– Sist du var her spilte du med trondheimsbandet Hollywood Scandal. Hvordan var den opplevelsen?
– Jeg storkoste meg. Vi prata om å gjøre noen flere jobber etter hvert også, jeg har så lyst til å se Nord-Norge, og trommisen, Tobby Johansen, mente han kunne få til noen jobber etter hvert. Jeg håper det blir noe av det, det ser helt fantastisk ut der oppe.
– Absolutt! Men la oss få høre litt om hvor Dan Reed kommer fra.
– Du vil ha full oppdatering du? Det var trivelig. Jeg ble født i Portland, Oregon, men min mor giftet seg på nytt da jeg var rundt sju år gammel, med en bonde i Sør-Dakota, så vi flyttet dit da de giftet seg. Jeg tror kanskje mamma flyttet med meg fordi jeg var på vei til å bli småkriminell. Jeg hadde en katolsk oppvekst, og gikk på en katolsk skole i Portland, og jeg hatet det. Jeg hatet skolen, og jeg hatet nonnene. Jeg bråkte mye, og var klassens klovn, og elsket å underholde de andre ungene med gjøglerier og ugagn. Det gjør jeg kanskje enda, til en viss grad, hehe. Uansett, jeg havnet i trøbbel med politiet, og forsøkte å avspore tog og så videre. Jeg var et rasshøl, rett og slett, og jeg var sju år, bare barnet. Jeg tror mamma gjorde et klokt valg, og flyttet meg til et nytt miljø, så jeg begynte å bidra på gården til Thomas Reed, som mammas nye mann het, og det endret hele tilværelsen min. Det var da vi kom til Sør-Dakota jeg hørte rock n´ roll for første gang, da jeg oppdaget The Doobie Brothers etter å ha hørt de på radio. Jeg oppdaget også AC/DC, Led Zeppelin og Jimi Hendrix, noe som påvirket meg i stor grad. Jeg var vel rundt ti år gammel da jeg satt i traktoren mens vi jobbet på jordene, og radioen sto på. Da jeg var fjorten, hadde vi en utvekslingsstudent som bodde hos oss. Han var fra Japan. Jeg var veldig inspirert av Bruce Lee på den tida, og hadde både kastestjerne, nunchacu og slike ting. Jeg var jo enebarn, så da mamma spurte meg hva jeg tenkte om å ha en japansk utvekslingsstudent hos oss et skoleår, svarte jeg at det hadde vært fantastisk! Jeg hadde lest at japanske skoleelever lærte karate og judo på skolen, og det passet meg perfekt, for da kunne han lære meg judo. Han var jo dritlei judo, etter å ha hatt det på skolen, så han foreslo at han heller kunne lære meg å spille gitar. Jeg syntes jo det også hørtes kult ut, så da lærte han meg å spille gitar, og jeg begynte å lage låter nærmest umiddelbart. Jeg meldte meg på noen talentkonkurranser, og vant faktisk noen også. Utvekslingsstudenten dro hjem til Japan da jeg var femten, og da begynte jeg å sette sammen noen band rimelig raskt. Dan Pred, som spiller trommer i Network, var en av de første musikerne jeg møtte den gangen, og vi startet flere band sammen. Det første het No Boy, så kom Nightwing, før Network var et faktum. Etter high school begynte jeg på college, gikk der i et halvår og studerte musikk, men hata følelsen av at musikk ble omgjort til matematikk, og flyttet fokus bort fra det faktum at rock n´ roll er lidenskap og følelser, så jeg slutta, og flytta tilbake til Portland, fordi det er en større by. Dan fulgte meg et år senere, og da starta vi det som etter hvert ble til Dan Reed Network. Bandnavnet kommer fra et nyhetsbrev som jeg ga ut der, jeg jobba på et trykkeri, og benytta meg av muligheten til å trykke nyhetsbrev om hvor vi skulle spille og så videre. Det fantes jo ikke sosiale medier den gangen, så jeg lagde nyhetsbrev, og fikk trykt dem gratis der jeg jobba, og begynte å sende de ut, først til kanskje ti personer, så hundre, og til slutt så sendte jeg ut rundt fem hundre nyhetsbrev, som het The Dan Reed Network. Da vi skulle gi bandet et navn, hadde vi ei hel jævla notisblokk full av bandnavn, men vi klarte aldri å enes om hvilket navn vi skulle gå for. Det endte med at Dan foreslo Dan Reed Network, rett og slett fordi jeg skrev alle låtene, og da alle var enige