Sony
Den 13. september ble denne konserten vist på kinoer verden over for kun en kveld, men nå er endelig BluRay-versjonen (og DVD-, LP- og CD-versjonen) ute på markedet, til glede for oss stakkarer som det siste året har ligget våken på nettene og intenst og gråtkvalt messet «Faen at jeg ikke var der! Faen!»
For det var virkelig en helt unik begivenhet som foregikk i det gamle romerske amfiteateret i Pompeii utenfor Napoli i Italia i fjor sommer. Dette var i praksis den første forestillingen i denne arenaen på 1937 år (og den gang sikkert med gladiatorer) etter at byen ble begravet i aske da den nærliggende vulkanen Vesuv hadde et raseriutbrudd i år 79. Riktignok spilte Pink Floyd inn en konsertfilm der i 1971, men det var uten publikum. Dette stedet oser av gammel storhet, og du føler intenst historiens gang i veggene rundt deg, hvor åndene fra fortiden tilsynelatende fortsatt holder til. (Ja, jeg har vært der!)
45 år senere er altså David Gilmour tilbake i arenaen, men nå med et helt nytt band, og med helt andre låter på reportoiret, med unntak av ett fellestrekk – «One Of These Days». Ved sin side denne gang har han bl.a. folk som Guy Pratt på bass (som har hengt med Gilmour siden 80-talls Pink Floyd) Steve Di Stanislao på trommer, samt Michael Jacksons kapellmester Greg Phillinganes på keyboard, Chuck Leavell (ex-Allman Brothers og The Rolling Stones keyboardist i 35 år) og gitarist Chester Kamen, som bl.a har jobbet med Madonna, Robbie Williams og Seal.
Mens hans gamle nemesis Roger Waters for tiden tar den helt ut med tanke på produksjon, sceneshow og pur wow-faktor, er Gilmours show nærmest det stikk motsatte. Det er en scene bortimot strippet for effekter, men hva skal man vel med det når man befinner seg på historisk grunn, med en stemning man ikke kan kjøpe seg? På veggene på toppen av det runde amfiteateret er det fakler som understreker hvor man befinner seg, og når de faktisk tar i bruk lys og lasere i siste del av showet, føles det komplett unødvendig og bortkastet.
Musikalsk er dette selvsagt bunnsolid. Som vokalist holder Gilmour fortsatt mål, selv om han var 70 da dette ble innspilt, og han har fått en liten rasp i stemmen. Som gitarist er han i egen klasse, ingen andre klarer å vrenge så mye sjel, sårhet og følelser ut av strengene sine som denne mannen. (Da snakker vi i så fall om Jeff Beck eller Steve Rothery.) Bandet gjør jobben og vel så det, man trenger ikke akkurat være noen virtuos for å fremføre gamle Pink Floyd-låter. Nesten alle tar sin tørn ved mikrofonen for å dekke opp Waters vokal-deler, men det må sies at de tre eminente koristene tar fryktelig mye plass i lydbildet – de overdøver til tider instrumentene.
Selv om denne konserten var en del av «Rattle That Lock»-turneen, og det åpner lavmælt med instrumentalen «5 A.M.» og «Faces Of Stone» fra Gilmours siste soloskive, så er likevel fokuset på Pink Floyd-låtene fra 70- og 80-tallet. Det nye materialet forblir hvileskjær og en anledning for publikum til å gjøre påkrevd innsats i baren, på toalettene og i sosiale media. Skal vi trekke frem «High Hopes» som det definitive høydepunktet, med en lang avsluttende solo fra Gilmour som bare pisker frem både gåsehud og øyedugg? Eller går den hederstittelen til «The Great Gig In The Sky» som Gilmours hyllest til Richard Wright, og fremført for første gang siden Pink Floyd-keyboardisten døde?
Så joda, dette er to timer med godsaker både visuelt og lydmessig, og er du fan av David Gilmour og Pink Floyd, så er dette et essensielt innkjøp.
5/6 | Geir Amundsen
Utgivelsesdato: 29.09.2017