På tidlig 80-tall var Diamond Head en av spydspissene i NWOBHM-bevegelsen (det er The New Wave Of British Heavy Metal, for de uinnvidde!), sammen med band som Iron Maiden, Def Leppard og Saxon, og kritikerne var over seg av begeistring for dette unge og energiske bandet fra Stourbridge. Men så gikk det meste galt, og pr i dag er de mest kjent for at Metallica har covret fire av syv låter fra Diamond Heads debutskive, deriblant monsterklassikeren «Am I Evil». Gitarist Brian Tatler holder riktignok stadig bandnavnet i hevd med nye skiver, nye bandmedlemmer, og konserter på små rockeklubber i…Rogaland!? Vi tok en prat med en jovial Tatler på telefon fra England.
«Det eneste vi hørte på mens vi spilte inn «Kill’em All», var Motörhead og Diamond Head» – Lars Ulrich, Metallica
«Vi er en kombinasjon av to ‘Heads – Diamond Head og Motörhead. Den episke følelsen har vi definitivt hentet fra Diamond Head, intensiteten fra Motörhead.»
– James Hetfield, Metallica. 
Tekst: Geir Amundsen
– Hei Brian. Grunnen til at jeg tok kontakt, var at jeg så at Diamond Head snart skal spille i Norge i juli. I Sandnes!?
– Det stemmer, vi skal spille på Tribute Rock Club igjen…
– Igjen? Har dere spilt der før uten å si ifra til meg?
– Hehe. Ja, vi var der på samme tid i fjor, og det var virkelig bra, selv om det er en liten klubb. Men publikum var veldig entusiastiske og vi ble tatt veldig godt imot. Og hotellet ligger rett over gata, så vi kan skifte på rommet og rusle over gata og gå på scenen. Vi trivdes så bra i fjor at da vi fikk en forespørsel om å komme tilbake i år, nølte vi ikke.
– Er det virkelig verdt å reise fra Birmingham til Norge og Sandnes for bare en konsert på en liten klubb, og så hjem igjen?
– Nei, vanligvis prøver vi å få til minst to konserter i hver region vi reiser til, men nå ble det slikt. Arrangøren er kjempefan og utrolig trivelig, så vi tar dette som en kosetur. Før dette har vi ikke vært i Norge siden i 2005, da var vi support for Megadeth på Rockefeller i Oslo.
– Ja, stemmer, jeg så dere der.
– Det var en fantastisk turne for oss, 22 konserter over hele Europa, og jeg tror samtlige var utsolgte. Og det var jo uvurderlig for et band som Diamond Head som prøver å nå ut til et nytt publikum, vi fant ut at vi spilte for ca 35000 mennesker på den turneen.
– Det er fem år siden forrige skive, «What’s In Your Head». Hva skjer i Diamond Head-leiren nå for tiden, er det noe ny skive på gang?
– Nei, vi har ikke noe ny musikk ute – «Lightning To The Nations» ble nyutgitt i en DeLuxe-utgave på Universal i fjor, det er det eneste. Men 2011 var et knallår for oss – vi gjorde to store festivaler, bl.a med The Big 4 (Metallica, Megadeth, Anthrax & Slayer) og vi gjorde et par Sonisphere-konserter, i Frankrike og England, og et par svære festivaler i Canada. Og en full turne på tvers av USA, sytten konserter fra Seattle til New York. I år er det en Europaturne som starter i slutten av juni, og det er hva vi har fokus på akkurat nå. Og så lenge noen vil arrangere en konsert med oss, så er vi villige til å spille.
– Jeg fant akkurat ut at du ga ut en selvbiografi for et par år siden – men den er allerede umulig å få tak i uten å betale hundrevis av dollar på ebay eller Amazon.
– Det stemmer, jeg skrev den selv og fikk litt hjelp til redigering og slikt. Og betalte selv for å få trykket opp 500 eksemplarer, med salg via konsertene og hjemmesiden vår – da tjener man mye mer enn ved å ta det via et forlag. Jeg ante ikke hvor mange vi kunne selge, men i fjor høst var alt borte, og nå er det visst bare på nett du kan få tak i den – den har blitt et samlerobjekt allerede. Jeg har ingen til overs selv engang.
