– Det har skjedd mye i Deep Purple-verdenen siden forrige skive. Ian Gillan mistet sin kone for bare halvannet år siden. Hvordan takler han å være enkemann?
– Det går etter forholdene bra med ham. I noen måneder var han så knust som man kan forvente at han skulle bli, men han har kommet seg på beina igjen. Hvis han sliter, så er ikke det noe han har vist oss eller fortalt oss. Vi har akkurat hatt noen dager sammen, og han virker ok. Velsigne Bron, hun hadde hjerteproblemer, og slet med det i lang tid. De var jo gifte i 40 år, så det er vanskelig å sette seg inn i hans situasjon.
– En nesten identisk situasjon tvang Steve Morse til å forlate bandet i 2022, etter 28 år som bandets gitarist.
– Steve havnet i en umulig situasjon, og det gjorde vi også. Hans kone var alvorlig syk, og Steve hadde ingen muligheter for å forlate hjemmet i lengre perioder. Familien kommer først, uansett. Uansett hva som er jobben din eller hobbyen din, så er familien viktigst. Han ble nødt til å holde seg hjemme, og vi kunne ikke si til promotører: «Tja, vi kan kanskje gjøre en turné. Vi vet ikke helt.» Det funket ikke for noen av oss. Vi bestemte oss for at vi måtte fortsette, for hvis vi tok en lengre pause nå, så ville vi antagelig aldri komme i gang igjen, for vi blir ikke noe yngre. Det var en situasjon som ingen ønsket å være i, den ble tvunget på oss.
– Har du opprettholdt kontakten med Steve?
– Nei, jeg er ikke så flink til å opprettholde kontakt med venner når de ikke lenger er en naturlig del av mitt liv. Jeg vet at jeg burde, jeg vet at jeg kan ringe ham. Den sosiale omgangskretsen blir veldig lukket når du er i et turnerende band. Da omgås man på nesten daglig basis, men når det endrer seg, selv om det er grunnet uheldige omstendigheter, så takler jeg ikke det så veldig bra, må jeg innrømme. Jeg vet liksom ikke hva vi skal snakke om lenger.
– Etter at Simon McBride overtok for Steve i 2022, er Deep Purple atter et helbritisk band. Har det påvirket dynamikken i bandet på noen måte?
– Det blir selvsagt annerledes. Da Stevie var i bandet, hadde han med seg hele sin kultur, som var helt forskjellig fra vår. Små ting, som hvis vi for eksempel snakket om sport, så ante han ikke hva vi snakket om.
– Eller hvis en av dere brukte et Monty Python-sitat…?
– Haha, ja, nettopp! Og hvis han begynte å snakke om amerikansk idrett, så fikk han bare tomme blikk fra oss. Så det var alltid en avgrunn mellom oss sånn sett. Selv om vi snakker et lignende språk, så er amerikansk og britisk kultur veldig ulik. Det hente vi måtte kompromisse og snakke om ting som vi begge forsto. Nå har vi Simon i bandet, som jo er irsk, men han er fra Nord-Irland og likevel britisk, og vi har mer til felles, ikke bare musikalsk, men vi har forutsetninger til å snakke med hverandre om ting som vi alle kjenner til, fordi vi har vokst opp med det samme. Av og til var det vanskelig for Steve å delta i det sosiale rundt Deep Purple.
– Men Simon har da ikke vokst opp med det samme som dere andre – han er 30-35 år yngre enn dere fire andre, som alle er født på 40-tallet. Simon ble tenåring på 90-tallet, så det er da en generasjonskløft der som jeg kanskje hadde trodd var bredere enn den kulturelle kløften mellom dere og Steve?
