Voices Of Wonder
Hurra, pønken er ikke død! For rett fra venstre suser Dømt inn for å gi deg en rett høyre med slik overbevisning at det er til å få tårer i øya av. Og tårer i øya av en pønkskive har ikke undertegnede fått siden et visst Dia Psalma ble oppdaget et sted på midten av 90-tallet, men der Dia Psalma mer funker som et band man kan søke trøst hos når ting er litt leit, er Dømt bandet som banker deg opp i forkant.
14 korte og konsise låter består skiva av, og pangåpner med en illsint sak i «Fuck It» hvor bandet ber mer eller mindre hele verden om å dra til helvete og jeg blir så glad! De anføres av en meget hissig og sinna dame i front, som snerrer og vræler ut sin vrede skiva igjennom uten at det blir masete et eneste sekund – og hun blir backet opp av et meget habilt, tight og fett band som låter fullstendig krutt. Stilmessig er de innom flere subgenre – være seg hardcorepønk, skapønk, pop-pønk blant mye annet – de har til og med dratt til med en aldri så liten prog-pønk med den meget frekke 5/8-takten i «Bad Luck», noe jeg ikke kan huske å ha hørt før under pønkeflagget. Samtidig mister de aldri fokus på eget sound, og alle de forskjellige impulsene gjør at «Blunt Force Trauma» heller aldri føles ensidig. Og så må vi absolutt ikke glemme lyden på sinnataggen – skiva er så fett produsert i forhold til musikken den skal representere at jeg blir rent svimmel. Helt enkelt og greit, ikke noe fiksfakserier – men et rent ballespark fra start til mål lydmessig.
Jeg kan ikke for mitt liv tro annet enn at Dømt må være kongene og dronningene på haugen av norsk pønkrock for tida, ellers vil jeg gjerne høre tronbesitterne – for de må i så fall være helt forjævlig bra for å si det på godt pønksk. Det er et ekstremt sultent og fett band vi har med her å gjøre, enkelt og greit. Nå håper jeg bare for guds skyld at de opprettholder akkurat det fokuset fremover og holder seg sinte for jeg vil nemlig ha mer. Mye mer. Hurra!
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Utgivelsesdato 02.september 2016