– Og ingen planer om å trykke den opp på nytt heller?
– Muligens. Jeg må nesten se an etterspørselen – hvis alle de 500 potensielle kjøperne her i verden allerede har kjøpt sitt eksemplar, er det ikke vits å trykke opp 500 til og bli sittende med palle bøker i garasjen.
– Jeg får holde øye med hjemmesida deres da – veldig klar for å lese den. Jeg bestilte nettopp et par liveskiver fra hjemmesida deres, forresten.
– Åh ja! Det er mulig det var jeg som pakket og sendte de til deg da – han som driver nettsida vår har ikke kapasitet til å ta seg av merchandisen også.
– Nei, det var bare en time siden jeg bestilte de. Så hvis det er du personlig som sender de ut, må du gjerne signere de først!
– Skal bli!
– Siden dere ikke har noen ny skive vi kan snakke om, kan vi ta en titt på deres eldre skiver? Dere debuterte allerede i 1980 med en skive som nå er enhver vinylsamlers hellige graal.
– Stemmer, debuten vår, «Lightning To The Nations», eller «White Album» som mange kaller den, siden den ble utgitt i bare et hvitt omslag, ble bare trykket opp i 1000 eksemplarer. Ingen logo, ingen låttitler, ingen informasjon i det hele tatt. Ikke for å være pretensiøse, men for det var det eneste vi hadde råd til! Vår manager på det tidspunktet hadde en pappfabrikk som kunne lage omslag veldig rimelig. Vi hadde spilt inn låtene på noen få dager og hadde håpet å få platekontrakt med denne skiva, men da det ikke skjedde, solgte vi de tusen skivene selv via postordre og på konsertene istedet. Og dette har jo blitt den klassiske Diamond Head-skiva, ikke minst fordi her er de fire låtene som Metallica har covret – «Am I Evil», «The Prince», «It’s Electric» og «Helpless».
– Metallica har spilt «Sucking My Love» på konserter også. Og «Seek And Destroy» er jo meget inspirert av «Sucking…» Diamond Head-låtene var veldig intrikate sammenlignet med de fleste andre NWOBHM-bandene – med masse partier og taktskifter.
– Ja, vi var ikke verdens beste musikere på den tida, men vi fant fort ut at hvis man bare skulle spille ett riff gjennom hele låta, så ble det fort kjedelig.
– Det var uansett en ganske beskjeden start for en skive som har blitt en av de virkelig retningsgivende metalskivene opp igjennom historien.
– Ja, den kom ikke ut på CD før godt utpå 90-tallet. Det var jo bare disse tusen eksemplarene som stort sett ble solgt i Storbritannia, kopiert til kassett og distribuert verden over. Men ett eksemplar fant veien over Atlanteren til unge herr Ulrich i Los Angeles, som ble en av våre største fans. Han oppsøkte oss da han var i Europa, var med på øvingene våre, og satt stort sett bare i en krok, digga og hørte på oss. Jeg kan ikke huske at han noensinne nevnte at han spilte i band selv engang.
– Men dere fikk tilslutt platekontrakt.
– I 1982 signa vi med MCA, og første utgivelse var «Living On Borrowed Time» som gikk rett inn på listene i Storbritannia på 24.plass. Det var utrolig stort for oss, og vi var vel på høyden i akkurat denne perioden – vi hadde jobbet hardt i årevis og bygd opp en fanskare og nå begynte omsider ting å skje.
– Fantastisk stilig cover, forresten.
– Det er av Rodney Matthews, som også har lagd covere for Magnum, Thin Lizzy, Scorpions og Nazareth. Det var det dyreste coveret MCA noengang hadde punget ut for noensinne frem til da. Vi gjorde en ekstensiv UK-turne og spilte for 1500-2000 fans hver kveld, og spilte også på Reading-festivalen. Vi steppa inn på kort varsel for Manowar, noe mange i publikum ikke hadde fått med seg. Det ble sendt direkte på BBC, og kom senere ut på CD – der hører du Diamond Head på toppen av vår karriere.
– Enig, det er den suverent beste liveskiva deres – der gnistrer dere.
