Tekst: Ronny Østli
Foto: Jochen Rolfes
Livefotos: Anne-Marie Forker
Vi snakker med Doro Pesch dagen etter hun har kommet hjem fra Wacken, hvor hun feiret en av sine jubileumskonserter. Årets gjørmebad var uten sidestykke og fikk til og med spalteplass i nyhetene her hjemme.
– Vi var der noen dager i forkant og det var hele tiden spørsmål om festivalen, eller hvor mye av den, som lot seg gjennomføre. Regnet øste ned. Jeg har vært på Wacken 22 ganger, enten som musiker eller gjest, og dette her var virkelig ekstraordinært. Det har aldri vært slikt trafikkaos. Dagen før festivalen hadde vi en stor øving med alle gjestene. Det var i hvert fall planen. Grunnet trafikkproblemene var det bare én som dukket opp, og det var Joey Belladonna fra Anthrax, som vi gjorde «Antisocial» og «Raise Your Fist» med. Udo, Mikkey Dee og Phil Campbell visste alle hva de skulle gjøre, så selv om de aldri nådde øvingslokalet sa de at dette ordner seg, vi gjør det beste ut av det. Og dagen vi spilte var det ganske ålreit vær også, bare litt regn. Alle gjestene var på plass til showet og konserten ble helt magisk. Vi gjorde en egen tribute til Lemmy med «Love Me Forever» og «Ace Of Spades». Vi hadde en drone og man kunne se Lemmys hode i lufta, og selvsagt røyk det av sigaretten hans, hehe, det var kult. Udo Dirkschneider sang «Breaking The Law», vi hadde gitarister som Chris Caffery fra Savatage og Uli Jon Roth. Sammy Amara, som også synger på plata var med, samt Hansi Kürsch og flere til. Tross så mange gjester gikk konserten smertefritt. Pyroen fungerte utmerket og selvsagt det ekstra krydderet med droneshowet. Bandet koste seg, og det virket for meg som alle som var til stede også var i godt humør og hadde en fin kveld. Selv de som jeg så i trafikken, som dessverre ikke fikk vært inne på festivalen, så ut til å gjøre det beste ut av det og ha en ålreit helg. Folk spilte høy musikk og campet i eller utenfor bilene. Jeg så faktisk ingen som var dritforbanna. «Det er som det er og ingen kan kontrollere været, vi prøver igjen neste år», var sjargongen slik jeg oppfattet den. Jeg hører neste år allerede er utsolgt, så tross disse litt alternative omstendighetene må man jo si det gikk bra.
– En del av settet besto av coverlåter, og det var i hovedsak disse gjestene bidro på. Ganske beleilig med kjente låter da dere ikke rakk å øve sammen?
– Ikke sant, både Mikkey Dee og Phil Campbell spiller jo «Ace Of Spades» og «Love Me Forever» på autopilot, så de ga beskjed om å ikke bekymre meg. Det er ikke fremførelsen som bekymrer meg, det er mer om personen jeg annonserer faktisk er i sceneområdet, hehe. Heldigvis var alle det, og vi slapp noen som helst flauser.
– Som vanlig spilles det også noen låter fra ditt gamle band, Warlock. Hele åtte av dem denne gangen kan jeg telle.
– Ja selvfølgelig spiller vi Warlock. Låter som «Für Immer», «I Rule The Ruins», «All We Are” og “Hellhound” for å nevne noen, er låter jeg selv har skrevet og en selvfølge at jeg har med på konsertene. Ingen blir vel lei god gammel klassisk 80-talls hardrock, men jeg må jo balansere med å ha med noe nyere materiale også. Vi spilte «Time For Justice» fra nye plata, med Wasteland Warriors fra videoen på scenen. Det var heftig, med mye pyro og ild, og faktisk litt farlig, men vi overlevde alle sammen. Jeg virkelig digger den videoen, jeg får ordentlige «Mad Max» vibber. Jeg har alltid hatt lyst til å gjøre noe sånt.
– Du har allerede nevnt Udo Dirkschneider som gjest på Wacken. Han har jo vært med deg på plate også tidligere. Også han kommer med ny plate i høst. Dermed er dere to tyske hardrocklegender som skal slåss om platekjøperne denne høsten.
