Dere brukte til og med samme lydtekniker som Rush på denne skiva, Rich Chycki. Hadde han noe med det å gjøre?
– Ikke bevisst, selv om det var morsomt for oss siden vi er store fans. jeg kunne f.eks nevne at ‘Ah, jeg elsker basslyden på den og den låta,’, og han sier ‘Ja, jeg kan lett ordne dere identisk lyd hvis dere vil!‘ for han har jobbet på massevis av Rushskiver og kjenner alle triksene. Og basslyden er kanskje også den største forskjellen fra våre tidligere skiver, lydmessig. Det er så mange steder på skiva at den er dominerende, den er mye mer nærværende enn noen gang før. Og det er Richs fortjeneste.
– Og for å virkelig styrke Rush-parallellen har dere også fått Hugh Syme til å lage platecoveret for dere.
– Ja, men er det ikke alltid slik at man etterligner sine idoler til en viss grad? Hvis Hugh Syme er bra nok for Rush, så er han bra nok for Dream Theater, vi har bare gode assosiasjoner til ham, og jobber veldig bra sammen med ham. Jeg begynte på Berklee College of Music fordi Steve Vai hadde gått der! Jeg begynte å spille i band på grunn av Iron Maiden. Under hele livet påvirkes man av andre artister, bevisst eller ubevisst. Og man ser på hva andre band har gjort for å oppnå den suksessen de har hatt. Hvis ett band har knallbra merchandise, så vi selvsagt vi også ikke være dårligere! Ikke for å kopiere, man gjør jo ting på sin egen måte, men man lærer av de som har gått foran deg. Og alle i Dream Theater har vært store Rush-fans i alle år. Faktisk, i går natt, på bandbussen fra København, så satt jeg og Mike Mangini og spilte musikk for de andre annenhver gang, og alle skulle gjette hva det var for noe. Og ofte er reaksjonen ‘Få det av!!!’, men da jeg satte på Rush, ville alle at den skulle stå på, så vi gikk og la oss med «A Farewell To Kings» ljomende i bussen!
– Tror du at dere noensinne kommer til å covre et helt album på en konsert igjen, slik dere har gjort med «Master of Puppets», «The Number Of The Beast», «Dark Side Of The Moon» m.m.?
– Kanskje! Men det står ikke på agendaen med det første, nå er vi fullt fokusert på å gjennomføre denne turneen med en fullstendig Dream Theater Experience med full produksjon. Men når det er gjort, eller om vi kjeder oss og er lystne på noe annerledes og morsomt, så kanskje.
– Og da er vel ikke «A Farewell To Kings» noe dumt alternativ.
– Ja, ikke sant!?
– Apropos Mike Mangini, hva vil du si er den største forskjellen på de to Mike-trommisene deres? Jeg kan levende forestille meg Portnoy krangle og rope for å få viljen sin igjennom, men jeg ser ikke Mangini slå neven i bordet og kreve sin rett.
– Haha! Vel, de kommer fra hver sin verden, men de har veldig mange av inspirasjonskildene felles, og har den samme evnen til å forstå rock og metal og progressiv musikk, og smelte det sammen. Jeg startet Dream Theater sammen med Mike Portnoy da vi var rundt 18 år, og han var veldig vant til å ta ansvar og være med på alle avgjørelser, vi gjorde alt sammen. Mangini har kommet inn som et nytt medlem de siste 3-4 årene, og det er jo naturlig at han ikke prøver å ta styringa! Men nå delegerer vi ansvar til ham også, i begynnelsen hadde han mer enn nok med å lære seg låtene og komme inn i det. Portnoy og jeg produserte skivene, vi skrev sammen, han hadde masse ideer og forslag, og vi forventer ikke at Mangini uten videre skal ta på seg alle rollene som Portnoy hadde. Men nå er han fullstendig integrert i bandet, helt komfortabel med hele prosessen, og tar på seg mye ansvar på scenen.
– Har din arbeidsmengde økt de siste årene? Du og Portnoy fremsto som bandets ledere som påtok dere det aller meste av oppgaver, men nå er du bandets eneste produsent, og du skriver nesten alle tekstene på egen hånd.
– Ja, det har økt betydelig uten en partner som tar like mye ansvar. Det er mye som foregår i kulissene på et stort band, det er mange avgjørelser som må tas, utallige detaljer skal godkjennes, fra platecoveret og credits, tekstene skal finskrives, kanskje er et navn feilstavet – tusen småting utenom den rent kreative prosessen. Og det å produsere skiva på egenhånd vil si at jeg må ta stilling til absolutt alt av detaljer i det musikalske. Ufattelig tidkrevende. Men det er greit, jeg trives med den jobben, og jeg rådspør alltid de andre.
– Er det mer demokratisk nå?
– Det har alltid vært demokratisk. Det virker som om det er en utbredt misforstått oppfatning av at bandet tidligere ble styrt diktatorisk av meg og Portnoy. Hvis resultatet skal bli maksimalt, må alle i bandet dra i samme retning. Hvis en i bandet vil kjøre knallhardt i en retning som flere andre er ukomfortabel med, så kan det ikke bli optimalt. Som for eksempel det å kjøre en fast setliste med en gjennomtenkt produksjon hver kveld på en hel turne! Hvis en av oss da hadde insistert på å istedet alternere låtene fra kveld til kveld, så hadde vi hatt et problem. Så per idag vil jeg si at vi samarbeider om å få alle om bord for å seile i samme retning. Og det er et styresett som har fungert veldig bra for oss de siste par årene.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2014