Frontiers
Det har faktisk gått 30 år siden dette bandet ble startet, men de tre grunnleggerne har sluttet forlengst, og siden 2006-07 har en ny besetning stabilisert seg, og levert gode progmetalskiver. Særlig «The Passage» fra 2016, «Tragic Separation» fra 2020 og «Life» fra 2023 vekket oppmerksomhet, men med «Endless» trykker de endelig på alle de rette knappene, for dette kan fort vise seg å være Årets Skive for undertegnede.
Først og fremst må vi hylle bandets gitarist, produsent og hovedlåtskriver, Simone Mularoni, som har en flytende spillestil som gjør det lett å sammenligne ham med Dream Theaters John Petrucci, men jeg synes han har mye mer til felles med Guthrie Govan. Også klapp på skulderen til vokalist Mark Basile – det er ikke lett for en vokalist å hevde seg i et band med såpass teknisk briljante musikere som dette, men Basile klarer seg fint, uten at han tar mye plass.
Men dette dreier seg først og fremst om låtmaterialet. Igjen, det er lett å sammenligne alle progmetalband med Dream Theater, men dette er ikke så akrobatisk som DT, selv om DGM har de samme kapabilitetene. Her er det ikke halsbrekkende instrumentalisering bare for å ha det, dette er gjennomtenkte komposisjoner hvor alle partier har en funksjon. (Og selv o dette faller i kategorien «progmetal», så er det ikke veldig «metal» – disse karene er tydelig inspirert av AOR og band som Kansas også.) Det er episk, det er melodisk, det er fengende og det er følelsesladd. Det låter både friskt og samtidig litt nostalgisk, og det er variert nok til at de våger ta i bruk både synth, fløyte, fiolin og strykere når låten krever det.
Dette er et såpass sterkt album at det er vanskelig å dra frem et høydepunkt når det ikke finnes dødpunkter, men favorittsporet akkurat i skrivende stund er antagelig det avsluttende 14-minutters eposet “…Of Endless Echoes”, som er så grandiost at det burde ses på storskjerm. Og skivas vakreste gitarsolo fra Mularoni.
Tidenes beste italienske skive? Trur det, altså.
5,5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 18. oktober 2024