Så skulle likevel ikke ”Infinite” bli Deep Purples fyrstelige svanesang… Endog interne krefter som helst så at 2017-opuset satte diskografisk punktum, med absolutt dignitet, har siden assimilert produsent Bob Ezrins ord: ”Dere er sinnssyke om dere ikke gjør enda en studioplate”. Etter å ha levd med ”Whoosh” i månedsvis – Deep Purples tredje Bob Ezrin-kollaborerte album på rad – er det vanskelig å finne motargumenter. Bandet setter herved presedens for hva man kan forvente av rockemusikere i pensjonsalder. Vokalist Ian Gillan sier seg enig.
Tekst: Geir Larzen
Foto: Ben Wolf
Covid-19 pauserer turnémaskinen Deep Purple i om lag et år, men det er ingen resignert Gillan som ringer Norge en formiddag i midten av mai. Veteranen har ingenting å klage over – 7. august ble bandets tjueførste studioplate allment tilgjengelig. La oss først spole tre år tilbake i kalenderen, til den tid man fant ”Infinite” (som anmeldes her!) å være den optimale endestasjonen for en vidstrakt platekarriere:
– Enigmatisk nok synes tittelen på forrige plate å vekte tyngre enn antatt. Deep Purple lever videre, trass i at brorparten av bandets medlemmer opplevde helseproblemer i tiden etter ”Now What?!”. Vi mente oppriktig å forarbeide vårt siste album i ”Infinite”, men siden kviknet alle til liv igjen, så hva gjør man når gode idéer fremholder å stimle? Jo, man reiser til Nashville for å arbeide. Jeg er svært tilfreds med resultatet.
– Bob Ezrin behøvde altså ikke lirke og lokke for å få dere tilbake i studio?
– Slett ikke. Mange av vennene mine har gått av med pensjon, og aner ikke hva de skal finne på. Det forekommer meg absurd å plutselig skulle skru igjen kranene. For å gjøre hva? Ingenting? Klart, mister du energi og entusiasme gir det mening å opphøre virket, men så er ikke tilfelle i Deep Purple-leiren.
– At verdens beste band og ditto produsent finner hverandre i såkalt voksen alder, forekommer meg uendelig vakkert.
– Hva kan jeg si? Samarbeidet burde, om noe, ha trådd i kraft tidligere. Bob Ezrin opererer i en egen liga. Deep Purple fungerer demokratisk og selvforsynt. Medaljens bakside er at vi har vanskelig for å fatte beslutninger, siden samtlige stemmer veier like tungt. Bob Ezrin evner å skjære igjennom og lede konstruktivt an, i stedet for å spille tiden på endeløs debattering. Vi respekterer hans musikalske teft og ærlighet. I løpet av en halvtime kan han gå fra ”Dette er fantastisk, la oss ekspandere arrangementet” til ”Jeg liker slett ikke hva jeg nå hører!” Klager han, opphører all aktivitet. Det lates se gjensidig respekt mellom band og produsent; samtidig hersker en lettelse over at noen fatter beslutninger uten at vinter og vår fyker forbi.
– Plateprosessuelt har lite endret seg siden du og Roger Glover ble opptatt som bandmedlemmer i 1969…
– Riktig, vi følger en livslang prosedyre, hvor alle kaster idéer i potten. Faktisk føles det litt som å dra på kontoret når Deep Purple tilvirker plater. Vanligvis avsettes en initierende uke med idémyldring, et hyggelig sted på kloden, for å sikre et minimum av dugelige rudimenter. Dernest nyttes to-tre uker hvor skisser støpes til låter og arrangeres, før vi finner veien til studio og nedfeller materialet, over maks tre uker. Dagens skrive- og preproduksjonsprosess arter seg identisk med prosedyren femti år tilbake i tid. Vi møtes på formiddagen, drikker te, småpludrer og luffer over til instrumentene hvor én av oss – det kan være hvem som helst – presenterer en musikalsk disposisjon, det være seg en melodifrase, et riff eller en akkordprogresjon, som resten responderer til og videreutvikler, spontant og på stedet. Instrumentalistene kan holde på i førti minutter, innen det er dags for mer te. I 15-tiden bevilges lunsjpause, og kontoret stenger klokken 18. Vi gjør opptak underveis, som Roger Glover arkiverer. Mannskapet fosskoker av stilistisk grenseoverskridende idéer. Som et tidsvitne mister jeg ofte munn og mæle, i møte med musikk fra alle strata, det være seg rock, avantgarde, pop, klassisk, jazz eller blues. Bob Ezrin bidrar til det musikkorganisatoriske, men selve komponeringsmetodikken er den samme som i 1969.