om at det funka, så ble det sånn. Jeg angrer faktisk på det fremdeles, for da vi begynte å turnere og intervjuer og fotoshoots ble avtalt, ble bandet for det meste skjøvet ut på sidelinja. Jeg syntes det var kult til å begynne med, for jeg digga jo The Jimi Hendrix Experience, men etter hvert begynte jeg å angre. Nå går vi mest under DRN-fanen, men det er et band i England som heter Dumpy Rusty Nuts eller noe sånt, som også pleier å bruke DRN-forkortelsen, så vi kan kanskje ende opp med noen feilbookinger etter hvert, haha! Vi ble et ganske populært band i Portland og Seattle, så vi hadde flere plateselskaper som var innom og hørte oss. Geffen og Capitol, blant andre, men de ville ikke signere oss. De syntes vi låt for funky og dansbare ut, av en eller annen grunn. Jeg forsøkte å overtale de, og sa at Aerosmith også låter funky, men de hadde ingen fargede medlemmer. Vi fikk forklaringer som ‘joda, om det er én farget person kan det funke, men om det blir flere, kommer det aldri til å slå an’, og den type kommentarer. Vi ville ikke forandre på noe bare for å få kontrakt, så vi sto på vårt.
– Hadde dere den samme sounden som vi kjenner før dere fikk platekontrakt også?
– Vi var kanskje litt mer synth-basert til å begynne med, med «Ritual» og «Get To You», men etter vi begynte å jobbe i studio og med plateselskapet, ble gitarriffene mer fremtredende. Vi spilte live fire-fem kvelder i uka, og det var viktig å holde dansegulvet fullpakket så mye som mulig, spesielt med tanke på at vi spilte kun egenkomponert musikk. Så joda, vi var kanskje litt dansbare til å begynne med, men da vi skulle spille inn plata, forsøkte vi å bli mer rocka i uttrykket. Brion James (gitar) første jeg første gang i en klubb i Washington, da jeg ble tipsa om en ‘liten svart fyr’ som spilte gitar, og dro for å høre ham. Da jeg kom inn i klubben, sto han og spilte «Eruption», med gitaren vertikalt langs kroppen, så jeg bestemte meg for at denne fyren må jeg bli kjent med. Vi fant tonen, og satt og spilte sammen til sola sto opp. To uker senere flyttet han til Portland, og dett var dett.
– Dere fikk noen supportjobber som ble lagt merke til også.
– Ja, herregud. Bon Jovi, David Bowie, The Rolling Stones…
– Hvordan opplevde du disse turnéene?
– Vel, det er jo ikke alltid lett å være oppvarmingsartist. Vi husker jo at Prince ble buet av scenen da han varma opp for Rolling Stones, men for vår del gikk det bra. Vi gjorde 40 jobber, og av de gikk tretti veldig bra, mens på de resterende ti var folk rimelig uinteresserte, og var egentlig bare klare for å se Stones. Gutta i bandet var veldig greie mot oss, spesielt Charlie Watts. Jeg har aldri møtt en gentleman som Charlie i musikkbransjen, verken før eller etter. Han pleide å komme til backstageområdet vårt før hver eneste konsert, håndhilste på alle i bandet og ønsket oss lykke til. Hvem gjør det? Ingen! Jeg gjør heller ikke det med våre supportband, men jeg har alltid Charlie Watts i bakhodet med tanke på supportbandene våre. De får like mye lys som oss, like store lydflater i PA-en, og så videre. Jeg vil at de skal ha samme utgangspunkt som vi har. Den tankegangen takker jeg Charlie Watts for. Han hadde faktisk med seg symaskin på turné, og alle klærne du så Charlie bruke, hadde han sydd selv. Han var faktisk skredder. Og skomaker. Han holdt på med det helt til han gikk bort. Han bodde i en liten leilighet ute på landet i England, mens resten av bandet hadde herskapshus, leiligheter i New York og slike ting. Charlie gjorde ingenting av dette. Bill Wyman fortalte masse grisevitser, og Ron Wood var superhyggelig. Han hilser alltid når vi treffer på hverandre, og Keith også var veldig fin. Mick Jagger, han er noe for seg selv. Den ene dagen er han kjempetrivelig, og inviterer deg inn i garderoben for litt småprat, mens han overser deg fullstendig dagen etterpå.
