Søndag 07.august 2022
Death Angel er et av mange semi-legendariske klassiske Bay Area thrash metal band som fortsatt holder det gående, men få kan skilte med like sterke skiver de senere årene. Etter en lengre pause fra begynnelsen av 90-tallet som følge av skuffende salgstall og manglende suksess ble bandet gjenforent i 2001, og siden har bandet mer eller mindre holdt maskineriet i gang. Sist de var i Norge var rett før pesten rammet oss i 2020 i forbindelse med “Bay Area Strikes Back” , hvorav Testament og Exodus stakk av med det meste av oppmerksomheten og spilletiden. Derfor var det en aldri så liten begivenhet at Death Angel endelig kom på besøk igjen som headliner.
Alt går ikke alltid på skinner og til tross for annonsert oppstart ca 20.00 var ikke svenske Man.Machine.Industry på scenen før godt og vel en time for sent. Sånt skjer og svenskene peiset på med det de hadde og virket faktisk litt småstresset i starten. Etterhvert klarte de å samle energien og lyden satte seg også litt bedre. Jeg har ingen inngående kjennskap til bandet fra før, og de overbeviste vel heller ikke voldsomt for min del. Riktignok hadde de en og annen låt med partier som var interessante, men helhetlig sett var det en småkjedelig affære selv om de prøvde så hardt de kunne. Personlig synes jeg de tyngre og raske låtene fungerte best, men samlet sett ble det som sagt litt uinteressant i mangel på gode låter og flere småsure gitarsoloer fra frontmann, vokalist/gitarist og grunnlegger av bandet, Jhonny Bergman gjorde ikke opplevelsen bedre. Men de skal ha for at de ga full gass, kommuniserte bra med publikum og gjorde et hederlig forsøk på å dra i gang publikum. 3/6
Så var det endelig klart for de som alle ventet på, Death Angel. Det var ingen som helst tvil om at det var et spillesugent og energisk band vi skulle få oppleve denne etterhvert sene kvelden. Alltid like energiske Mark Osegueda har en egen evne til å ta scenen enten den er liten eller store, og han er virkelig et fyrverkeri. Både stemmemessig og showmessig. Her har du virkelig en vokalist som elsker å stå på scenen. Det formelig gnistret av Osegueda denne kvelden. Og for en stemme i en voksen alder av 53! Det er bare og bøye seg i det berømte støvet for denne mannen er virkelig en av metalens mest undervurderte vokalister, ihvertfall når vi snakker innen thrash metal. Det var overhengende fare for at glass og lyspærer skulle sprekke under de høyeste tonene han klarte å dra på med. Noe mindre dårligere er ikke resten av besetningen heller på sitt område. Death Angel er like tighte som en kondomdress i størrelse small på vår forhenværende statsminister. At trommeslager Will Carroll var nær døden etter en uke i koma i 2020 som følge av Covid-19 var ikke mulig verken å se eller høre. Han pisket på i kjent stil og viste ingen tegn på long-covid. Så var det Rob Cavestany som i likhet med Osegueda er den eneste som har vært med på samtlige plateutgivelser siden debuten “The Ultra-Violence” i 1987, og som dannet bandet allerede i 1982 mens han enda gikk på ungdomsskolen. Han serverte noen fremragende soloer og riff som beviste hvorfor Death Angel utmerker seg som et annerledes thrash band, og det gjelder både det gamle og nyere materialet. Med andre ord han låter alt annet enn utdatert. Så var det settlista. Her fikk vi en god blanding av gammelt og nytt, og det mest fascinerende var at samtlige låter engasjerte publikum. Hvis vi ser bort ifra selve låta over alle låter “Thrashers” som er selve definisjonen på bandet. Da tok det helt av. Men hvor ble det av “Kill as One” ? Man kan ikke få alt, men det hadde vært selve rosinen i pølsa for undertegnede sin del. Men bortsett fra det så leverte Death Angel en aldeles strålende opptreden og med god hjelp fra et langt over gjennomsnittet entusiastisk publikum så ble kvelden uten å overdrive definitivt en minneverdig opplevelse med et legendarisk men altfor oversett thrash metal band. 5/6
Tekst: Pål J Silihagen
Foto: Anne-Marie Forker