– Det kan man kanskje tro, men det har ærlig talt ikke spilt noen rolle. Det er to viktige ting med Simon. Han er en virkelig strålende gitarist, og han er en virkelig fin fyr. Det virker ikke som om han bryr seg om aldersforskjellen, og det gjør ikke vi heller, så da er det ikke noe problem. Vi har mye moro med ham. Men alle endringer kan være vanskelig å venne seg til. Den nye personen kommer inn med nye ideer, og det er veldig forfriskende. Men vi er alle fortsatt ganske dyktige musikere, så da er det enkelt å jobbe med hverandre. Og de fleste europeiske rockemusikere bryr seg ikke om aldersforskjell, for vi er alle påvirket av det samme. Det vi hørte på, og det dagens musikere hører på, er mye det samme. Gitarister i dag hører fortsatt på Jeff Beck, på Clapton, på Blackmore. De hører fortsatt på Gary Moore. Inspirasjonene er de samme, selv om vi er født i forskjellige tiår.
– Jeg vet at Simon har spilt i Don Aireys soloband – var det slik han fikk jobben i Purple?
– Ja, han har jobbet med Don, men han har også jobbet med Ian på noen av hans sideprosjekter. Så da vi begynte å snakke om å få enn en erstatter for Steve, sa Don med en gang at vi måtte høre på denne fyren. Og det var tydelig at han var god nok til å fylle skoene etter Steve og Ritchie. Og vi oppdaget fort at han hadde et utmerket arbeidsmoral, han tar dette veldig seriøst, så det å jobbe med Simon var veldig enkelt. Han er selvsikker uten å være arrogant, han er kreativ uten å være dominerende, og han gled sømløst inn i bandet.
– Og det var ingen som foreslo at dere skulle ta en telefon til Ritchie Blackmore og høre om han var klar for en skive og en turné til?
– Nei, Ritchie gjør sin greie og vi gjør vår, og slik har det vært i over tretti år nå. Simon har vært i bandet i to år nå, og han er en fryd å ha rundt seg. Han går på scenen og er gjennomført profesjonell, og leverer en strålende opptreden hver eneste kveld. Og når vi har frikvelder og bare skal gå ut for å spise og more oss, så er han en herlig fyr. Så for tiden er det fryd og gammen i bandets rekker, og en ny musiker har gjort at nye ideer kommer inn i musikken vår. Når vi har gjort det vi gjør så lenge som vi har, så er det veldig vanskelig å komme opp med nye og friske ideer. Når man får inn nytt blod, utvides også horisonten din litt. De kan komme med innspill som du aldri har tenkt på, men som du innser er interessante og som vi vil jobbe videre med for å gjøre det mer Purple’sk. Det skjedde både da Stevie kom inn i bandet, og det skjedde igjen da Simon kom inn. Han har nye ideer, andre synsvinkler, og det får oss til å tenke på måter som vi ikke kunne før. Vi følte nesten at vi hadde brukt opp alle ideene, men nå har vi fått nye batterier i maskinen, og det har blitt mye lettere å være kreativ igjen, vi har fått en dytt i en ny retning.
– Ja, det var veldig tydelig i løpet av de første 20 sekundene av «Show Me» (åpningslåten på den nye skiva «=1») at det er en ny farge på Purple-paletten nå.
– Stemmer, vi har jo nå så vidt begynt å slippe et par låter fra den kommende skiva. (Intervjuet ble gjort den 6. mai.) Men jeg synes at vi har minst fem eller seks låter som er sterkere enn de to som er ute nå. Fansen gleder seg til skiva, og vi gleder oss til å høre hva de synes om den. For det er mye forskjellige greier på den – når jeg hører på den nå, griper jeg meg i å tenke at: «Herregud, fikk vi gjort så mye på de få ukene?».
– Mange trodde at «Infinite» (2017) skulle bli deres siste skive, og dere kalte til og med turneen «The Long Farewell» – og så kom «Whoosh!» i 2020, og så overrumplet dere oss med «Turning To Crime» in 2021. Når bestemte dere dere for å lage enda en ny skive?
