Ear Music
Tittelen på Deep Purples 21. studioalbum fremstår morsom, nær komisk, inntil du stifter bekjentskap med andektig følsomme ”Man Alive”; et stykke i slektskap med to øvrige høydepunkter fra dagens besetning, ”Before Time Began” og ”Time For Bedlam”. At verdens beste band og ditto plateprodusent skulle finne hverandre ved pensjonsalder gir uendelig mening. ”Whoosh!”, Deep Purples tredje Bob Ezrin-produserte skive, bærer musikalsk skyts som kontinuerer det uforutsett vidstrakte ”Infinite”-opuset av 2017, men i tillegg foreligger komposisjoner uten sammenlignbar katalog-forankring. Som 70-åringer (ungfolen Steve Morse unntagen) stiller Deep Purple mer idémyldrende enn på bortimot 35 år. Noe av æren tilfaller Ezrin, som egger kvintettens kreative safter og lokker frem det beste i en uforlignelig musikerstand. La gå at ”Whoosh!” hovedsakelig tråkker lettere stier enn forgjengeren, og at vi fint ville overleve uten to flate rockelåter i ”Drop The Weapon” og ”The Long Way Round”, men selv i øyeblikk under Deep Purple-pari tiltrer såpass gnistende musisering at interessen opprettholdes. Morsomme ”What The What”, rustet med boogie-piano og Gillan i 1950-tallsstøvler, forsvarer en plass i repertoaret; det samme gjør, til de grader, ”Nothing At All”, hvis arpeggio-alterneringer mellom Morse og Airey blottstiller én av årsakene til bandets unike posisjon i populærmusikkens krønike. ”Nothing At All” er luftig og elyseisk i tonespråket, som en Mozart på rockeklubb. Glemmes skal heller ikke åpningssporet ”Throw My Bones”, av radikalt annen intonasjonskraft enn ”Tine For Bedlam”, dog overdratt riktig vakkert, symfonisk refreng. Dens spradende attityde, og Aireys storbandsving-klaviatur, gjør ”Throw My Bones” til en perle på linje med ”All I Got Is You”.
I likhet med ”Perfect Strangers” og ”Infinite” er det prospektets skumrende og velfunderte komposisjoner som virkelig skiller Deep Purple fra klinten. Både ”The Power Of The Moon”, interludiet ”Remission: Possible” og saktmodige ”Man Alive” legemliggjør kvintettens elegiske kapasiteter. Skivas trumfkort faller imidlertid midtveis i utlegget, og understøtter fordringer om at samtlige hvasse Deep Purple-plater gestalter nybrottsmateriale. ”Step By Step” – poengtert til beinet – oppviser progressiv-hymnologiske karakteristika, med flammende forse. Don Aireys ufattelig sterke akkordprogresjoner, forrettet per kirkeorgel, med vrang metrikk og en anelse smak av Rick van der Lindens ”Choral”, (fra Ekseptions fjerdealbum), leder til kronisk hakeslipp. Mesterverket står uten presedens i bandets overdådig bredlemmete diskografi, og er verdt innkjøpsprisen alene.
Steve Morses gitaristiske bidrag, og Gillans utvungne jukstaposisjonerende sanglinjer, perfeksjonerer trolig årets ypperste stykke rock. Kanskje er det infamt å si det, men Steve Morse har aldri nedfelt bedre sologitarspor som etter at han pådro seg leddplager i høyre hånden; dette tvinger amerikaneren til å tenke nytt, med det resultat at den emosjonelle lyrikeren Steve Morse virkelig skinner. Vis meg det veteranbandet – eller yngre rockeensembler, for den saks skyld – som besitter tilnærmelseslikt samme musikalitet som Deep Purple. Bandet vedblir å skrive historie; ”Infinite” og ”Whoosh!” justerer lista for hva man kan forvente av rockemusikere etter fylte 70 år. Du vil også kunne lese mer inngående om materialet i neste nummers Ian Gillan-intervju.
5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 07.august 2020