Søndag 26. februar 2017
Det var en gang en stakkars Devin Townsend-fan måtte reise ut av landet for å oppleve helten sin i levende live. I disse dager går det knapt en turné uten at vi får besøk av legenden her hjemme. Egentlig en drømmesituasjon, men etter forrige besøk på Rockefeller sitter ikke forventningene like høyt denne gang. Da fikk vi se en sjeldent sliten og nedkjørt Devin på autopilot, i et år han selv hadde planlagt en lengre pause for å lade batteriene, men hvor managementet likevel overtalte ham til å gjøre nok en stor verdensturné.
I kveld er alt heldigvis tilbake til normalen. Det går ikke mange minutter før vi blir tatt av hans strålende scenepersonlighet. Og selv med en godt innøvd og en forlengst spikret setliste, føles det likevel meget spontant. Han storkoser seg med publikum, har god kontakt med hele salen, humoren sitter som alltid løst, og han er herlig ydmyk. Vi har følelsen av at det er han som er den heldige her, som får lov til å komme hit og spille for oss. At vi i det hele tatt gidder bruke av vår dyrbare tid og våre hardt oppsparte penger for å se ham. Han vet nok innerst inne at han leverer varene og er verdt det.
Allerede etter to låter kommer to av kveldens høydepunkter. «Stormbending» og «Failure» fra sisteskiva «Transcendence» understreker at han fremdeles er i stand til å skrive låter av høy kvalitet. Egentlig litt synd vi ikke får så mye mer fra den plata, men setlista virker likevel godt gjennomtenkt og variert nok. Han får vist frem flere av sine musikalske sider, om det er progrocken i «Planet of the Apes» fra «Deconstruction», ekstremmetallen i «Ziltoid Goes Home» fra «Z2: Dark Matters» (det nærmeste vi kommer Strapping Young Lad i kveld), eller den klassiske rocken i den gamle godbiten «Suicide» fra «Accelerated Evolution».
I år fyller solodebuten «Biomech: Ocean Machine» 20 år, og det feirer han med å spille hele albumet på noen få utvalgte konserter. Desverre er ikke Oslo med i disse planene, og det er en liten nedtur at vi kun får én eneste låt servert fra albumet i kveld. På hans siste DVD-utgivelse fra Royal Albert Hall i 2015, fikk vi en smakebit på dette med den fantastiske trioen «Funeral» / «Bastard» / «The Death of Music». Det er nok litt for mye å forlange sistnevnte midt i en vanlig turné (jeg kan tenke meg at stemmen hans trenger minst et par dagers hvile etter den låta der), men et par til for å markere albumets jubileum hadde gjort seg for en gammel fan.
«March of the Poozers», og de faste publikumsfavorittene «Supercrush!» og «Kingdom», løfter taket før Devin kommer alene ut for kveldens første ekstranummer. Med pappkrone på hodet (han har for anledningen utnevnt seg selv som «King Douche of Pussyville»…) får vi en av hans mer intime låter, «Ih-Ah!» (eller Scorpions-låta, som han kaller den). Som alltid godt krydret med selvironi og humor, og med god koring fra salen. Han blir litt flau over klisjeen i strofa «I’m so in love with you, how could I ever be untrue?», og tøyser den litt bort, men vi gjennomskuer lett hvor personlig og ekte teksten faktisk er for ham.
Konserten avsluttes med den lange og monumentale «Higher» fra sisteskiva, og her blir det litt for tydelig hvor mye han åpenbart føler seg avhengig av backingtapes – noe som også går igjen i store deler av konserten. Det fungerer veldig bra når han lager et sirkus ut av det, som på Roundhouse eller i Royal Albert Hall, med bakgrunnsfilm, dansere og statister, men med kun fem mann på scenen, hvor ingen av dem i det minste later som de korer engang, blir det litt dumt. Men slik har det for så vidt alltid vært på hans konserter, og vi vet at det er en del av pakka. Det skal låte stort.
Alt i alt en meget morsom og hyggelig kveld i Devins selskap, og vi har forlengst glemt Rockefeller-konserten.
4,5/6 | Terje Embla
Foto: Arash Taheri
Les også: Et gjensyn med fortiden for Devin Townsend
