Frontiers
Hvem pokker er DiMino, høres jeg det ropes over det ganske land. Joda kids, Frank DiMino var en gang i tiden vokalist i det amerikanske pomprockbandet Angel, som på 70-tallet nesten – men bare nesten – slo igjennom bigtime på det internasjonale markedet som det hvitkledde og snille motstykket til Casablanca-kolleger Kiss. Per idag regnes de vel som et semilegendarisk kultband for connoisseurer, men førsteskiva fra 1975 er jaggu ikke ueffen – sjekk ut åpninga «The Tower»! Og de hadde verdens kuleste ambigrammatiske logo!
Så spoler vi 35 år frem i tid, og jaggu har ikke noen (nærmere bestemt Frontiers-president Serafino, antar vi) overbevist Frank DiMino om at nå, som 64-åring, er det på tide å gjøre et comeback i platestudio og debutere som soloartist, etter å ha betrådt scenene i Las Vegas med tributebands i et par tiår. Og var nå egentlig dette noen god ide, til tross for at han har fått med seg et par gamle Angel-kompiser pluss gitarister som Ricky Medlocke (Lynyrd Skynyrd), Oz Fox (Stryper) og Eddie Ojeda fra Twisted Sister? Hmmmnei.
Dette er hard rock godt forankret i 70-tallet og tidlig 80-tall, hvorav åpningen «Never Again» gjør best inntrykk med et sterkt refreng. «Rockin In The City» og «Mad As Hell» er akkurat like klisjepreget som titlene antyder, og det er smertelig åpenbart at Frank vokalt bare er en skygge av seg selv – på Angel-skivene sang han tross alt knallbra, pr 2015 er han adekvat. Resten av låtene er helt ok, men ikke noe som utmerker seg i positiv retning. Forestill deg et generisk UFO som møter et geriatrisk Angel med en dash Quiet Riot som dressing.
Sorry Frank. Hørt det før. I mye bedre versjoner.
2,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 03.juli 2015