Mercury Studios
Men det skal sies at «One Night Only: Live At The Leadmill» ikke bare er nok en konsert fra en av Def Leppards mange turneer. Denne konserten er antagelig den mest intime de har gjort på mange tiår (siden de spilte på Rockefeller i 1992, kanskje?) og en settliste som også er noe helt utenom det vanlige til Leppard å være. Anledningen var å hjelpe det semilegendariske konsertstedet The Leadmill i hjembyen Sheffield å unngå nedleggelse etter å ha vært i kontinuerlig drift siden 1980, lenger enn noe annet konsertsted i Sheffield.
Og kontrasten er enorm etter å ha sett dette bandet på enorme scener hvor de gjerne har koringsmikrofonene med tyve meters mellomrom og kan løpe rundt. For her står de nærmest skulder mot skulder, og er virkelig tilbake til røttene på sin egen hjemmebane, selv om jeg ikke kan finne noe dokumentasjon at Def Leppard noen gang spilte på The Leadmill på 80-tallet. Og dette må vel også være første gang at Def Leppard åpner med en coverlåt, i dette tilfellet The Sweets «Action». Deretter går de rett fra 2022-singelen «Fire It Up» til 1981-singelen «Let It Go» for å virkelig vise spennvidden.
Def Leppard ga ut sin nyeste skive «Drastic Symphonies» samme dag som denne konserten ble holdt, og spilte derfor «Too Late For Love» i samme stil som de omarrangerte låtene derifra, dog uten symfoniorkester. Det er jaggu heller ikke ofte at de spiller «Excitable» uten at resten av «Hysteria» også spilles, og «Mirror Mirror» fra «High N Dry» er heller ikke hverdagskost.
Joe Elliott forklarer at siden de skal spille en stor arenakonsert i Sheffield bare tre dager senere, så vil de variere litt på settlisten, slik at kjernefansen som er der i kveld skal slippe å få høre de samme låtene dobbelt opp før de spiller 1996-låten «Slang», men de påfølgende låtene «Kick» og dobbelen «Bringin’ On The Heartache»/»Switch 625» ble spilt tre dager senere – også den ble filmet for en mulig fremtidig utgivelse.
Enkelte låter kan derimot ikke skippes fra en Def Leppard-konsert, selv om det bare er en times lang veldedighetskonsert, og vi får en aldeles strålende og lang versjon av «Hysteria» ispedd en liten snutt av David Bowies «Heroes», før det hele rundes av med «Pour Some Sugar On Me».
Men et særdeles entusiastisk hjemmepublikum gir ikke slipp på heltene sine så lett, og de kommer tilbake for en tur helt tilbake til starten, med «Wasted» fra debutplata fra 1980.
En ordinær Def Leppard-konsert kan fort oppfattes som veldig polert og glatt, men denne er annerledes. Dette er Leppard tilbake til røttene, med kun trommer, bass og to gitarer, uten de store scenene, lysene og produksjonen. Og uten alle radiohitene. Lyden kunne ha vært bedre, spesielt i starten druknes Joe Elliotts vokal litt ut, men det kommer seg. Det er bare handle inn, å benke seg foran storskjermen, åpne en flaske med noe godt og kose seg stort i 65 minutter. (Forøvrig har vi akkurat slått av en passiar med gitarist Phil Collen – intervju i neste nummer som du kan få på utgivelsesdag ved å abonnere for en hundrings, her!)
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato 11. oktober 2024