– Nei nei, det er ingen konkurranse. Alle gjør sitt beste og fortjener sine fans, det har aldri føltes som vi konkurrerer. Vi støtter hverandre, og litt forskjell i musikken og fanbasen er det jo også. Jeg har alltid likt Udo, og både var og er fan av Accept. Det jeg har hørt av hans nye plate virker veldig lovende.
– Mens Wacken pågikk ble det sluppet en ny singel fra «Conqueress» (som er anmeldt her!), «Living After Midnight», med selveste Rob Halford på vokal. (Og mens jeg leser spørsmålet hører jeg et begeistret «Oh my God, yes». Det er tydelig at det er stort å ha med seg mannen som inviterte Warlock med på sin første turne tilbake i 1986.)
– I tillegg til denne er han med på «Total Eclipse Of The Heart» på bonus-CD’en. Den ble ferdig kun for noen uker siden. Vi møttes på Hellfest i fjor og hadde litt tid sammen. Vi prøver å få tid til å henge litt sammen når vi møtes på festivaler, for det skjer jo nå og da. Vi mimrer stadig om gamle dager, men da penset samtalen inn på at det er på tide vi gjør noe sammen. Jeg virkelig elsker Rob. Han var blant mine første store idoler, sammen med Dio, Coverdale og Lemmy. Så da sa jeg: «Rob, jeg har et stort ønske om å gjøre «Living After Midnight» med deg, det var en av mine store favoritter tidlig på åttitallet.» Denne og «Breaking The Law» er låter jeg alltid spilte live tidlig i karrieren, både med og før Warlock. Du må huske at det var en tid før «Triumph And Agony», hvor vi ikke hadde disse naturlige avslutningslåtene, og måtte tenke annerledes. Jeg har noen gamle videoopptak med disse låtene, hehe. Uansett, Rob svarer at han selvfølgelig vil gjøre det. Men han hadde et motkrav. Det var en låt han lenge hadde ønsket å gjøre med meg, nemlig «Total Eclipse Of The Heart». Jeg ble litt satt ut. Det er jo en fantastisk sang, en Jim Steinman-produksjon, så ja, la oss gjøre det. Vi gjorde først ferdig «Living After Midnight» og sendte plata til trykk. Dette var i mars, for å trykke vinyl kan jo ta opptil et år. Så kommer det en mail fra Rob hvor han spør hvordan det ligger an med «Total Eclipse Of The Heart». Seriøst, vil du virkelig gjøre begge duettene til denne plata? At det skulle bli to duetter med Rob Halford er jo langt mer enn hva jeg kunne drømme om. Han synger virkelig bra på disse, og det å synge med et stort idol var helt ubeskrivelig. Denne er med på CD-utgaven og på digitale plattformer, men ikke på vinylen. (Øyh! Dette stemmer jo ikke, Doro! Den ER på vinylen også! Journ. anm.)
– Som bonus til «Raise Your Fist» fra 2012 covret du Metallicas “Nothing Else Matters”. Denne gangen er det «The Four Horsemen».
– Vi spilte en del med Metallica tilbake på åttitallet. Jeg husker jo Cliff Burton, han var en herlig fyr. Vi gjorde klubber, og også Metal Hammer festivalen i Tyskland i1985 sammen mener jeg bestemt. Jeg elsker «Kill ‘Em All», jeg er stor fan av begge de to første, og også «The Black Album», men «Kill ‘Em All» betyr så mye for meg, den bringer frem mange gode minner fra den tiden. Den plata er 40 år, og jeg feirer mine 40 som artist, så det er jo en fin anledning, men jeg spilte egentlig inn låten uten noen tanker om at den skulle med på plata. Vi gjorde den mest på gøy i studio, men så fikk noen høre den og mente den definitivt måtte med. Så da havnet den også på bonus-CD’en. Jeg elsker låten, jeg elsker Metallica. Megadeth også, vi spilte med dem på vår første USA-turné i 1988, så det er mye historie der. Dette var jo tiden da metal begynte å bli virkelig stort, og det er fantastisk å ha vært vitne til det.
– Du har jo selvsagt egne låter på denne plata også. «Time For Justice» er første singel, og ble som allerede nevnt spilt på Wacken.