– Vanskelig å pinpointe når man tar de avgjørelsene. «Whoosh!» ble veldig godt tatt imot, det var mange som likte den. Og da covid skjedde, så bet vi bare tennene sammen og lagde «Turning To Crime» for å ha noe å gjøre, og for å vise folk noen av de inspirasjonskildene som var viktige for oss alle. Og det var ikke nødvendigvis sangene, men artistene som hadde gjort sangene kjente. Det var noe vi hadde veldig mye moro med å lage, og noen folk likte den skiva, andre likte den ikke, men det er greit. Ingen må like alt. Da situasjonen med Stevie oppsto, var vi enige om at vi ville fortsette å turnere, fordi vi trives med det, vi er fortsatt gode, og når vi nå hadde en ny besetning, var det det mest naturlige ting i verden for oss å lage en ny skive. Det er det vi gjør – vi er musikere, og da lager man skiver og turnerer. Plateselskapet sa at vi burde gjøre det, for interessen for bandet er større enn den har vært på tyve år. Og ærlig talt, om man har ideer, så er det lett å lage skiver. Hvis du ikke har ideer, så er det umulig å lage skiver. Å gå på scenen er en hard jobb – man må innstille seg mentalt på at man er borte fra hjem og familie i fire – fem uker, og det er en helt annen livsstil. Og selv etter alle disse tiårene, må man klare å kose seg med dette, ellers går det ikke. Å komme sammen og lage ny musikk og spille den inn for ettertiden, det er enkelt, så lenge du har ideene til låter. Men vi hadde mye moro med å spille inn denne skiva. Vi gjorde det kjapt og effektivt – vi måtte ikke det, men hvis vi ikke liker resultatet, så bruker vi det ikke. Vi er ikke et ungt og lovende band som skraper på døra til plateselskapene for å få komme inn, som gjør alt de kan for å få lov til å lage en plate.
– Hvor viktig er egentlig produsent Bob Ezrin i denne prosessen? Dere har tross alt allerede Roger Glover i rekkene, en rutinert og respektert plateprodusent på egen hånd.
– Da Roger produserte skivene i gamle dager, så var det stort sett fordi vi ikke aksepterte noen andre. Vi ville ikke slippe inn noen andre i den indre sirkel, vi ville holde det innen bandet, at ingen eksterne fikk høre alt som ble sagt og gjort i studio. Men det ble tydelig at Roger hadde ikke lyst til å gjøre det noe mer. Han var mellom barken og veden. Han var plateprodusenten internt i bandet – men han var ikke lederen i bandet. Er du bandets leder, stiller saken seg annerledes. Men vi er et demokratisk band, og Roger måtte prøve å holde alle fornøyde. Og det er ikke det rette å gjøre for en produsent. Hvis jeg synes at trommene er det viktigste på en låt, og Roger synes egentlig ikke det, men går med på det for å holde meg fornøyd, så blir alt kompromisset. Men en fyr som Bob, som har sin egen karriere og har hatt stor suksess med det han har skapt i studio, var egentlig et kompromiss for oss, og da måtte vi gi slipp på vår autonomi og vår frihet. Å jobbe med Bob var veldig forfriskende. Han kaster ikke bort tiden – enhver låt vi spiller inn får tre-fire opptak, og så får du ikke gjøre noe mer. Han tar det vi har og får det til å funke. Og det er bra, for det å være i studio er hardt arbeid mentalt. Og jo fortere du får det gjort, jo bedre er det. Det er ingen vits i å spille inn et spor tjue ganger for å få det riktig. For når du har fått det riktig, høres det forferdelig ut. Går man tilbake og hører på første opptak, så låter det alltid bedre og friskere ut, selv om det ikke er perfekt. Men Bob lar deg ikke komme til det punktet. Når du overgir deg selv i hendene til en som Bob, så må du ta et skritt tilbake, løfte hendene og si: ‘Ok. Dette er hans verden. Studioet er hvor han bestemmer. Scenen er vår verden.’ Selv om de verdenene er forbundet, så er de absolutt ikke den samme. Å jobbe med Bob kan av og til være vanskelig, for han kan ha et annet synspunkt enn deg om en låt, om den funker eller om den ikke funker, og det må du ta inn over deg, selv om du ikke må være enig. Av og til innser du at han har rett, andre ganger står du på ditt og holder fast ved at: ‘Nei, vi liker det på den måten.’ Men han har stor innflytelse på det musikalske, og når han har noe å si, så lytter vi. Og samarbeidet mellom Bob Ezrin og Deep Purple har så langt vært veldig gøy og veldig suksessfullt.
