ear Music
Bandet har han hatt med seg i en årrekke, og det var via dette bandet gitarist Simon McBride lurte seg inn i Deep Purple da Steve Morse takket for seg i 2022. I tillegg har Airey fått med seg vokalisten Carl Sentance, som også tar for seg de vokale krumspring med Nazareth i disse dager. Ung og ikke fullt så ung i skjønn forening der, altså.
Om enkelte av medlemmene i bandet har mer grått i håret enn før, er det ikke rock for puslinger som blir servert, tvert imot så dyttes skiva i gang med en skikkelig rævsparker, i form av låta “Tell Me”, som indikerer hvor skapet skal stå, og allerede nå er Hammond-orgelet hjertelig til stede. Heldigvis! Airey var utvilsomt en verdig arvtaker da salige Jon Lord ga seg i Deep Purple, og han lar ikke orgelet slippe billig unna. Å traktere dette instrumentet er ikke noe enhver bytting kan beherske, men den godeste Don vet hvordan han skal trekke i de riktige drawbarene for å få riktig tone i riktig låt, og ikke minst hvordan man skal få vrengen som fremkaller frysninger på ryggen. “Moon Rising” er også ei slik låt, med et unisontema mellom orgelet og McBrides gitar, og låter sånn som vi husker fra 70-tallets Purple og Uriah Heep, i en herlig half time shuffle. Jada, jeg vet at det er straighten-deler i midtpartiet! Oppbygginga mot orgelsoloen er igjen av god, gammel oppskrift. Her må også trommis Jon Finnigan nevnes, for det er noen herlige fills i denne låta, og flere skal det bli, vær du trygg. Litt doble basstrommer serverer han også.
Platas kanskje sterkeste kort er låta “Rock The Melody”, og la ikke den lett cheesy tittelen lure deg ut på dypt vann, for dette er også en rysare av ei rockelåt. Orgelet som ligger og lurer i starten er akkurat av typen som gjør at dette instrumentet fascinerer meg så inderlig. Allerede som guttunge forelsket jeg meg i Hammond-orgelet, og den kjærligheten tror jeg er for evig. Igjen må vi innom trommefillene til Finnigan, for her har han funnet fram de minste tammene, og de minner så alt for meget om de minste tammene til den dypt savnede Neil Peart. Det er nesten så man kan mistenke at det er et ærbødig nikk i retning professoren. Jeg velger å tolke det dit hen. Vi får noen pustepauser mellom rockelåtene, og det i form av “Flame In The Water”, ei låt som like gjerne kunne ha vært med på Purples “Slaves And Masters” og den nydelige instrumentalen “Girl From Highland Park”, ei låt som ble lagd og innspilt på et par timer i følge Airey selv. “Out Of Focus” kunne jeg ha tenkt meg å høre Glenn Hughes synge, for den hadde passet stemmen hans aldeles fantastisk, men det er også på sin plass å gi Sentance heder og ære, for han gir virkelig jernet hele veien. Solopartiet på “Out Of Focus” starter med en perkusiv orgellyd som igjen sender tankene til 70-tallet og hvordan Deep Purple hørtes ut, og når Airey sveiper hånda opp og ned tangentene med orgelet på full vreng, og ikke minst når McBrides gitar legger igjen små hint av noe som minner sterkt om gitar/ orgelpartiet midtveis i “Child In Time”, er det bare å slippe gliset løs. Så ska det låta, grabbar!
Om Finnegan sov mye under innspillinga vites ikke, men sistesporet antyder at “Finnigan´s Awake”. Heldigvis, for han får sluppet seg litt løs i denne instrumentalen, før Airey takker for seg og sine, og presenterer bandet. Fiffig avslutning på skiva, det skal han ha, den godeste Don. Nei, dette var ei skive som legger igjen go´følelsen, det må det være lov til å si! (Intervju med Don Airey i nyeste nummer av NRM! Abonner for en skarve hundrings her, please!)
5/6 | Jan Egil Øverkil
Utgivelsesdato 28. mars 2025