Gitarist Johan Reinholdz bor riktignok i Malmö, men er mannen som vant ettermiddagsintervjuene denne mandagen i juni, godt og vel to måneder før «Endtime Signals» (anmeldt her!) serveres over disk. Dette er bandets trettende fullengder, så da er jo spørsmålet hvordan det står til med overtroen, om man må skynde seg å lage plate nummer fjorten?
– Hehe, nei det skal gå fint, vi har ikke tenkt så mye over det.
Nå har hele tiden Dark Tranquillity presentert mørk metal, men denne gangen hevder bandet å være hakket mørkere enn tidligere.
– Det ligger mye i temaene og tekstene. De er det vokalist Mikael Stanne som har skrevet, så der ville det jo vært bedre og hatt han i tale. Men også musikken vil jeg si er både hardere og mørkere enn forrige plate, «Moment». Dette er også en bredere plate, både når det kommer til det harde og kjappe, men også det atmosfæriske. Så ja, det er en mørkere plate, men det liker vi og det kjennes bra.
Så glemmer man at avstanden på noen få timer nedover Sverige har stor betydning i språket når jeg sier plata låter sintere.
– Hva kalte du det? Det var et norsk ord jeg aldri har hørt før.
Etter litt språkopplæring er Johan enig i at «Endtime Signals» låter mer aggressiv og forbannet enn på lenge. Forrige plate «Moment» kom på tampen av 2020, og selv om jeg håper å være ferdig med å snakke med band om pandemien, så skjønner jeg dette er en del av temaene på årets slipp.
– Ja, det er det, men også på forrige skive rakk vi å komme innom temaet. Så ja, det finnes her, men helt hva Mikael ønsker å fortelle er ikke jeg rett mann til å svare på.
Jeg innser at tekster ikke er favorittemnet, derimot blir stemningen en annen når jeg trekker frem «Neuronal Fire» som min personlige favoritt på plata.
– Det er gøy at du liker den, for den er en av mine favoritter også. Den begynte med en melodi jeg lagde på piano. Jeg kan ikke spille piano, men har et hvor jeg gjerne setter meg ned og kommer opp med noen enkle melodier. Keyboardist Martin Brändström likte en av disse ideene, så jobbet vi med den og det resulterte i refrenget. Verset er typisk Dark Tranquillitys senere periode, mens midtpartiet er mer thrasha. Så dette er en låt jeg gleder meg til å spille live.
– Skjer dette ofte, at låter blir til ved at man diller med noen enkle melodier?
– Absolutt. Det skjer veldig ofte. Og denne er et veldig godt eksempel. En enkel grunnmelodi som Martin bygger på med sine ting, så programmerer jeg litt kjappe trommer og dermed blir noe veldig lite til noe veldig stort.
– Dark Tranquillity har holdt på i over tretti år, hender det da man tenker for avansert når skriveprosessen starter?
– I dette bandet er det ganske klare rammer vi jobber ut fra. Joda, det er rom for progressive elementer og soloer, men selve rammene er ganske gitte. I mitt tidligere band Andromeda var dette tilfellet. Det var et bra band, men ting ble gjerne altfor avansert. I Dark Tranquillity prøver vi å holde det ganske strømlinjeformet.
Johans forgjenger, Niklas Sundin har også bidratt med musikk på «Endtime Signals»
– Han har begynt å skrive litt musikk igjen og sender oss demoer med ting han lurer på om vi vil bruke. Siste sporet, «False Reflection» er bygget på en ide han sendte oss, og som jeg og Martin spant videre på.
Også avdøde Fredrik Johansson, som var gitarist i perioden 1993 til 1999 har bidratt med musikk.
– Fredrik fikk dessverre kreft og gikk bort i 2022. Han ba oss høre gjennom en del materiale han hadde skrevet og sa vi kunne bruke det hvis vi ville. Av dette fant vi et veldig fint parti som Martin tok videre og lagde en låt av. Dette er «One Of Us Is Gone», og det er jo åpenbart at teksten også handler om Fredrik. Selv møtte jeg ham bare sporadisk, men Mikael og Martin har jo kjent ham godt lenge, så teksten om dødelighet og hans tilfelle er jo veldig sterk og spesiell for dem.
På denne låten finnes også medlemmer fra Gøteborgs symfoniorkester. Her tenker jeg en personlig og sterk låt som er naturlig å ta med live, samtidig som det finnes elementer som kanskje gjør det vanskelig?
– Det er veldig mye fra nye skiva vi ønsker å spille live, og denne er heller ikke utenkelig. Men det er som du sier, riktige strykere, så den vil uansett bli litt annerledes i en livesetting. Så det gjenstår å se om og hvordan vi løser det.
– Dette er en ballade, og som et band i sjangeren melodiøs death metal så har dere en del softere materiale (Klok av tidligere skade valgte jeg å ikke si roligere låter). Hvordan er reaksjonen når dette fremføres live?
