Det har vært snakk om den i mange år nå, men omsider var det premiere på kinoer verden over, deriblant i åtte byer i Norge, på dokumentaren om Ronnie James Dio. Og det går helt tilbake til starten, fra hans oppvekst i småbyen Cortland i New York på 40-tallet via storhetstiden i Rainbow, Black Sabbath og Dio og til han døde av magekreft i en sykehusseng i Houston i 2010. Det er selvsagt ikke mulig å i løpet av snaue to timer dekke hele karrieren til en kar som platedebuterte før The Beatles, men det har heller ikke filmskaperne Don Argott og Demian Fenton prøvd på, og det går verst ut over 90-tallet, hvor til og med gjenforeningen med Black Sabbath er fullstendig utelatt.
Men det er nok av fans og musikere som får anledning til å uttale seg, og ikke uventet er det hyllest og skryt av en sanger og et menneske som alle så opp til – og det er sikkert grunnen til at Vivian Campbell ikke er intervjuet for denne filmen. Men nok av andre kommer til ordet: Rob Halford, Glenn Hughes, Tony Iommi, Geezer Butler, Roger Glover, Sebastian Bach, Craig Goldy, Eddie Trunk, Rudy Sarzo, Jeff Pilson, Don Dokken, Simon Wright, Doug Aldrich, Lita Ford, Jack Black, Wendy Dio, Bill Ward og Vinny Appice (Les forresten vårt intervju med Vinny om hans tid i Dio her!) har alle sine historier å by på. Og alle kommer inn på hvilken fin fyr Ronnie var, at han kunne bruke timesvis på å prate med fansen, og hadde en fotografisk hukommelse på ansikter og navn som gjorde at han flere år senere kunne gjenkjenne en fan og hilse ham med «Hei, Billy, takk for sist, hvordan går det med faren din, han var syk sist, sa du?»
Men det er ikke utelukkende glorifisering. Mannen stilte ikke bare store krav til seg selv, men også til sine nærmeste. Det er scener fra innspillingen av «Stars», hvor Ronnie også var produsent, hvor Rob Halford får høre et «Du kan bedre enn som så!», noe han fårete tar imot – men stakkars Don Dokken får slengt ett «Dritt!» etter seg etter et vokalopptak – «Skal ikke Dokken liksom rime på rockin’??» Han var tydeligvis nådeløs når han han mente noe ikke holdt mål.
Et kjennetegn på en god dokumentar er om den klarer å tilføre ny informasjon til hardcorefansen som tror de har sett alt og vet alt om sitt idol, eller om det er samme gamle regla igjen. Men joda – det er godbiter her, selv for oss som nettopp har lest «Rainbow In The Dark»-biografien, som historien bak coveret til «Holy Diver», eller videoen til «The Last In Line», eller akkurat hva Vivian Campbell gjorde på den første jammen som gjorde at Ronnie sperret opp ørene og ga ham jobben. Eller hagegnomen som kappet av tommelen hans.
For fansen er denne dokumentaren helt obligatorisk, og pr nå er det fortsatt billetter igjen til helgens kinovisninger. «Dio: Dreamers Never Die» er en respektfull og verdig hyllest til et av tungrockens største ikoner, den er både underholdende, informativ, morsom og mot slutten ganske rørende, selv om du vet hva som kommer. Og ikke minst får du et gjenhør med den fantastiske musikken som for mange av oss har vært lydsporet til våre liv siden 70-tallet.
5/6 | Geir Amundsen
På kinoer landet over fra 28. september 2022