– Bereist er du også. Du har bodd både i India og Jerusalem. Hvordan påvirket det tekstene og låtskrivinga di?
– Det stemmer. Om ikke den gang, så har det definitivt påvirket hvordan jeg skriver nå. Før var jeg kanskje mer idealistisk enn jeg er i dag. Senere begynte jeg å se mer på konflikter, det være seg innen religion eller politikk. Nå forsøker jeg å skrive mer om ting som opptar oss alle, kanskje ting som skremmer oss, begjær og så videre. Jeg ønsker at alle, uansett religion, farge, legning eller hva det måtte være, skal finne noe å identifisere seg med i tekstene. Sånn har jeg i hvert fall forsøkt å tenke etter jeg begynte å jobbe med musikk igjen.
– Så skriver du filmmanuskripter også, det fant jeg ut da jeg leste meg opp på dine eskapader før intervjuet.
– Ja, og det er noe jeg driver med i stor skala nå for tida. Da covid slo ned, tok jeg opp maling, og solgte endel malerier for å ha inntekt, men så begynte jeg å jobbe med et manuskript, som skal bli en trilogi kalt «Supernova», en dystopisk Robin Hood-historie, satt femti år fram i tid. Vi jobber med finansieringa nå, og har så langt fått inn ti millioner euro, og behøver 3,5 til før vi setter i gang produksjonen, så vi håper å være i gang med filminga til neste år. Jeg er omgitt av erfarne filmfolk på denne produksjonen, så jeg gleder meg stort til å komme i gang.
– Hva med skuespillerkarrieren?
– Njæ, jeg gjorde jo litt av det tidligere, for rundt 20 år siden, noen teateroppsetninger og TV, men jeg er ikke så interessert i akkurat det lengre. Jeg gjorde faktisk en liten rolle i Praha nettopp, for en artist ved navn LP, om du har hørt om henne. Hun skulle spille inn en musikkvideo, og visstnok passet jeg perfekt i gangsterrollen de brukte meg i, men bortsett fra det så er jeg ikke så interessert i den biten av bransjen lengre. Jeg kommer nok ikke til å bidra foran kamera i filmene jeg regisserer nå, men om jeg skulle ombestemme meg, blir det bare en liten rolle i tilfelle.
– Du har omfavnet begrepet kunst i flere former.
– Absolutt, men for meg er det forskjellige uttrykksformer for samme språk. Form og farge i et maleri er som akkordskifter i et musikkstykke, mens tekstforfatting og forfatting av et manuskript er to sider av samme sak i seg selv. Et filmmanuskript kan sammenlignes med en episk opera for eksempel, der dialogen er poetisk, men blir det for poetisk, synes jeg det blir for pretensiøst. Jeg liker at det er en realisme i det hele, og akkurat der ligger utfordringen. Jeg liker utfordringen i å gjøre forskjellige ting, og føler jeg er på et godt sted akkurat nå. Jeg ser gjerne for meg at jeg kun maler i fremtiden, når jeg er 75-80 år, for eksempel. Familien og jeg er på leting etter et småbruk eller lignende i Sundsvallområdet nå, og kommer til å flytte dit når vi finner et egnet sted.
– Du har bodd i endel land etter hvert.
– Ja, det kan du si. Jeg har bodd i Praha i tolv år nå, og bodde i India i halvannet år, før jeg flyttet til Jerusalem, der jeg bodde i tre år, og studerte hver eneste religion jeg kunne slå fingrene i. Deretter flyttet jeg til Paris, der jeg bodde i tre år, før jeg altså flyttet til Tsjekkia. Det betyr at jeg har vært borte fra Statene i rundt tjue år.
– Du savner ikke USA?
