Darren Wharton er kanskje mest kjent som keyboardisten i Thin Lizzy de siste årene Phil Lynott var i live, og tidvis også i de senere versjonene av bandet. Men siden 80-tallet har han også vært vokalist i sitt eget band Dare, som i sommer kom med sitt åttende album «Sacred Ground».
Tekst: Geir Amundsen | Livefotos: Geir Kihle Hanssen
– Gratulerer med å ha lagd Dares beste skive på år og dag! I min anmeldelse av «Sacred Ground» sammenlignet jeg den med debutklassikeren «Out Of The Silence», men med den keltiske påvirkningen fra de senere skivene intakt. Er jeg inne på noe, eller er jeg helt på jordet?
– Jeg ser godt hva du mener! Jeg prøvde aldri å gjøre denne skiva i samme stil som «Out Of The Silence» eller noen annen skive for den saks skyld. Den vanligste kritikken mot våre skiver er gjerne at gitarene burde være lengre frem i lydbildet, og det var jeg innstilt på selv denne gangen, kontra de mer keyboard-dominerte skivene våre. Og det har blitt godt mottatt av både fans og media, selv om det fortsatt er både keyboards og piano på skiva. Så jeg føler ikke at jeg har gjort så mye annerledes på komposisjonene – forskjellen er at tempoet er kanskje høyere her, og gitarene er mere fremme. Det er hva fansen har bedt om, og det hadde jeg i minne under produksjon og miks av skiva.
– Ja, det er tydelig fra introen på åpningslåta «Home» at dette låter som klassisk Dare – og for de fleste fans betyr det kombinasjonen av dine låter og stemme, og Vinny Burns karakteristiske gitarlyd.
– Ja, Vinny har en gitarlyd som glir rett inn i Dares musikkstil, og for mange er debutskiva synonymt med Dare. Men ja, det var godt å ha Vinny tilbake på laget for hele skiva, og det var en fornøyelse å jobbe sammen med ham igjen.
– Har dere holdt kontakten gjennom alle disse årene? Det er tross alt gått 24 år siden sist han spilte gitar på en Dare-skive.
– Ja, han har vært med i bandet i 5-6 år nå, og spilt alle konsertene vi har gjort siden da . Men det ble en litt politisk greie ut av det – vi ville ikke skvise vår forrige gitarist Richie Dews ut av bandet og gjeninnsette Vinny uten videre. Så det ble en gradvis prosess at Vinny skulle spille mesteparten av gitarene på skiva, samtidig som de akustiske gitarene ble dyttet mer og mer i bakgrunnen.
– Er Richie ute av bandet nå?
– Ja. Han har hatt sin egen agenda de siste par årene, og syslet med andre prosjekter som var viktigere for ham, samtidig som hans rolle i Dare har blitt mindre, ettersom de akustiske gitarene har blitt faset ut på sidelinja. Så det ble en naturlig utvikling, og det ordnet seg til det beste for alle parter.
– Dere har også fått et annet bandmedlem tilbake etter drøye tyve års opphold – bassist Nigel Clutterbuck.– Ja, det er herlig å ha han tilbake, han er en artig fyr, og det er skikkelig god stemning i bandet når vi samles for å øve og spille konserter. Det er som å komme sammen med gamle skolekompiser fra gode gamle dager! Vi spilte sammen på andreskiva «Blood From Stone» og den påfølgende turneen, så det føles godt.
– Men han spilte vel ikke på «Blood From Stone», gjorde han vel? Var ikke det Jeff Pilson (Foreigner, Dokken), og James Kottak (ex-Scorpions) på trommer som gjorde jobben i studio?
– Det stemmer, Jeff Pilson spiller bass på skiva, men Nigel gjorde turneen – Jeff og James var aldri bandmedlemmer.
– «Blood From Stone» (1991) skiller seg ganske kraftig ut fra alle andre Dare-utgivelser – den er mye mer rocka og aggressiv. Er det en skive du likevel er stolt av?
– Ja, jo, jeg er stolt over alle skiver jeg noengang har spilt på, både Lizzy og Dare. Likevel er det ting jeg i ettertid skulle gjort annerledes med «Blood From Stone». Da vi skulle lage den, var Guns N Roses og Metallica verdens største band, og plateselskapet insisterte på at vi burde lage en hardere og mer rocka skive enn debuten.
– Vanligvis insisterer plateselskap på mer radiovennlige og kommersielle låter!
– Ja, det var andre tider. Vi burde nok ha holdt på vår egen stil og ikke prøvd å tilpasse oss det daværende musikalske klimaet, men de individuelle låtene på «Blood From Stone» er jeg stadig fornøyd med. Det ble bare litt for mange hardrocklåter på skiva.
– «Sacred Ground» fikk nesten tittelen «7» – det står til og med et syvtall på coveret?