– Hvordan har den kreative prosessen vært denne gangen med et nytt bandmedlem? Jammer dere fortsatt frem låtene i samme rom, eller hender det at noen kommer med en demoversjon av en nesten ferdig sang?
– Det er veldig sjelden at noen kommer med en idé som er i nærheten av å være en ferdig låt. Alt gjøres i grunn i løpet av to sessions. I den første samles vi med noen grunnleggende ideer. Jeg kan ha en idé om et tempo med en bestemt rytme, Roger kan ha et bassriff, Simon kan komme med noe han har jobbet med hjemme… Ian Gillan skriver ord og rim hele tiden, men på det stadiet er de bare dikt. De er ikke sangtekster, for han har ingen sang. Denne første skrivesessionen kan ta rundt fjorten dager, og så er vi lei og reiser hjem. Så lytter vi til hva vi ha gjort. Og et par måneder senere tar vi de beste delene og samles på nytt i ti dager til, og forhåpentligvis ender vi opp med fire-fem nye ideer i løpet av andre session. Da sitter vi oftest med 14-15 låter som er i ferd med å bli sanger. ‘Er i ferd med å bli’, for på det stadiet er de fortsatt bare deler av musikk, som vi gir til Ian og/eller Roger, for å se om de kan gjøre dette til en sang. Av og til gir vi dem noe som bare er et stykke musikk, men det er ikke en sang. Og det er ingen måte de kan gjøre det om til en sang. Det er en ellevill instrumental som det nærmest er umulig å finne en melodilinje og en tekst som du kan synge over det musikkstykket uten at det høres meningsløst ut. Men av og til er disse delene såpass bra at vi bruker det som en del av noe annet. Så det er en elimineringsprosess, å prøve å sitte igjen med det aller beste du klarer å komme opp med, og å klare å slå fra seg det som ikke fungerer så bra. Så pleier vi også å ta en drøy uke sammen før vi går i studio, som oftest med Bob, for å finpusse og kutte bort daukjøttet. Bob kan si: ‘Det er for langt, det går i fire takter, ta bort to, vi trenger dem ikke’ eller ‘Tempoet er ikke helt rett på denne’. Bare små finjusteringer. Så når vi da går i studio er vi oftest klar til å spille inn masterspor i løpet av en dag. Og det er glimrende, vi gidder ikke sitte i dagevis og slå ‘bam – bam – bam’ for å finne den rette trommelyden. Den skal bare være der. Og folkene Bob jobber med er selvsagt også av ypperste klasse. Når vi ankommer studio for å begynne å jobbe, så er kanskje ikke lyden helt perfekt, men den er veldig nære, og det er nok til å sette i gang og jobbe. Men det er slik vi jobber.
– Dere har nok en gang en ganske ukonvensjonell platetittel, «=1». Kan du forklare den?
– Dette kommer stort sett fra Ian Gillan. Han kommer stadig med småsprø greier. Han har en teori om at hva enn du gjør, så koker det alltid ned til tallet 1 til slutt. Du kan gjøre algebraiske ligninger, men de ender alle opp med 1. Uten å gå for dypt inn i det, så syntes vi alle at det var et interessant konsept. Vi er alle lagd av samme materiale. Ifølge vitenskapen er vi alle beslektet. Vi er alle én person. Vi har én stamfar.
– Hvor mange låter fra den nye skiva (som er anmeldt her!) kommer dere til å øve inn til den kommende turneen?
– Vi snakket om det i går, faktisk. Vanligvis er det to eller tre, men her føler vi at det er fem låter som kan gå rett inn på en settliste, låter som er gode nok. Vi får se, for det er selvsagt tidsbegrensninger for hva vi kan gjøre på scenen. Ikke nødvendigvis fra bandet, oftest er det fra konsertpromotørene som setter begrensninger. Hvis det er tre band samme kveld, noe som er ganske vanlig i Amerika, så kan man ikke spille i timevis. Showet starter i åttetiden og må være ferdig til rundt elleve, og det er ikke mye tid for tre artister til å gjøre det de må gjøre. På din egen turné har du litt mer spillerom, men i Europa er det lignende problemer. Ofte er det lydnivået som gjør at man må være ferdig innen et visst tidspunkt. Og folk stiller ikke på konsert klokken seks, da har de akkurat dratt fra kontoret! Og vi må balansere antall gamle låter med de nye. Men jeg tror vi har spilt noenlunde samme sett i tre-fire år nå, så da er det på tide med en forandring. Og noen av låtene som vi normalt sett putter inn automatisk, vil bli satt på sidelinjen for en stund, så vi får plass til litt nytt blod. Men vi må beholde de tre-fire mest kjente sangene som folk kjøper konsertbilletter for å komme og høre. Så vi må prøve å holde en fin miks og balanse, men vi føler at det er mye sterk musikk på denne nye skiva, som folk vil like å få høre fra scenen.
