Frontiers Music
Da Felder ble medlem av Eagles ble han også en del av låtskriverne i bandet, men fikk ikke akkurat frie tøyler av d´herrer Don Henley og Glenn Frey, som styrte fuglen med jernhånd. Felder leverte rundt femten låtideer, men kun to ble brukt. Dermed ble det mange ideer liggende i hvelvet, så noen av låtene vi hører på “The Vault” kunne ha vært med på “Hotel California” i sin tid.
Musikerne jeg påstår er noen av de fremste i bransjen, er navn som Gregg Bissonette, Steve Lukather, Joseph Williams, Greg Phillinganes, Brian Tichy, Jim Keltner og Todd Sucherman, bare for å nevne noen. Og, ja, det er flere! Denne plata er spilt inn på samme måte som mange plater ble spilt inn på 70- og 80-tallet; mange store navn involvert, så her er det nok noe for enhver smak.
Felder tar for seg vokalen og det meste av gitarene på egen hånd, men kor er det, som forventet masse av, og også der er det mange navn innom. Om man er observant og analytisk i lyttinga, kan man ane konturene av når enkelte av låtene er skrevet. Åpningssporet “Move On”, for eksempel, er en av låtene fra 1974. Den har en Eagles-aktig kvalitet over seg med slide-gitar og en groove som passer tidsepoken. I den andre enden ligger “I Like The Things You Do”, som ble skrevet så sent som i 2023, så her er det ‘old and new’ i skjønn forening. “Hollywood Victim” ble raskt en av favorittene mine på skiva, nok en gang ei Eagles-esque mid-tempo låt med en nydelig melodi som passer Felders stemme perfekt. “Last All Night” kunne lett ha fått plass på ei The Tubes-skive, og her er Joe Williams´ kor tydelig i miksen, noe han må påstås å være på alle låtene han er delaktig i. Williams´ Toto-kompanjong Steve Lukather har et innhopp på “Digital World”, ei reggae-aktig låt som skiller seg ut i mengden. Jeg klarer ikke bestemme meg om jeg synes låta er cheesy eller kul, så ta en lytt, og gjør deg opp din egen mening, du.
“All Girls Love To Dance” er ei skikkelig 80-talls-låt, litt i samme gata som Glenn Freys “The Heat Is On”, catchy med kule hooks. Nina Winters gjør platas eneste gjestevokal på den nydelige “Let Me Down Easy”, en ballade i 6/8, taktarten som ofte får meg i knestående. Dette kunne også lett ha vært ei Eagles-låt, det er nesten så jeg hører Eagles-bassist Timothy B. Schmit i koret. Avslutningsvis får vi en nedstrippet, aldeles nydelig sak på under to minutters-merket kalt “Blue Skies”, som er en hyllest til Felders avdøde Eagles-kompanjong Glenn Frey, så til tross for all skittkastingen de har foretatt seg, var kjærligheten fremdeles inntakt. En verdig avslutning på albumet, og en fin gest.
Siden 1983 har Felder kun gitt ut fire soloalbum; det første, “Airborne” var hans eneste fram til 2012, da “Road To Forever” så dagens lys. I 2019 slapp han “American Rock n´ Roll”, før det altså gikk seks år til dagens utgivelse. Har det så vært verdt å vente på “The Vault”? Så absolutt!
(Og hvem har vi intervju med i neste nummer, ute om en måneds tid? Er det Don Corleone? Eller Don Barzini eller Don Tattaglia? Niks, det er Don Felder.)
4,5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 23. mai 2025