– Ja, det ble litt utydelig, siden vi ga ut «Calm Before The Storm 2» i fjor, og det kan sies å være vår syvende skive – og jeg har alltid ment å kalle vår syvende skive for «7». Men jeg har aldri regnet den som en ordentlig Dare-skive, siden det var en nyinnspilling av den originale «Calm Before The Storm» som vi ga ut i 1998. Det gjorde vi fordi det tyske plateselskapet som vi ga den ut på, gikk konkurs like etter utgivelsen, så den ble aldri markedsført, og solgte derfor dårlig. Da jeg omsider fikk rettighetene til opptakene, ga det mer mening å spille inn låtene på nytt i stedet for å bare gi den ut på nytt, siden jeg aldri var fornøyd med sluttresultatet. Låtene høres vanvittig mye bedre ut nå i de nye versjonene.
– Det høres jo logisk ut – men jeg hører rykter om at du planlegger å spille inn «Out Of The Silence» på nytt igjen også – og da må jeg spørre hvorfor i all verden du vil endre på det fansen regner som deres mesterverk?
– Det er av helt andre grunner, ja. Jeg føler at jeg kan synge helvetes mye bedre nå enn jeg kunne for 25 år siden. Jeg vet at fansen elsker den skiva, men hører du på den nå, så legg merke til at vokalen ligger langt bak i miksen, druknet i reverb. Så jeg har lyst til å gi skiva litt skarpere kanter, og få vokalen tydeligere frem – og ikke minst kan jeg synge de låtene mye bedre nå. Gitarene skal vi ikke gjøre så mye med, kanskje litt hardere lyd. Det skal ikke høres ut som «Blood From Stone», det skal fortsatt låte som klassisk «Out Of The Silence» – jeg vil bare oppdatere lydbildet til 2017 istedet for 1989 – så fansen har ingenting å frykte! Jeg har også fått tilbake rettighetene på de innspillingene også, så det betyr mye for meg å ha disse skivene på mitt eget plateselskap. Det ble utgitt på A&M som nå eies av Universal, men de gjør ikke noe med de, og vi får ikke noe inntekter fra den skiva lenger i det hele tatt. Så nå får den både et oppdatert lydbilde, og vi kan faktisk omsider tjene litt på den skiva igjen.
– Dere spiller ikke så ofte konserter lenger?
– Nei, vi har gjort noen festivaler i sommer, og i Tyskland og Spania, men du kommer ikke til å se oss legge ut på noen lengre turneer lenger – den tiden er nok over for Dare. Vi elsker å spille konserter, men vi er nødt til å være litt mer selektive på hvor vi spiller nå. Dessuten har vi familier som betyr veldig mye for oss, og parallelle karrierer – Vinny er for eksempel en suksessrik fotograf, Nigel har et lydselskap, og Kevin (Whitehead, trommer) spiller også med Barclay James Harvest. Jeg foretrekker å skrive låter og jobbe i studio fremfor å tilbringe ukesvis på veiene.
– Jeg hadde egentlig tenkt å kjefte deg huden full for at dere aldri spiller i Norge, men så oppdaget jeg at det ikke stemmer. Det er bare Oslo dere unngår, mens dere har vært tre ganger i Lofoten de siste 4-5 årene?!
– Ja, vi har da vært masse i Norge! Jeg vil tro vi har spilt mer i Norge enn noe annet land utenfor Storbritannia! Vi har en god venn i Lofoten, Geir Johansen, som stadig får oss opp dit, vi har spilt i Kristiansand, og vi har vært på en festival lengre nord. Vi kommer sikkert til Norge igjen til neste år, og gjerne til Oslo, si ifra om du kjenner noen arrangører som vil gjøre noe med oss! Vi spiller hvor som helst så lenge vi ikke taper penger på det!
– Det er fantastisk hvor store Dare er i Lofoten – hadde dere vært like populære i resten av verden, ville dere spilt Wembley og Madison Square Garden!
– Hahaha! Ja, Geir har gjort en strålende innsats for oss, han er på en måte vår manager i Norge. Han er en god venn, en ildsjel og vår norske kontakt. Vi har tilsvarende kontakter i Tyskland og Spania, venner som er villig til å stå på for oss fordi de liker musikken, og ordner oss 2-3 konserter. Derfor er det mye mer meningsfylt for oss å gjøre det på den måten fremfor å hyre inn en promotør som skal sy sammen en full Europaturne, uten å ha kjennskap til hvor vi har et marked.
– Jeg snakket nylig med en engelsk kompis av meg, som klaget over at ‘Darren Wharton skal alltid synge tekster om fjell og elver og ørnen som svever majestetisk over himmelen!’ – men med denne typen musikk kan du ikke akkurat synge om den industrielle revolusjon eller krigens grusomheter, kan du vel?
– Nei, nettopp – og hvis du hadde sett det jeg ser ut av stuevinduet mitt akkurat nå, hadde du skjønt hvor jeg henter mye av den lyriske inspirasjonen fra! (Darren bor ved nasjonalparken og fjellet Snowdonia i nordlige Wales.) Det er kanskje lett å plukke ut noen strofer som jeg har brukt mer enn en gang, men disse tekstene er ikke i flertall – det er masse låter på Dares skiver som handler om andre ting enn fjell! Som «Abandon» eller «King Of Spades» eller «We Don’t Need A Reason» eller «Don’t Let Go». Så jeg føler meg på langt nær avkledd av denslags kritikk. Eller på den nye skiva har vi «Home» eller «Days Of Summer» – eller vent litt, jeg nevner faktisk fjell i «Days of Summer», men bare såvidt, hahaha!