– Steve Morse fortalte en gang at dersom ett Deep Purple-medlem uttrykker antipatier for et musikalsk forslag, vil dette bli umulig å jobbe frem. Kom det til mange veto-nedleggelser i forbindelse med ”Whoosh” (som anmeldes her)?
– Det tilhører sjeldenhetene. Dog skal det sies at Steve Morse fremmer flere idéer enn en samlet nasjon gitarister, og han får nødvendigvis flere forslag refusert enn de andre. Vi kunne lett ha gjort tusen låter i løpet av året; nittini prosent ville endt som middelmådig søppel. Derimot er man ute etter den resterende én-prosenten som skinner og appellerer til hode og kropp. For å oppnå dette behøves entusiasme fra et samlet lag, ellers pisker man bare dødt kjøtt, noe Steve Morse tenderer å gjøre i ny og ne, ha ha ha…
– Elskverdig spradende ”Throw My Bones” gir en komplett annen intonasjon enn ”Time For Bedlam”. Som førstehåndsobservatør, hvordan oppsto stykket?
– Faktisk stammer denne fra ”Infinite”-sesjonene, men var gått i alles glemmebok, bortsett fra en plateselskap-representant. Under vårt første ”Whoosh”-møte i Nashville sa Bob Ezrin: ”Forresten, de ringte fra Hamburg og spurte pent om vi ikke kunne gi den kasserte låten fra forrige skive en ny sjanse”. Det var bare snakk om en embryonisk skisse som ingenlunde ligner på det ferdige resultatet, men Ear Music elsket Don Aireys klaviatur, og da vi gjenfant innspillingen stilte vi oss undrende til hvorfor idéen i det hele tatt ble vraket. Tekstlig og musikalsk danner hvert album et bilde av bandets mentale og synergiske forfatning på et gitt tidspunkt; denne gang ga ”Throw My Bones” mening, men vi kan altså takke gitte plateindustrielle krefter for at låten i det hele fikk liv. Den er vakker og symfonisk, men samtidig enkel og fengende. Lyrisk hentes inspirasjon fra en arkeologisk artikkel jeg leste om terningens opprinnelse, som dokumenterte at våre primitive forfedre satt i huler og kastet bein – i lek og konkurranse. Etterhånden rustet man bein med prikker, og kalte dem terninger.
– Platas tittel fremstår morsom, nesten komisk, helt til den leses i kontekst av ”Man Alive”, som er mørk og atmosfærisk, i slekt med ”Time For Bedlam”.
– Jeg tror du har rett. Begge eksemplifiserer hva jeg kaller impresjonistiske tekster, uten spesifikke tema, som minner om fri bevissthetsstrømninger balansert mot en musikalsk stemningstone. ”Whoosh” var opprinnelig ikke ment å bety noe som helst, annet enn å være et ord jeg tilfeldigvis nytter i ”Man Alive”-teksten. Min datter var sterkt engasjert i Extinction Rebellion i fjor sommer – en global, klimapolitisk bevegelse – og limte seg blant annet fast til en bro i London. Jeg liker stundom å leke med kontemporære idéer. Tanken om at menneskeheten forsøpler og korrumperer kloden er slett ikke ny, men overdro ”Man Alive”, som altså er fri fantasi, dikterisk gnist. Da det kom til å døpe albumet presenterte jeg en liste med cirka ti titler; andre fikk fatte avgjørelsen, basert på kommersielle parametere.
