Torsdag 13. mars 2025
1984 var et stort år. Ikke bare kom det mange gode skiver, men det var også året jeg ble bitt av hardrock basillen. I motsetning til mye annet som har kommet og gått gjennom livet, har den interessen bestått. Accepts «Balls To The Wall» er en av platene som er aktuelle dette året, og som havner i min omgangskrets. Riktignok hadde plata slippdato 5. desember 1983, men jeg vil nok tro det tok litt tid før plater kom seg til Årnes på den tiden. Uansett er dette et viktig album for mange, noe som viser seg på Rockefeller i kveld, da avarten av U.D.O., som går under navnet Dirkschneider på de kveldene de gjør utelukkende Accept-låter, skal fremføre verket i sin helhet. Det er ikke utsolgt, men begge galleriene er åpne, og jeg vil ikke påstå det er veldig god plass på gulvet nede, hvor jeg er plassert. En ting er at jeg var yngre enn de som dro meg inn i hardrocken i 1984, men dette ser ut til å gjelde i kveld også. Også bandet, i hvertfall de to som spilte på plata, er vel det som i norsk arbeidsliv kalles pensjonister. Dirkschneider selv, vokalist Udo er 72, mens bassist Peter Baltes er 66. De tre andre var ikke født da platen ble sluppet, til tross for at gitarist Andrey Smirnov også «hadde releasedato» i desember 1983.
Da jeg så U.D.O. på Hamar i fjor, mener jeg bestemt konserten varte i to og en halv time, og med en plate på tre kvarter aner jeg at vi får noe ekstra, og spenningen er hvordan denne kvelden er løst. Halv ti hører vi introen til «Fast As A Shark», etterfulgt av det klassiske hylet og riffet med, etter den tidens målestokk, de hinsides kjappe basstrommene. Her låter det litt grøt, men etter en halv låt er lyden justert greit inn. Heretter følger klassikere som «Living For Tonight», «Midnight Mover», «Breaker» og ikke minst «Metal Heart», hvor Smirnov har sin solospot. På «Flash Rockin’ Man» må jeg spørre en venn hva dette er for en låt, for det må jeg innrømme ikke er noe som ville havnet på min Best of Accept-liste. Kveldens overraskelse blir balladen «Breaking Up Again» fra «Breaker». I kveld, som i 1981, sunget av Peter Baltes.
Så slukkes lyset, og vi får en intro som forteller at vi skal få albumet «Balls To The Wall» i sin helhet. Og stemmen på introen lyver ikke, og jeg regner det som overflødig å bruke spalteplass på å skrive hvilke låter som spilles. Mange av låtene har både U.D.O. og Dirkschneider spilt live før, og vi vet de gjør det bra. Udo synger bra og bandet er som vanlig tight. Ikke minst med junior Sven Dirkschneider på trommer, han hadde en pause på turneen bandet gjorde før jul.
Som Udo selv sier, det er kort plate, og spør om vi er klare for mer. Og joda, et samlet Rockefeller er da det. Jeg er ikke veldig overrasket over at vi får «Princess Of The Dawn». Dette er en liveklassiker hvor publikum er sterkt delaktig med mye åååååååååå. Litt for mye etter min smak. «Up To The Limit» følger på, før det hele avsluttes med noe jeg finner helt i bunnsjiktet i Accept katalogen, nemlig «Burning». Også denne dras ufattelig nok ut med allsang. Med dette har vi fått to timer med klassisk Accept, og jeg er fremdeles imponert over eldre menns utholdenhet på scenen. Det er bra show, og Peter Baltes viser like stor glede på å være på scenen i dag som for ett år siden på Hamar. Maskineriet er velsmurt og jeg føler det er lite å trekke på en kveld som dette. 5/6
Tekst: Ronny Østli
Foto: Ketil Martinsen