– For meg sto det mellom den eller åpningslåten «Children Of The Dawn» som første singel. Men alle på plateselskapet ønsket «Time For Justice». Så da sa jeg ok, men da vil jeg ringe Wasteland Warriors og spørre vi kan gjøre en video sammen. Låten har også et viktig budskap i disse tider hvor verden er så kaotisk. Det er tid for rettferdighet, vi må sloss for det gode og metalfans har for det meste hjertet på rett plass, så det var nok et riktig singelvalg. Men det er en grunn til at «Children Of The Dawn» åpner plata, jeg virkelig elsker den låten også. Den kommer garantert til å bli spilt live. Så kom jo «Living After Midnight» nå, med lyricvideo. Neste uke skal vi gjøre en video til platas tredje duett, «Bond Unending», med Sammy Amara. Aner ikke om du kjenner til bandet hans, The Broilers, men de er virkelig store her i Tyskland. Han ringte meg i desember mens jeg var på turné. De skulle gjøre to julekonserter i vår hjemby Düsseldorf, og lurte på om jeg ville være med som gjest på disse, noe jeg selvsagt takket ja til. Jeg ble med på øvingene deres, og det var faktisk i mitt gamle øvingsrom. Det er en fabrikk i Düsseldorf hvor det er laget øvingslokaler og veldig mange øver der. Så det var virkelig tilbake til røttene. Vi godt overens og fant ut at vi måtte gjøre noe sammen. Og det var faktisk den siste låten som ble skrevet til «Conqueress». Han har et hjemmestudio hvor vi møttes og skrev låten sammen. Det er en låt om dypt vennskap. Det er en litt annerledes låt enn det jeg vanligvis skriver, noe som er med å skape god dynamikk på plata. The Broilers er et band som har en langt yngre fanbase enn meg, helt ned i trettenårsalderen, og det var gøy å gjøre de konsertene med dem og se dette ekstatiske unge publikummet. Sammy er en flott fyr, og på Wacken gjorde han «East Meets West» med oss. Jeg liker veldig godt å ha med meg gjester både live og på plate, for meg betyr det mye.
– Min favoritt er også «Children Of The Dawn” sammen med langt tyngre «I Will Prevail». Det er jo en variert plate hvor essensen er klassisk catchy heavy metal. I min anmeldelse kommer jeg til å skrive at den fint oppsummerer 40 år med Doro.
– Ja, det synes jeg er riktig. Jeg liker hele spekteret. De store låtene, de kjappe og «I Will Prevail» som du nevner, den er virkelig tung, og det liker jeg. Jeg liker jo det sjelfulle også, og balladene. «Best In Me» er til fansen, siden de alltid får ut det beste i meg. Når jeg spiller live får fansen ut en helt annen energi av meg enn det er mulig å gjøre i studio. «Fels In Brandung» er også en ballade, med tysk tittel, som betyr bunnsolid og handler om å stole på noen i vanskelige situasjoner. «Bond Ending» er mer rock, så ja, dette er en plate som oppsummerer meg. Jeg kan ikke plukke ut en bestemt stil jeg liker bedre enn andre, for jeg liker hele spekteret av hva jeg har gjort. Også har jo alt sitt lydbilde og det har vært mye eksperimentering. «Conqueress» har tjue låter, så alle bør kunne plukke seg ut noen favoritter. Også er jeg så glad for alle gjestene. Alle ekte metalheads vil jo elske Rob Halford, men for meg er alle låtene mine små babyer hvor jeg elsker alle like mye. Jeg må også nevne «Lean Mean Rock Machine», der holder vi på å lage en animert video. Jeg har ikke sett noe enda, men gleder meg veldig til den kommer. Det hadde vært veldig gøy å gjøre en video til «Total Eclipse Of The Heart» også, men vi får se. Det er veldig mye i gjære for tiden.
– Og «Conqueress» blir ikke svært gammel før du entrer scenen?
– Plata slippes 27. oktober, og dagen etter feirer vi 40-års jubileum hjemme i Düsseldorf. Der håper jeg å treffe mange av mine gamle venner og bandmedlemmer. Før Warlock hadde jeg jo band som Snakebite og Beast, og jeg håper å treffe mange av disse der. Konserten er nesten utsolgt, og det kommer folk fra hele verden.
Ut fra hvordan jeg oppfatter Doro i dette intervjuet, og hvordan hun omtaler disse tidligere bandmedlemmene virker det som om Doro Pesch er en person det er vanskelig å bli uvenner med.
