InsideOut
De gamle ringrevene i Dream Theater gir ut liveskiver like ofte som studioskiver for tida, og «Distance Over Time»-turnéen er intet unntak. Men denne gangen har de et ess i ermet; selveste «Scenes From A Memory» har 20-årsjubileum, noe som ikke kan gå upåaktet hen. Den har tross alt satt dype spor etter seg i progmetal-verdenen, og 27. november kan verden gjenoppleve seansen fra Apollo Theatre i London. Vi har sett og hørt hva vi kan forvente oss.
Siden den spede starten i 1989, med skiva «When Dream And Day Unite», har Dream Theater vokst seg til et monster av et progmetal-band, med individuelle ferdigheter særdeles få musikere er forunt. Dette behøver slett ikke bety at vi får en leksjon i førsteklasses musikkfremføring, men det får vi i denne timen, eller skal vi si i disse to og en halv timene. Om man legger vekk «flinkiser som spiller uten sjel»-høreapparatet, og faktisk følger med på hva som skjer på scenen, levnes det liten tvil om at Dream Theater har gjort hjemmeleksa si. Og ekstraleksa.
Bandet startet kvelden med en times sett med låter fra «Distance Over Time», pluss et par låter fra katalogen, før kveldens hovedingrediens inntok scenen. Åpningssporet fra den siste studioskiva, «Untethered Angel» åpnet også showet, som ble fremført foran et sittende publikum. Dette byr på noen små problemer, ettersom vokalist James LaBrie har uttalt at han ikke er spesielt begeistret for akkurat dette. Da de gjestet Trondheim med «Images, Words & Beyond»-turnéen i 2017 fortalte han undertegnede at det var mye tyngre å engasjere et sittende publikum fremfor et stående. Heldigvis ser ikke dette ut til å prege bandet nevneverdig disse to kveldene. (DVD-en er spilt inn over to kvelder). Bandet går på med krum nakke, og LaBrie høres ut til å ha en god dag på jobben. Som alltid er han jokeren i kortstokken, ettersom han er kjent for å vise varierende form fra kveld til kveld. Jeg har latt meg fortelle av folk som var i London, at han gjorde god figur, noe som også fremgår av opptaket vi er oversendt.
Likevel er det instrumentalistene i bandet som stjeler hovedfokuset som vanlig. Jeg slutter aldri å la meg fascinere over hvor mye kontroll det er mulig å få over et instrument som disse gutta har. Om det er legato melodilinjer eller mitraljøsefresing spiller ingen rolle, det er få noter som ikke treffer der de skal. Dette er jo noe mange «flinkiser» ofte blir kritisert for, noe jeg har problemer med å forstå. De blir kalt «sjelløse, matematiske maskiner» eller den slags, men når et menneske går så til de grader inn for oppgaven i å mestre sitt håndverk, tør jeg påstå de virkelig legger sjelen i det. Glem ikke Robert Johnson, som solgte sjelen sin til djevelen for å bli best mulig…
Bandet fortsetter første del av konserten med «A Nightmare To Remember» og «Fall Into The Light», som begge byr på framifrå orkestrering, før undertegnedes favoritt fra sisteskiva, «Barstool Warrior» leveres til Meget. Når John Petrucci spiller soli i 6/8, er det merkelige ting som skjer med huden på underarmene mine, det er virkelig en taktart han behersker svært godt! «In The Presence Of Enemies Pt I» er neste ut, før settet avsluttes med perlen «Pale Blue Dot» fra «Distance Over Time».
Men så, mine damer og dere andre. «Scenes From A Memory», eller «Metropolis Pt II», var rosinen i pølsa denne kvelden. For oss som opplevde dette eposet live i år 2000, var stemninga til å ta og føle på, og stemningen steg i stua da åpninga til «Act I- Regression» startet. Bandet leverer til toppkarakter, men her viser LaBries svakhetstegn seg rimelig raskt, dessverre. Det blir mye pust, og lite tone mange steder i løpet av settet, og det er tydelig at spesielt de følsomme partiene er vanskelige for ham. Han kompenserer ofte, noen ganger fungerer det bra, andre ganger må jeg nesten snu meg bort. Det har vel sjelden vært tvil om at LaBrie er bandets svakeste ledd, noe som er tydelig også her. Heldigvis har han perioder i settet som fungerer godt, så ikke helhetsinntrykket raseres. Jeg antar at mange vil være hoderystende uenige med meg, og mene at han burde kastes ut av bandet, men den godeste James er en viktig del av bandets sound, så jeg kan lett være litt overbærende med ham for å beholde Dream Theater-sounden.
Men så var det instrumentalistene da. Gitarist Petrucci og keyboardist Jordan Rudess har noen unison-tema som er hoderystende godt gjennomført. Ta til dømes instrumentalpartiet på «Beyond This Life», du snakker om galskap. Tøft på skive, latterfremkallende på live-DVD! Vi kommer heller ikke utenom ’nykomlingen’ Mike Mangini. Denne ambidekstriøse artisten av en trommis slutter aldri å overraske, for her kommer kunststykkene som perler på ei snor. At horder av fans fortsatt hyler og skriker etter Mike Portnoy, er meg fullstendig uforståelig. Han er flere hakk mere kreativ enn forgjengeren, og godt over snittet musikalsk, så i dag legger vi Portnoy-ballen død, og priser oss lykkelige over at Mike Mangini trår på samme jord som oss.
Visuelt er det egentlig ikke mye å trekke for, men noe sprudlende band på scenen kan man ikke beskylde Dream Theater for å være. Petrucci gjør så godt han kan, og løfter ei arm i været når han endelig hatt et ledig øyeblikk, men det tok meg fire låter før jeg oppdaga at, joda, bassist John Myung befinner seg på scenen han også, men som vanlig er han så anonym at han blir glemt like fort som han blir oppdaget. Mangini, derimot, er en fryd for øyet. Makan til spilleglede er det ikke ofte man ser på scenen. Han gliser, gjøgler og ler, og det levnes liten tvil om at han trives på jobb.
«At Wit´s End» avslutter kvelden, og jeg er skjønt enig om at det har vært et trivelig gjensyn med et album som troner høyt i platesamlinga.
«Distant Memories» er en strålende live-DVD på alle måter, men om du vil ha mer visuelle effekter, bør du kanskje kjøpe en Rammstein-DVD istedet, eller kanskje kjøpe denne utgivelsen på vinyl istedet. Dream Theater leverer varene som bestilt, og det gledes til å se den igjen. Men nå må dere unnskylde meg, jeg må gå og øve. Lenge!
(Intervju med John Petrucci i kommende nummer av Norway Rock Magazine!)
5/6 Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 27.november 2020