– Materialet er rikt på frodige vokalharmoniseringer, særlig i ”Drop The Weapon”, ”No Need To Shout” og ”Dancing In My Sleep”. Gir du egenhendig liv til alle stemmene?
– Ha ha ha, såpass må jeg innrømme. Albumets sangharmoniske kapital bringer tankene tilbake til Episode Six – bandet jeg og Roger Glover var en del av i 1960-årene. Endog i Ian Gillan Band og Gillan søkte jeg multilaterale sangspor, ikke for å intensivere tekstur, men snarere tilføre det vokale en aksentuerende varietetsdimensjon, lik gitareffekter eller noe av samme natur. Jeg er ei bikkje etter harmonier og elsker korsang. Sist jeg gråt, noe jeg sjeldent gjør, besøkte jeg Zambia, nærmere bestemt i fjor høst. Det sto plutselig et kor utenfor hytta vår, som ga seg folkemusikalske stykker i vold, og tårene rant. Vokalharmoniene på Deep Purples ferske skive er ikke av opplagt art; vi har vært kreative herom.
– Lystig, intelligente ”Nothing At All” ser Deep Purple gjenoppta arven etter Bach og Mozart. Du fraterniserer frapperende instrumentalister, gitt.
– Det har ingenlunde gått meg hus forbi… De luftige arpeggioene fra Steve Morse og Don Airey tilkom under platas første skriveseanse i Tyskland, hvor vi tilbragte seks dager i et øvingslokale. Hodet mitt var ved å eksplodere – det låt umiddelbart overveldende. Naturligvis gikk linjene i glemmeboken; man finner annet å gripe fatt i. Jeg tagg og bad for at ”Nothing At All” skulle sluttføres, og etter at Bob Ezrin ble kjent med materialet tok han mitt parti, og da ble det fart i sakene, ha ha ha. ”Nothing At All” er ikke et prototypisk Deep Purple-stykke, men likevel min platefavoritt. Jeg var som forhekset, inntil dert slo meg at jeg måtte penne ord til dette magnifikke. Da flyktet jeg over i skrivestua mi, tjue minutter utenfor byen, hvor jeg forfattet tre tekster som alle ble kastet på peisen. Ha ha ha, én av dem handlet om en enhjørning, fordi musikken, slik jeg persiperer den, favner et eventyraspekt. Etter flere kasserte forsøk landet jeg med beina i virkeligheten. Jeg er ikke enig i alt Extinction Rebellion forfekter; ei heller at man skal gi fortidige generasjoner skylden for planetens forfatning. Alle generasjoner har forsøkt å utbedre gjeldende forhold, prospektivt betraktet. Derimot forespeilet jeg meg en indolent kakse som blåser av klimaproblematikken, derav tittelen ”Nothing At All”, ment som ”Pyttsann, det er ingenting å bråke for”, og så snart protagonisten falt på plass ble teksten ferdigstilt innen ti minutter. Interaksjonen mellom Steve Morse og Don Airey, i beste Bach-ånd, hører du ikke ofte på rockealbum av i dag.
At ”Power Of The Moon” leser som en Blackmore’s Night-tittel unnlater jeg klokelig å bemerke. Stykkets mørke, betenksomme karakter, derimot, kommer vi ikke utenom, og som jeg sa forrige gang Deep Purple slapp skive: Jeg har aldri hørt Steve Morse såpass lyrisk og emosjonell på noen tidligere utgivelse.
