Lørdag 15.mai 2021
Det begynner å lukte av fugl når konserter som opprinnelig var booket i mars 2020 blir gjennomført, noe som skjedde denne helga, da Dream Police endelig entret scenen to kvelder i mai 2021.
Konsertene i Trondheim var bandets første siden august 2020, så det var en særdeles spillekåt gjeng som gikk på scenen noen minutter over 20 lørdag kveld, og det ble raskt klart at vi skulle få en leksjon i bluesrock vi sent skal glemme. Åpningslåta, «Here We Go Again» var en av mine store favoritter da den kom i 2019, og den er enda hvassere i livetapning, så gliset kom raskt på plass både hos meg og de rundt meg. Det ble nikket rundt alle bord, der folk satt pent og pyntelig og lyttet. Det er en merkelig opplevelse å måtte sitte på rockekonsert på bar. Dette må vi snart få slutt på!
Andre låt ut var «Rock Dolls» fra førsteplata, som kom i 1990, og kveldens første allsang var et faktum. Trommis Ole Petter Hansen Chylie er utvilsomt en av de mest groovy trommisene vi har her til lands, og det er få som utfører en shuffle som han, det er silkemykt og forførende sløyt. Og mer shuffle skulle vi få, når «Hit And Run» fulgte, og i tospann med bassist Rino Johannessen er Ole Petter noe av det tighteste vi har her til lands. Det ser ikke ut som Rino bruker mye energi i fingrene, men det trøkker så til de grader av det som kommer ut, at det er bare å gi seg ende over. Hadde det vært delt ut stilkarakter i musikk, hadde Rino garantert fått pokal, for han er den mest energiske bassisten i showbiz. En fryd for øret og øyet, og jeg tror han koser seg over snittet der oppe.
Kveldens første «rødvinslåt», som Odd-René Andersen så fortreffelig uttrykte det, kom i form av «When The Sun Goes Down», og her hører vi virkelig hvilken fremragende vokalist Andersen er. Vi har hørt det hele kvelden, men når han slipper seg løs, er det bare å gi seg hen. Like så i duellen han har med gitarist Trond Holter i «Moving»; det er ikke én tone som ikke treffer der den skal. Sjelden kost i vokalister å være så stødig på tonene som Odd-René.
Hansen Chylie er en trommis som er mer opptatt av å spille for låta enn å være flashy, men vi fikk et lite øyeblikk av en trommesolo som intro på «Monkey Hour», der han slapp seg litt løs. Moro.
Dream Police har et solid knippe låter i katalogen, men ei coverlåt de alltid har hatt med er «Tobacco Road», ei låt de aller fleste av oss forbinder med David Lee Roth, men som egentlig er ei låt fra 1960, signert John Loudermilk. Det var tydelig at Holter hadde hørt Roths versjon, for her var det mange detaljer fra Steve Vais solo. Og Billy Sheehan; sleng deg i veggen, for vi har Rino Johannessen!
Neste låt på setlista var singelen «Raw In The Middle», som har en trommeintro som lot Odd René synge temaet fra Queens «We Will Rock You» for å hilse til Åge Sten Nilsen, som har gjort trønder av seg, og var i salen. Så var turen kommet til låta som startet det hele for mange Dream Police-fans; «Hot Legs». Stemninga i salen steg et par hakk da Odd-René tok fram munnspillet og dro de første tonene, og fra da av var det så mye kok det kan være i en sal med sittende publikum.
Som vanlig takket bandet av med siste låt fra førsteplata, «Uncle Gus», og både band og publikum var skjønt enige om at det er fantastisk å være på konsert. Vi ønsker Dream Police velkommen tilbake til Trondheim når som helst, for dette var en drøm å oppleve! 5,5/6
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Kjell Roger Solstad