– I sommer har du turnert med en ny utgave av Thin Lizzy. Og du har vært inn og ut av bandet etter at Phil Lynott døde, spesielt etter at Ricky Warwick overtok mikrofonen fra John Sykes, og navneskiftet til Black Star Riders.– Ja. Jeg var med da John Sykes dro dette igang igjen, men de ville turnere intenst mye, så jeg trakk meg ut fordi min prioritet har alltid vært Dare, og da ville jeg gjøre ferdig det som skulle bli «Belief». Dessuten kom jeg ikke særlig godt overens med John Sykes.
– Han og Tommy Aldridge gjorde Thin Lizzy til et metalband, spør du meg. Og det var Lizzy aldri i Lynotts tid.
– Det skal jeg være enig i. Det var vel en av grunnene til at Scott Gorham til slutt sparket John Sykes, men de to kom heller ikke så godt overens. Men meg og Scott har alltid vært gode venner, i nærmere førti år nå faktisk, og jeg har alltid vært stolt over min tid i Thin Lizzy. Så da Scott ringte og ville ha meg med på en ny versjon av Lizzy i 2010, ble jeg interessert, for det var en fin gjeng han hadde satt sammen, og vi hadde det riktig moro. Men igjen, Dare er min prioritet, fordi der er jeg vokalisten, og vi spiller mine låter. I Lizzy spiller jeg keyboards på Phils låter fra 70-tallet, og mange av de hadde ikke keyboards i utgangspunktet!
– Sluttet du fordi de snakket om å skrive nye låter og spille inn en ny Thin Lizzy-skive?
– Det hadde ligget i kortene en stund, men det viste seg at Caroline (Lynott) ikke ville at de skulle kalle det Thin Lizzy fordi hun ikke syntes det var riktig, og det syntes ikke jeg heller. Så da ble hele Lizzy-prosjektet lagt på is, mens resten av gutta ville spille inn låtene som Black Star Riders, og la ikke skjul på at de ønsket å turnere mest mulig og spille så mange konserter de kunne. Det var ikke hva Brian Downey eller jeg ville, så vi trakk oss stille ut og ønsket de lykke til videre. Jeg begynte å jobbe med «Sacred Ground»-låtene, mens Brian nærmest pensjonerte seg – han spiller litt blues hjemme i Dublin.
– Jeg vet dere har en siste konsert på et rockecruise i Karibien i januar – blir det aller siste sjanse til å se Thin Lizzy, eller har dere flere konserter i sikte?
– Såvidt jeg vet, skjer det ikke mer med Lizzy i 2017. Men det passer meg bra, siden jeg har masse planer med Dare da. Vi slipper den nye versjonen av «Out Of The Silence», og deretter kommer vår neste studioskive – «9». Haha, tuller bare! Og så snakker vi om å lage en slags «Best Of Dare», siden mange nye fans spør etter et samlealbum.
– Thin Lizzy gjorde fire konserter med Judas Priest-trommis Scott Travis bak slagverket, og en med Ian Haugland fra Europe. Rakk dere i det hele tatt å øve noe med dem?
– Ja, vi hadde noen øvingsdager med Scott før vi gjorde de første konsertene, og han er jo en fantastisk trommis. Han hadde forpliktelser som gjorde at han ikke kunne være med på den siste konserten, i Sverige, så der var Ian Haugland grei nok til å steppe inn.
– Han grep nok den muligheten med begge hender, tenker jeg. Massiv Lizzyfan!
– Ja, og den grep han godt! Han kan jo alle disse låtene på rams. Vi hadde en snau times øving dagen før konserten i Sverige, det var alt vi rakk. Men han spilte disse låtene som om han aldri hadde gjort annet, det var nærmest perfekt gjennomført av ham! Stor respekt!
– Haugland er en mye streitere og hardtslående trommis enn Brian Downey, og med tanke på at dette var hans første og siste konsert med Lizzy, spilte han overtydelig og talte inn hele tiden for å vise bandkollegene hva som skulle skje, men det er vel naturlig i en slik sammenheng.
– Ja, men det har alltid vært viktig for Scott Gorham – han ber alltid trommisene om å telle inn tydelig så vi vet hva som skjer og vi ikke kommer ut av det.
– Det er også imponerende at et såpass stort navn som Aerosmith-bassist Tom Hamilton tok seg tid til å lære seg å spille disse låtene for å gjøre kun fem konserter med dere.
– Nei, det var ikke av økonomiske årsaker at han takket ja! Men han er en herlig fyr og det var en stor ære for meg å få spille med ham.
– Takk for praten Darren, da regner jeg med at vi ses et sted i Norge til neste år, jeg stiller uansett om det er Oslo eller Lofoten!
– Ja, flott, jeg tar det som en selvfølge at vi kommer over i løpet av 2017, så vi får ta en drink i baren da!
– Ja, flott, jeg tar det som en selvfølge at vi kommer over i løpet av 2017, så vi får ta en drink i baren da!
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2016