– Tommy Bolan fra Warlock blir med til Progpower i Atlanta i høst og spiller gitar med meg der, trommeslager Michael Eurich er fremdeles en veldig god venn, som jeg håper blir med og spiller på konserten i Düsseldorf. Noen har jeg selvsagt mistet kontakten med i løpet av årene. Mange kuttet ut musikken da det ble mer enn en hobby. Mange liker å lage musikk, men livet som heltidsmusiker er veldig stressende. Et eksempel er vår første bassist i Warlock, Frank. Jeg tror det var i 1986 hvor han innså at dette går ikke lenger. Og det var veldig synd, for han var et stort talent og hadde en bra stemme. Så bra ut også. Jeg aner virkelig ikke hva han gjør nå, men jeg er temmelig sikker på at han dessverre ikke eier noen bass lenger. Vi spilte på Knock Out-festivalen i Karlsruhe og jeg gjorde et intervju backstage. Og da ble jeg helt satt ut, for inn i garderoben kom Michael. Og dette er langt fra Düsseldorf, nesten fire timer med bil, men han tok turen for å se på oss, så ja, han er fremdeles en virkelig god venn.
Power ballads er et begrep som sjelden forbindes med meg her i magasinet. Doro er en artist som tviholder på lighterlåtene, eller lommelykt på mobil, som det kanskje er i dag. Hvordan er markedet for ballader i 2023?
– Vet du hva, jeg aner virkelig ikke. Jeg skriver fra hjertet og gir ut de låtene jeg liker. Men jeg innser likevel en begrensing. Ofte har jeg skrevet seks av dem, men når en plate skal inneholde tjue låter synes jeg det er perfekt å plukke ut to ballader. Hva som er kommersielt riktig har jeg ingen formening om. På festivaler blir det som regel kun «Für Immer». Det er en låt jeg gleder meg til å spille, for der synger alle med. Her ser jeg folk med tårer i øynene, par som kliner, så den låten er virkelig rørende å spille. På egne konserter kan det være jeg skviser en eller to til, men det avhenger litt av stemningen. Vi har nok innøvet materiale til å ta noen låter utenfor setlisten.
Doro har spilt mange ganger i Norge, i likhet med U.D.O. på litt mindre steder, som ikke besøkes av alle band. Siste konsert var Norway Rock Festival for seks år siden.
– Det jobbes med planlegging av konserter nå. Både festivaler og klubber. Norway Rock Festival var veldig gøy, i likhet med de andre stedene jeg har besøkt. Jeg har gode minner fra Norge, så det er definitivt et av reisemålene vi jobber med. Og jeg kan love deg alle klassikerne og ikke noe fyllstoff. Jeg ønsker å la fansen bestemme hvilke av de nye låtene de vil høre. Selvsagt blir det jo noe fra periodene mellom Warlock og «Conqueress» også, men jeg vet selv når jeg er på konsert og bandet spiller mye nytt materiale, så blir det litt kjedelig, det er klassikerne jeg vil høre. Ofte blir våre konserter til underveis, og ingen kvelder er like. Jeg kjenner fort om jeg spiller for et old school publikum eller om de foretrekker anthems eller ballader. Ofte roper jeg ut en helt annen låt enn det som står på papiret, så bandet mitt må være våkne på hva jeg holder på med, hehe. Jeg vil si den skrevne setlista stemmer omtrent åtti prosent. Men fansen fortjener det beste.
– En av gjestene på «All We Are» fra årets Wacken er Sabina Classen fra Holy Moses. Hun abdiserer som Tysklands thrash-dronning i år. Jeg føler ikke du har tenkt å pensjonere deg riktig enda?
– Hvis Gud, helsa og fansen vil ha meg i 40 år til, så blir det 40 år til. Jeg vil gjøre som Lemmy, være på scenen, ha det gøy og møte fansen helt til siste slutt.
– Det er sjeldent et intervju er på overtid og jeg kun har kommet meg gjennom en trekvarts spørsmålsliste.
– Men vi gir oss ikke før jeg får frem hvor mye jeg elsker fansen og at jeg gleder meg til å komme tilbake til Norge for å gi dere et fyrverkeri av et show.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023