– Men etter det så flata det ut, vi kom liksom ikke noe videre. Vi fikk ikke større jobber eller noen utenlandsturneer. Det har kanskje mye med managementet vårt å gjøre, de hadde ikke så mye erfaring på dette nivået.
– Iron Maiden hadde Rod Smallwood, og dere hadde morra til vokalisten og en pappfabrikkeier.
– Eksakt. De lærte og feilet på vår bekostning. Så kom «Canterbury», vår andre skive for MCA, vårt vanskelige tredjealbum. Vi mistet halvparten av bandmedlemmene i prosessen – Colin (Kimberley, bass) og Duncan (Scott, trommer) – og bandet besto dermed i praksis av vokalist Sean Harris og meg selv. Vi endret jo stilen en del, så da skiva kom ut, ble den ikke tatt imot så godt av fansen som ville høre mer metal – og kritikkene var varierte. Så vi spilte færre konserter, for færre folk, enn på forrige turne. Det var en vanskelig periode for bandet.
– Jeg liker «Canterbury», flere knallåter der.
– Det gjør jeg og, men den var ikke det fansen ville ha fra oss på den tiden. De ville ha sinnariffing som «Am I Evil» og «Helpless». Vi har kanskje aldri vært så gjennomført konsistente i stilen vår som det Iron Maiden eller AC/DC har vært – vi har tatt sjanser hele veien og stadig utviklet oss, i motsetning til de banda som aldri overrasker, men gir fansen nøyaktig det de vil ha og forventer. Vi hadde trodd at det skulle være akseptert for Diamond Head å eksperimentere, som Queen eller Beatles alltid gjorde, men man må ha en stor og fanatisk tilhengerskare for å kunne tillate seg noe slikt. Vi oppnådde bare å forvirre den fanskaren vi hadde bygd opp.
– Spiller Colin og Duncan på skiva, eller var det sessionmusikerne?
– Nei, de spiller på de aller fleste låtene – 80% kanskje, og så fikk vi noen andre til å avslutte jobben da de forsvant.
– Merv Goldsworthy på bass, som senere startet FM, og Robbie France på trommer, senere i UFO, Skunk Anansie og Alphaville!
– Stemmer – Robbie døde i januar i år, hvil i fred. Men på coveret av «Canterbury» er det ikke noe bandbilde, det er to individuelle av meg og Sean, så vi var ikke et band. Jeg så ikke dette på det tidspunktet, jeg var så fokusert på musikken da. Så vi gjorde nok en del feil med den skiva – og den kostet en formue å spille inn, mer enn den tjente inn, og fra plateselskapets side er det særs dårlig nytt.
– Jeg hadde en gang en kornete videokassett med en konsert fra den turnèen…
– Åh!? Det har jeg aldri sett. Det var ikke den fra ’84-turneen vår da, med en annen bassist og en keyboardist i tillegg?
– Jo, det er mulig.
– Den ble utgitt av fanklubben vår, og er ikke spesielt bra. Såvidt jeg vet finnes det ikke noe videoopptak fra «Canterbury»-turnèen. Og det er synd, det hadde vært knall å ha. Men dengang var det så dyrt, ingen hadde videokameraer og tenkte på å filme konserter.
– Og i dag har alle i publikum et kurant videokamera i mobiltelefonen sin…
– Ja, ikke sant! Alle kan lage sin egen konsertfilm nå!
– Men dere begynte å lage et fjerde album også?
– Korrekt. Etter at vi ble droppet av MCA i 1984, hadde vi ikke annet å gjøre enn å spille konserter. Men managementet vårt hadde kjøpt et lite studio i Lye, ikke langt fra Stourbridge, så vi dro dit for å spille inn et nytt album på egen hånd med en lydtekniker. Før vi ble ferdige, var det tydelig at vi kom ikke til å få noen kontrakt med et annet selskap. Ingen var interesserte. Så etter det falt det hele sammen, bassisten og trommisen begynte å spille i andre band, crewet forsvant, vi hadde ikke noen inntekter og ingen steder å gå. Så alt vi hadde bygget opp smuldret hen på et par år. Vi var helt blakke, måtte stille oss i kø på arbeidsledighetskontoret og bodde fortsatt hjemme hos foreldrene våre. Så vi var virkelig tilbake på startpunktet igjen.