– Er det et luksusproblem å ha et dusin låter som 90 % av publikum krever at dere spiller hver gang?
– Ja, det er problemet. Et luksusproblem. Ulempen er at du kan aldri gjøre alle fornøyde. Uansett om vi spiller i tre timer, kan vi ikke spille alles favorittlåter. De fleste vil spørre: ‘Men hvorfor spilte de ikke den?’ Men hadde vi spilt den, ville vi ikke hatt tid til å spille den, og dermed skuffet noen andre. Skal noe inn, må noe annet ut, og det er en avgjørelse vi må ta. Og noen ganger er ikke saken at den ene sangen er bedre enn den andre, men om den passer inn i settet sammen med de andre sangene vi har blitt enige om å spille. Vi prøver å skape en halvannen times opplevelse, og musikken må passe sammen. Du kan velge en låt som du synes er fantastisk, men passer den ikke inn sammen med resten, så blir det bare litt forvirrende – ikke for oss, men for publikum. Så vi må være dommere over hva vi synes skal bli spilt. Og når man har så mange skiver og låter som oss, så kan du ikke gjøre alle til lags. Hvis du bare har gitt ut to skiver, så kan du fint spille de beste låtene fra de to skivene, og alle er fornøyde, for da er det ingen låter som de savner å høre. The Rolling Stones har sikkert samme problem, de kunne ha spilt to konserter med tjue totalt ulike låter hver kveld, og likevel ville fansen ha savnet noen sanger. Dette må få bli artistens valg.
– I august skal dere spille to konserter i Norge, én i Bergen og én i den lille byen Notodden…
– …som jeg ikke vet noe som helst om!
– Ikke jeg heller! Det er en veldig liten by, men de har en stor bluesfestival hvert år. Deep Purple har spilt i Norge over 30 ganger, fra Midnattsrocken i Finnmark til Tromsø, Ålesund, Haugesund og Drøbak! Har du noen minner fra noen av deres mange besøk her?
– I alle land vi besøker er det øyeblikk som er fantastiske og øyeblikk som ikke er så bra. Hver gang vi har spilt i Norge, selv i de tidlige år, har vi fått en flott mottakelse og publikum har vært veldig fine mot oss. Og det påvirker hvordan du spiller som musiker. Når du føler at publikum er med deg, hjelper det deg å gi mer tilbake. Hvis man ikke føler det, så gjør man likevel jobben greit, men når man føler det, så får man et ekstra gir. En av de negative tingene jeg husker fra Norge har ingenting med folket der å gjøre, og ingenting med oss å gjøre, men Ebay-situasjonen er ute av kontroll. Når vi ankommer hotellet er det gjerne tjue karer som venter på oss i resepsjonen, og kanskje to av dem er ekte fans. De andre atten er der for å tjene penger på deg, og de kan bli ganske aggressive hvis du ikke vil signere greiene deres. Jeg skulle ønske det var en måte å kontrollere det på, men det kan man visst ikke. Det er ikke bare Norge, det er noen land hvor dette nærmest har blitt en industri, og det forventes visst at vi skal hjelpe disse fyrene som aldri ville drømt om å betale artisten en royalty. «Signer dette gratis for meg, så jeg kan selge det for en liten formue.» Det er skikkelig irriterende, for man vet hvem de er. De dukker opp med ti splitter nye skiver, gjerne tre eksemplarer av den samme skiva. Da vet man at disse skivene straks havner på Ebay til skyhøye priser som fansen ikke bør betale. Dette er som sagt ikke bare Norge, det har bredt om seg i mange land nå, men vi merket det først i Norge og resten av Skandinavia da Ebay begynte å bli vanlig.