– Du gjør en adekvat observasjon. Etter hvert som man blir eldre tenderer enkelte å tviholde på en stil eller et uttrykk, mens andre formår å undergå konstant progresjon. Steve Morse legger for dage en sjeldsynt utvikling etter fylte 60 år. Kanskje er fyren en sendrektig blomstrer. Jeg endret mitt uttrykk i 40-årsalderen, da det ikke lengre gikk å yte ”Child In Time” rettferd. Registeret mitt krympet ikke like drastisk som hos enkelte andre av min generasjon, men akkurat nok til å umuliggjøre nettopp ”Child In Time”, og da må man adaptere og re-kalibrere. Steve Morse øver fremdeles åtte timer om dagen, til tross for smertene i høyre håndledd. Leddplagene har tvunget ham til å tenke gitarteknisk nytt, som igjen forløser lyrikeren Steve Morse. I min bok har han alltid vært en lyrisk gitarist – hør bare ”Contact Lost” fra ”Bananas”, som er vanvittig ekspressiv og emosjonell. Men du har rett – Steve Morse uttrykker seg annerledes i dag enn for bare fem-ti år siden, og jeg bejubler utviklingen.
– Deep Purple har siden 1968 vist seg kronisk inkapable å smi dårlige plater, men ”Infinite” og ”Whoosh” bærer til skue et band med fornyet energi og elevert, kompositorisk kreativitet.
– For det første er jeg enig, og for det andre ser jeg klare incitamenter bak bandets nye vår, om du vil. Trass i forrykende konserter skal det vedgås at platene vi tilvirket i hva jeg kaller bandets ”mellomperiode” – det vil si fra slutten av 1990-tallet frem til ”Now What?!” – manglet litt brodd og konsistens. Innspillingene forløp nærmest på autopilot, uten større vidsyn eller visjoner. Under vårt første møte med Bob Ezrin, i Toronto, forut for ”Now What?!”, gjorde han det krystallklart at et samarbeid ikke var hensiktsmessig dersom vi bare søkte å feste ti nye låter til platerillene. ”Jeg er derimot rett produsent for bandet,” fremholdt han, ”hvis dere ønsker å skape mangefasetterte album, i tråd med 60- og 70-åras etos, hvor studiorommet ga ubegrensete muligheter og samtlige musikere gikk amok”. Han sa videre at selv om fansen elsker ”Highway Star”, ”Lazy” og ”Perfect Strangers” fjetres publikum virkelig av improvisatoriske konsertsekvenser. Kort sagt, Bob ville fyre opp under bandets instrumentale kapasiteter, og fange dette på plate, noe som avstedkom et aha-øyeblikk. Vi erkjente at han hadde rett; dette ga en vitamininnsprøytning. Jeg minnes den tid hvor vi arbeidet med ”Uncommon Man” i studio. Bob likte låten, men hamret inn at den behøvde et massivt instrumentelt interludium for å fungere, hvorpå Steve og Don presenterte en fantastisk passasje de hadde leflet med på fritiden. ”Uncommon Man”s improvisatoriske passasje, slik den endte på ”Now What?!”, er en førstetagning. Ingen ytret seg verbalt; sekvensen oppsto der og da, spontant og naturlig. Etter opptak hørte vi Ezrins stemme: ”Det som just skjedde er eksakt hva jeg leter etter i Deep Purple. Fortsett slik.” Sådan musikk kan bare oppstå i band som konstant samspiller, og som er på hele tiden. Mekanismene påminner jazz, og for meg personlig ble nevnte øyeblikk en real åpenbaring. Konsensus innad i Deep Purple-leiren sier at så snart du er blitt komfortabel med etiketter som ”klassisk rock” eller ”heavy metal” så annulleres alle vyer om musikalsk utvikling. Vi forstår oss å være en del av tungrockens kanon, men samtidig putrer her såpass mye gass i tanken at vi ikke kan hensynta artistisk bastende sjangerkrav.