– Du begynte istedet i et band som het Radio Moscow?
– Det stemmer. Sean virket ikke tent på å fortsette med Diamond Head, og han hadde et nytt prosjekt med Robin George, så jeg fant ut at jeg kunne prøve noe helt nytt. Dette må ha vært rundt 1987. Men Radio Moscow fikk heller aldri platekontrakt, tross masse konserter og demoinnspillinger. Alle ba meg bare gjenforene Diamond Head.
– Så Radio Moscow ga aldri ut noe? Jeg kan ikke huske å ha hørt noen låter.
– Nei, med meg i bandet ble det bare med en selvfinansiert EP. Vi begynte å spille inn en skive, men så gjenopptok jeg samarbeidet med Sean, og da sparka de meg, fikk inn ny gitarist og avsluttet skiva uten meg. Den var helt grei, ikke noe å skrive hjem om.
– Så da begynte du og Sean å jobbe med det som skulle bli «Death And Progress».
– Ja, dette var 1990, selv om skiva ikke kom ut før tre år senere. Vi bestemte oss for å satse en gang til, og fikk grei respons. Og skiva er bra den.
– Ja, jeg er veldig glad i den – flere kanonlåter der. Og et par celebre gjestegitarister.
– Stemmer, både Tony Iommi fra Black Sabbath og Dave Mustaine fra Megadeth spiller på den, Iommi har vært med å skrive en av låtene der også.
– «Starcrossed». Fantastisk låt.
– Vi var også support for Metallica på en konsert i Milton Keynes i 1993, foran 50000 folk, så det var en svær greie for oss med ny skive ute. Men det hjalp lite, bandet raknet igjen like etterpå, av ulike årsaker.
– Og den konserten ble utgitt på CD i 1994 som «Evil Live». Spiller dere fortsatt noen av låtene fra «Death And Progress»?
– Nei, ikke for tiden – vi har pleid å spille «Truckin», og vi har spilt «Run» et par ganger, men de står ikke på setlista nå for tiden.
– Ah, «Run» er en aldeles nydelig låt, men den tipper jeg dere får ha i fred for Metallica.
– Hahaha, ja, den er vel altfor melodiøs for dem!
– Lydmessig er den skiva mye mer polert enn de tidligere.
– Ja, veldig, vi hadde lært en del triks siden sist, og alt var gjort grundig og gjennomtenkt, ikke bare banket ut live i studio som de første.
– Bassisten deres på den tida, Pete Vuckovic, viste seg senere å være en bra vokalist og frontfigur også.
– Riktig det! Etter at Diamond Head splitta igjen, startet han et band som het 3 Colours Red, og de fikk kontrakt, ga ut flere skiver og hadde vel noen hits også.
– Ja, «Beautiful Day» var inne på Topp10 UK – glimrende låt.
– Ja, jeg skvatt da jeg så han på Top Of The Pops, men glad for at han gjorde det bra – veldig fin fyr. De turnerte med Manson og med Aerosmith, tror jeg.
– Jeg leste noe om at du begynte å samarbeide med Dave Mustaine rundt årtusenskiftet.
– Ja, vi hadde planer, men vi kom oss aldri i noe studio. Vi hadde begynt å jobbe med låtskrivingen og sendte låtutkast frem og tilbake til hverandre. Men så hadde han en ulykke med armen sin som gjorde at han ikke var i stand til å spille gitar mer. Han oppløste Megadeth også da. Så det var veldig synd at det ikke ble noe av, det virket lovende.
– Og da kom du og Sean Harris igjen for et tredje forsøk med Diamond Head?
– Ja, vi kom sammen igjen i 2001 og gjorde en akustisk EP og turne, og har faktisk holdt det gående uavbrutt siden da, med «All Will Be Revealed» i 2005 og «What’s In Your Head» i 2007.
– Men hva skjedde med Sean? Det var jo dere to som var bandet, og du fortsatte uten ham?