– Jeg antar det er derfor stadig flere artister spør om navnet ditt før de signerer en skive og gjør autografen personlig, slik at du ikke får solgt den videre.
– Nettopp. Det vil de ikke. De vil kun ha signaturen. Og det er grunnen til at mange band forlater hotellet via kjøkkeninngangen eller bakveien. De vil unngå disse gribbene som venter på dem i resepsjonen. Problemet er at da unngår man også de ekte supporterne som også venter i resepsjonen, som er henrykt over å få møte deg og få en personlig hilsen på platecoveret sitt. Men går man den veien, så tar det en halvtime mens man plages med gribbene som prøver å tjene penger på dette. Og det har vi rett og slett ikke tid til, derfor tar vi bakdøra ut. Så vi stikker ikke av fra fansen, men fra gribbene.
– Merker du en forskjell på fans fra land til land, eller fra kontinent til kontinent?
– Ja, for det er kulturforskjeller. Når vi drar til Sør-Europa som Spania, Italia, Portugal og Hellas, så er ting litt mer viltert, kaotisk og høylytt. Jeg tror bare de lever sine liv på en mer åpen måte. I nordlige Europa er folk litt mer konservative, vi åpner oss ikke like lett, selv om vi gjerne kommer til samme sted til slutt! Her er det en sakte oppbygging fremfor en eksplosjon. Men det er bare sånn vi er. Italienere er ulike fra tyskere, som er ulike fra bulgarere, som er ulike fra nordmenn. Kulturen dikterer hvordan det fungerer. I Japan er det en totalt annen ideologi, der er de så konservative og så tilbakeholdne. Der må man vente til slutten av konserten før det endelig kommer et jubelbrøl. De er så høflige at de vil ikke forstyrre bandet med å klappe for høyt! Haha! De klapper gjerne i tre sekunder når låten er ferdig, og så blir det musestille igjen i påvente av neste låt. Første gang man reiser til fremmedkulturelle land, så er man litt forvirret. Men når man har vært der tre-fire ganger, så innser man at det er bare slik kulturen er her. Publikum tar kanskje ikke like mye av, men de koser seg like mye – bare på sin måte, og viser sin begeistring på en annen måte.
– Og nå for tiden ser du vel gjerne flere i publikum som står med mobiltelefonene hevet og filmer opptredenen deres.
-Ja. Det er jo fint å ha sin egen lille duppedingst, men ofte går du glipp av mye som foregår på scenen, for du er så opptatt av den lille skjermen din i stedet. Folk er mer opptatt av det de ser på skjermen enn det de ser rundt seg.
– Ian, tenker du noen gang på at du er den eneste konstante faktor i Deep Purple? Den eneste som har vært med fra starten, og den eneste som var med på å spille inn skiver som «Burn», «Stormbringer» og «Come Taste The Band»?
– Jeg er bare glad for at minst én av oss har spilt på hver eneste skive. Jeg synes det er ganske fint, men ellers reflekterer jeg ikke så mye over det, og jeg har spilt med mange andre fantastiske artister, fra superstjerner til utrolige musikere. Men når jeg spiller med Purple er det som å åpne inngangsdøren min. Det er der jeg bor, det er mitt hjem. Det er en del av noe som jeg har skapt. Og når jeg jobber med andre artister, uansett hvor dyktige de er, så spiller jeg deres låter. Og det er gøy å spille annen musikk også, det kan være veldig forfriskende å spille noen låter som jeg ikke har hatt noe med å gjøre. Da har man en annen trommeslagers mal å forholde seg til, og man kan ha litt moro med det. Men Purple er mitt hjem. Det hender at et Purple tributeband vil ha meg til å spille en låt som vi ikke har spilt på lenge, og det er ikke alltid jeg får det 100 % til, men jeg klarer det greit likevel, for det er jo meg selv som gjorde dette opprinnelig.
Tekst: Geir Amundsen:
Foto: Jim Rakete
Livefotos: Anne-Marie Forker
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024