– Nei, det gjør jeg ikke. USA, og spesielt politikken der er virkelig ute å kjøre for tida. Liberalismens utspring i USA kommer fra Portland, det var der det hele startet. Jeg er liberalist selv, men jeg mener det har tatt overhånd nå. Er du ikke liberalist, er du høyreekstrem, nazist, og slike uttalelser. Det faller på sin egen urimelighet. Jeg syns det er vanskelig å forholde meg til det polariserte USA.
– Vi må jo innom framtiden før tiden går fra oss. Det sies at det kommer ny musikk fra Dan Reed Network.
– Det gjør det, og det blir det siste vi gjør sammen som band. Vi vil ikke ende opp som Foreigner eller Journey, for eksempel. Journey uten Steve Perry er ikke Journey i mine ører. Det er en kjerne i ethvert band som man ikke kan være foruten. Vi bestemte oss for å slutte mens leken er god, og gi ut vårt beste album noensinne. Vi kommer til å gjøre en omfattende turné i etterkant, og ettersom det første stedet vi spilte live het The Last Hurrah, kommer vi til å kalle turnéen «The Last Hurrah». Vi kommer til å være på veien i omtrent halvannet år, og ikke gjøre som Kiss, og aldri avslutte. Vi tjener uansett ikke mye på å gi ut musikk lengre, strømmeplattformene har desimert inntektene til artistene, så den eneste måten å tjener penger på, er å dra ut på veien, og dermed være borte fra familien i lange perioder. Ingen av oss er egentlig interessert i det lengre, så derfor blir dette vårt siste hurra.
– Hvor langt har dere kommet i prosessen på plata?
– Vi har skrevet 13 låter så langt, og selskapet elsker de. Brion og jeg står for mesteparten av skrivinga, men alle i bandet bidrar med sitt. Jeg håper vi får skrevet rundt sju til, så vi har tjue låter å velge blant, så er vi i mål. Om alt går som det skal, er plata ute til neste høst. Vi satser på å spille på Download-festivalen og Sweden Rock i 2025, en tur til Australia, det er mange som vil ha oss dit, og forhåpentligvis kommer vi oss til Japan, der har vi aldri spilt før. Jeg kommer jo til å fortsette å spille med trioen min, for da får jeg spilt gitar. Jeg elsker jo det, men i DRN synger jeg bare. Ikke for det, jeg kan finne på å spille litt gitar i studio, for jeg har en mer sleazy tilnærming enn Brion, som er den mer funky typen. Men live har jeg aldri spilt gitar med Network.
– Da passer det bra å gjøre det på noen låter på den siste runden dere tar.
– Det kan det hende jeg gjør, faktisk. Det skal bli moro å dra ut med gjengen igjen, det ser jeg fram til, for jeg vet at filmtrilogien kommer til å ta 7-10 år av livet mitt, da er det godt å ha en siste stor turné å se tilbake på. Pluss at jeg får være hjemme og jobbe med filmene, for jeg elsker å være hjemme sammen med sønnen min, han er elleve år nå. Jeg oppdaga under covid hvor mye jeg egentlig går glipp av når jeg er borte hver eneste helg. Derfor vil jeg gjøre mer sammen med ham framover også. Det er så mye jeg har savna med det livet som jeg ikke var klar over. Være sammen med familien, leke, ha sex en gang imellom. Med kona, haha! Men alvorlig talt; vi kom sterkere ut av det da covid var ferdig enn da den kom.
– I motsetning til mange andre, som faktisk endte opp med skilsmisse underveis.
– Ikke sant. Vi styrket samholdet i den perioden, så vi endte opp med å prate om å kjøpe en liten gård, få oss noen kyllinger og geiter eller noe sånt.
– Du har jo allerede erfaringen.
– Nettopp! Dessuten er jeg ganske nevenyttig av meg, så jeg kan bygge om låven til et lydstudio for eksempel. Den ene gården vi har sett på har en ganske stor låve, så kanskje jeg kan bygge en liten livescene, og ha en festival på sommeren for eksempel. Det er en drøm jeg har nå for tida. Invitere folk fra både USA og rundt i Europa, og ha en liten sommerfestival.
Tekst: Jan Egil Øverkil
Foto: Lars Rune Skaug
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2023