– Jeg tviholder på Deep Purples status som verdens beste band, mye fordi dere atter evner å overraske. Det kompositoriske sjokkøyeblikket på ”Whoosh” er hymnologisk-progressive ”Step By Step”, som ikke påminner noe annet i bandets fargesprakende katalog, og som er så eksellent at jeg vedblir å klype meg i armen…
– Det er ekstremt vanskelig å skrive sanglinjer til noe av ”Step By Step”s kaliber. Musikken oppsto under en formiddagsjam – disse gutta kan drønne jazz i timevis, helt til produsenten går lei. Det som etterhånden tok form av rene vers viste seg overraskende tilbakeholdent. Jeg været en vokalmelodisk åpning, grep mikrofonen og vant umiddelbar anerkjennelse fra en beveget Steve Morse. Teksten er direkte inspirert av The Three Stooges’ Niagara Falls-sketsj hvor ordene ”Step By Step” spiller en nøkkelrolle. ”Skeleton Waltz” var for øvrig låtens arbeidstittel. Det er et bisart stykke, med metriske verdier fra en annen planet. Jeg strevde innledningsvis for å navigere mellom taktstrekene. Vi var ikke i mål før det låt utvunget og naturlig. Jeg kan ikke huske å ha hørt noe lignende. ”Step By Step” var vel verdt utfordringene den reiste. Bandets nyvunne omgang med musikalsk drama må ses i lys av økt selvtillit. Det hersker en musikalsk følelse av uovervinnelighet i dagens Deep Purple.
– I andre enden av det stilistiske spekter forefinnes briljant titulerte ”What The What”, med boogie-piano og en Ian Gillan i 1950-tallssko…
– Jeg liker sporadisk å vende snuten mot 50-årene og miste meg selv til reelt andre tider. Dekaden providerer en ubegrenset kilde til inspirasjon. Vi lette etter en betimelig frase; mitt forslag ”What The Fuck Happened To You Last Night?” kunne ikke nyttes, men ga låten retning.
– Nyinnspillingen av ”And The Address”, høydepunktet fra debuten ”Shades Of Deep Purple”, kommer som en sympatisk overraskelse. Hvem sådde idéen?
– Bob Ezrin. Selv fikk jeg spille kubjelle. ”And The Address” var den første låten bandet komponerte og spilte inn, og dersom ”Whoosh” markerer diskografisk endeholdeplass, er det en fin gest å gjøre samme stykke til Deep Purples siste innspilling. Ingen sier at ”Whoosh” markerer slutten, men skulle det mot formodning gå slik, så er det fint å ære bandets historie ved å pumpe friskt blod inn i ”And The Address”.
– I likhet med ”Infinite” vedhefter audiovisuelt materiale bandets nye skive.
– Du får takke Ian Paice, som utplasserte kameraer i studio til å dokumentere prosessen, selv om vi ikke per definisjon var omringet av videoteam.
– Hvordan er det ikke å turnére? Hva fyller du Korona-tiden med?
– Vi befinner oss i en absurd situasjon. Bandet tilbringer vanligvis store deler av året på veiene. Ting er ille nok for musikere, men enda verre for turnésjauere; de går snart på veggen. Man må møte pandemien filosofisk.
– Ian Paice nytter høvet til å postere Youtube-videoer…
– Jepp, hvor du kan oppleve trommer, trommer og atter trommer. Jeg støtter prosjektet, som holder god kvalitet, men neppe myntes på andre enn de som er over gjennomsnittet interessert i slaginstrumenter.
– Siden The Rolling Stones ikke kan traktere musikkinstrumenter, danner i øyeblikket Deep Purple presedens for hva man kan forlange av rockeband i pensjonistalder.