– Jeg synes det fungerer veldig bra. «The Mundane And The Magic» og «State Of Trust» er låter vi fremfører live med disse elementene, og som jeg føler folk liker. Du har selvsagt de i salen som kun vil høre det kjappe og harde, men jeg føler de fleste er åpensinnede og liker flere sider ved bandet. Og akkurat den variasjonen synes jeg er en styrke ved oss, og er veldig bra for dynamikken.
– Dette er din andre plate, og du er nå en stor del av låtskriver teamet. Hvordan har prosessen vært?
– Det har vært gøy. Vi har tatt det steg for steg. På «Moment» hadde Mikael, Martin og Anders skrevet mye før jeg ble invitert til å komme med innspill. Etter hvert kom jeg opp med forslag til endringer på enkelte av tingene deres. Denne gangen har jeg hatt et større ansvar. Arbeidsmetoden har en lang stund vært å sitte hjemme og lage demoer som vi sender til hverandre. Vi er ikke et band som jammer frem ideer på øvingslokalet. Så møtes noen av oss og jobber litt sammen, jeg har jobbet mye med Martin, og da kommer gjerne Mikael innom også. Jeg har fått med mange av mine ideer og demoer, og er fornøyd med det. Martin og Mikael har kommet med mange gode forslag til endringer, og det blir gjerne noen runder gjennom DT prosessoren med omskrivinger før vi er virkelig fornøyde.
– «Moment» ledet til Dark Tranquillitys første Grammy-pris.
– Det var moro, og ikke noe jeg forventet. Det var under pandemien, og det var grenser hvor mange som fikk være til stede, noe som dessverre førte til at jeg ikke fikk delta på utdelingen. Men kanskje neste gang. Det var vår tredje nominasjon, og alle gode ting er tre. Det er ikke sport dette her, men det er jo en ære å vinne likevel.
Vi spoler tilbake et par svar, hvor Anders blir nevnt i låtskriverprosessen til «Moment». Anders Jivarp var bandets trommis i perioden 1991 til 2021. Han er erstattet av Joakim Strandberg-Nilsson, mens Christian Jansson er ny bassist. Johan har med dette altså rukket å bli veteran i bandet. Og kanskje i motsetning til mange band, føler jeg Dark Tranquillity ser positivt på medlemsbytter.
– Ja, det er virkelig en vitamininnsprøytning. Joakim har jeg kjent lenge. Vi har gått på musikkhøgskolen i sammen og spilt sammen i diverse band. Jeg har hjulpet han når de trenger en livegitarist, og han har gjort det samme når jeg har trengt trommis i Nonexist. Jeg hadde ingen problemer med å anbefale ham. Christian er også er super kar. Og det er ganske store greier, for hele rytmeseksjonen er byttet ut. Men alt i alt har det vært positivt. Noe av materialet ble endret litt i forhold til Joakims spillestil og innspill, men hele prosessen med nye folk har gått friksjonsfritt.
En kjapp telling på Metal Archives viser at tjueni personer har spilt i Dark Tranquillity. Da har selvsagt noen kun gjort en festivalsommer eller korte vikariater. Er det god tone i hele denne store familien, eller er det noen dere ikke tåler trynet på?
– Jeg bor i Malmø, er selv ganske fersk og kjenner ikke alle som har vært innom. Men jeg kjenner ikke til noen feider, og føler det er en god tone mellom nåværende og tidligere medlemmer.
Ut fra hvordan jeg har opplevd scenesjarmen til vokalist Mikael Stanne live, og den som veldig ofte gjør intervjuer, så ser jeg for meg det kan være vanskelig å mislike han.
– Hehe, han er en trivelig mann, så jeg tror det er ganske vanskelig å klare å bli uvenner med han.
Jeg skal være med min datter på Partille Cup i juli, og det er helt sikkert en og annen leser som skal innom byen denne sommeren. – Partille er et trivelig sted, selv om det er litt utenfor byen. Det er en del trivelige steder i byen. Jeg kjenner ikke til om det er noen kule konserter, men Pustervik er en bra scene. 2112 er et veldig bra sted med god mat. Ellers er Rockbaren et ålreit vannhull.
– Hvordan ser din sommer ut?
– Den ser ut som somre flest, med ti til femten festivaler som skal spilles. I år er det Hellfest, Full Force, Brutal Assault og også Progpower for å nevne et lite utvalg. Så blir det egen turne i høst, så mellom festivalene må det øves inn både nytt og gammelt materiale til den turen.
– Norge får ikke noe besøk i sommer.
– Nei, ikke i år. Det er vel blitt noen år siden vi spilte på Karmøygeddon også. Jeg kunne veldig godt tenkt meg og spilt i Bergen. På våre egne Europaturneer pleier vi ha en stopp i Oslo.
– Og med så mye reising i bandsammenheng er kanskje ikke reising fokuset når du selv kan ta ferie?
– Joda, jeg liker godt å reise utenom konserter. Jeg reiser gjerne til Middelhavet, men da helst på våren eller høsten. Spania i juli for eksempel, er altfor varmt for meg. Og da er jo Sverige uansett deilig.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Krichan Wihlborg
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024