– Det er litt komplisert, men i korte trekk; vi begynte å jobbe med en ny skive i 2002, men Sean fant ut at han ville ikke kalle det Diamond Head lenger, og han ville ikke spille de gamle låtene. Han ville starte helt på nytt, mens jeg ville holde navnet i hevd. Med navnet kan vi få masse spillejobber, med et nytt navn må man starte helt på bunnen igjen. Så det ble en mur mellom oss på dette, vi ble ikke enige mens vi avsluttet innspillinga. Han skulle bruke sine kontakter for å få oss platekontrakt og få gitt ut skiva, men månedene gikk, ingenting skjedde, og jeg måtte innse at han ikke var særlig interessert lenger. Så hvis Diamond Head skulle fortsette, ble jeg nødt til å finne en ny sanger. Jeg fant en kar ved navn Nick Tart, og med en gang vi hadde gjennomført en øving sammen, var det klart at dette kom til å funke mye bedre enn å prøve å presse Sean videre.
– Jeg ble lettere sjokkert da jeg hørte at du skulle fortsette uten Sean. Det blir som å forestille seg The Cult uten Ian Astbury, eller Aerosmith uten Steven Tyler. Utenkelig.
– Jeg vet, og jeg skjønner. Men for fansen blir dette enkelt – enten har de et Diamond Head med en ny vokalist, eller så er det ikke mer Diamond Head. Folk vet ikke hvordan det er å jobbe med Sean, men det vet jeg. Jeg har brukt mesteparten av livet mitt på å prøve å samarbeide med han, og han er mildest talt vanskelig. Og jeg hadde fått nok, jeg var lei av å dundre ansiktet inn i murveggen. Men når folk først gir Nick en sjanse, vil de oppdage hvilken glimrende vokalist han er, og forhåpentligvis innse at dette er en bedre utgave av Diamond Head enn det har vært på veldig lenge – kanskje noensinne.
– Så nå har dere hatt en stabil besetning siden?
– Ja! Nå er det fryd og gammen, alle kommer godt overens og bandet funker som en kule sammen. Vi kan tilbringe ukesvis sammen på turne i en liten van, uten å ha en eneste krangel – og da funker det, haha! Så jeg er veldig lykkelig for tida, og vi kommer til å fortsette inntil vi ikke kan få flere spillejobber.
– Av alle skivene i Diamond Head-katalogen, hvilken er din personlige favoritt?
– Det kan nok variere litt, men jeg vil antagelig si «Death And Progress».
– Javel?? Jøss.
– Ja – hvis jeg skulle sette meg ned og høre gjennom en av skivene våre, ville jeg nok satt på den. Selv om førsteskiva er nok den viktigste, med alle de største låtene våre. Setlista vår er fortsatt konsentrert rundt debuten, for det er de låtene folk helst vil høre.
– Og hvilken liker du minst? Er det «Canterbury»?
– Nei nei, jeg misliker ingen av skivene våre. Det er barna mine. «Canterbury» var det beste vi kunne gjøre på den tida, og den har mange bra låter.
– Jeg tittet på youtube i går og kom over et opptak av The Big 4 som spiller «Am I Evil» sammen foran titusener av elleville fans som går bananas til din låt. Det må være pussig for deg å se.
– Javisst, det er helt fantastisk, det var vel i Sofia i Bulgaria hvor de gjorde det sammen. Det er en stor ære for meg at av alle låtene som disse bandene har lagd, så velger de en Diamond Head-låt. Men den har jo blitt en klassiker – folk over hele verden kjenner den låta, og jeg elsker fortsatt å spille den.
– Og spill som «Guitar Hero» og «Brütal Legend» fortsetter å introdusere den låta til et nytt ungt publikum.
– Ja, utrolig. Og den ble kåret til Historiens 5.Beste Riff, bare slått av «Smoke On The Water» og «Enter Sandman» og et par til.
– Da jeg så dere med Megadeth på Rockefeller i 2005, overhørte jeg et par tenåringer bak meg da dere begynte på «Am I Evil» : ‘Hør’a, dem speller Mettallica, hø hø’
– Hahaha, ja, kjenner til det der, det skjer i ett sett. Men det er kanskje ikke så rart med ungdommer. Det som er verre, er da vi spilte med Thin Lizzy for et par år siden. Og deres trommetech sier til vår trommetech: ‘Jeg synes det er helt merkelig at de driver og spiller Metallica-låter når de har så mange egne!‘
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2012