– Det er sant, men ingenting vi dveler ved, da den musikalske aktiviteten forekommer oss naturlig. Hva annet skulle vi gjøre? Jeg er glad vi aldri ga opp og stolt over hva vi fremdeles utretter. Da jeg ble foranstaltet som Deep Purples nye sanger, sommeren 1969, var jeg klar over å havne i et band med instrumentelt fokus. Deep Purple har alltid vært fundamentalt instrumentorientert; hva vokalistene utretter er sekundært. Med årene tror jeg ingen musikere i bandet brydde seg om hvorvidt en låt rommet vokal eller ei, og det sier jeg uten snev av nag. Instrumentalistene går glade til sengs uten å ane hva låtene handler om, hvilket er helt ok. Jeg ser hvor hardt de øver når vi er ute på turné, for å være á jour med tekniske fordringer. De gjør forresten ikke dette bare for å pleie selvrespekten, men fordi de elsker å spille i høystandardband, hvilket krever virtuositet. Takk for varme ord, forresten, jeg setter pris på iakttakelsen.
– Fra tid til annen lar jeg ”Clear Air Turbulence” spinne på platetallerkenen, stort sett med tilbakevendende forbauselse over albumets progressive gehalt. Ian Gillan Band bedrev ikke akkurat danskebåtmusikk?
– Nei, det var et diamantorkester av førsteklasses utøvere. Bassist John Gustafson er til denne dag en av mine idoler, i spann med klaviaturtraktør Colin Towns. Jeg elsker nevnte kvintett, selv om det ikke bar seg kommersielt. Etter Deep Purple føltes det digg å strekke vingespennet til det ytterste. Ian Gillan Band var aldri et konvensjonelt rockeband, men mer av en progressiv eller jazzrock-orientert alen.
– En av barndommens skjellsettende lytteopplevelser sto rabiate ”Disturbing The Priest” fra ”Born Again”-skiva til Black Sabbath for…
– Pussig at du nevner just denne i dag; jeg har nettopp sittet og pennet noen ord om rakkeren. Du vet, den lokale presten avla Black Sabbath et besøk sommeren 1983, etter at vi hadde utøvd høylytt spetakkel i flere dager, med vidåpne dører. Dennes innsigelse gikk kun på at det var umulig å avholde korøvelser i kirken. Jeg beklagde, og lovte at vi ville bevilge oss pauser de gangene koret hans skulle øve. Passiaren avstedkom i svært joviale former, ikke slik rockemytologien leser. Faktisk dro jeg ham med for en øl på puben, hvor vi utarbeidet et tidsskjema i begges favør. Etterpå satt vi og snakket om ”Jesus Christ Superstar”… Et år senere fikk jeg telefon fra vår daværende turnémanager, som var i ferd med å kjeppjages ut av Mexico by av fem tusen religiøse tilhengere, oppildnet av erkebiskopen, som mente Black Sabbath og bandets støttespillere sto i ledtog med Djevelen. Biskopen hadde sågar vært på riksdekkende fjernsyn og sitert teksten til ”Disturbing The Priest”, som bevisførsel for onde hensikter. Morsomt er det derfor, i ettertid, å minnes hvilket vennskapelig og tolerant møte jeg hadde med presten som ga opphav til stykket.
– Foruroligende og tøylesløse ”Disturbing The Priest” skremte vannet av mine nærmeste da jeg var barn, og ble siden en livslang følgesvenn.
– Den er riktig demonisk, dog satirisk intendert. Jeg gikk vokalt berserk, med skrik, skrål og diabolsk latter. Tony Iommi er kongen av mørk rockestemning, og fremdeles underskattet som gitarist.
– ”Abandon” fra 1998 er det eneste studioalbumet fra Deep Purple som ikke foreligger på vinyl. Kan skaden vennligst utbedres? Det hele er svært frustrerende.
– Jøss, det visste jeg faktisk ikke, men jeg lover å videreformidle klagemålet pronto.
– Som takk for dette får du et fint avslutningsspørsmål: Hvilken låt skulle du ønske at du selv hadde skrevet?
– Hjelpe og trøste, dette kan ta resten av dagen. Cirka tusen titler popper opp i bevisstheten, men la oss være tro mot tenåringen i meg og svare Fats Dominos ”Walking To New Orleans”.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2020