AFM
«Men jøssenamn, er det ikke D.A.D. da?! Gamle ørn! Det var lenge siden! Og takk for sist, det ble jo litt av et haraball! Går det bra, eller?» Omtrent sånn er det lett å tenke når man første gang hører «A Prayer For The Loud», fra våre danske venner i TAFKADAD (The Artists Formerly Known As Disneyland After Dark) – det er som å treffe en god gammel kompis igjen. De har sannelig tatt seg god tid med å komme opp med en ny studioskive – hele åtte år har gått siden sist, og i mellomtiden har Volbeat grafsa til seg tittelen som Danmarks Største Rockeband.
D.A.D. har ikke sett noen grunn til å finne opp hjulet på nytt på denne skiva, og det er vel like greit – du skjønner med en gang hvem du hører på i det øyeblikket «Burning Star» sparker i gang showet, med et typisk, drivende knusktørt gitarriff og et trommekjør i fire flate. Og ikke minst har D.A.D. en av rockens mest karakteristiske vokalister – det er bare én Jesper Binzer, og hans unike særpreg er det helt umulig å ta feil av. Vi skal heller ikke glemme hans gitaristbror Jacob, som i alle år har satt satt sitt eget preg på bandets musikk med den særegne cowboytwang’en han har på gitarlyden sin. Og til sist må det sies at produsent Nick Foss fremstår som bandets femte medlem – de par D.A.D.-skivene som han ikke har vært involvert i («Helpyourselfish» og «Monster Philosophy»), har manglet en vesentlig ingrediens – men her høres de virkelig ut som seg selv.
Til tross for at bandet har levert helt kurante utgivelser siden årtusenskiftet, så har de egentlig ikke gitt oss en eneste kanonutgivelse siden «Everything Glows». Det kan virke som om de har hatt en liten identitetskrise, de har eksperimentert og tatt merkelige sidespor som ikke har ført noen vei. Men på «A Prayer For The Loud» har de finpolert essensen av D.A.D., her er alt det positive som vi forbinder med bandet, og ikke noe fjas. Mange av låtene kunne gått rett inn på storselgerne «No Fuel Left For The Pilgrims» eller «Riskin’ It All» uten å skille seg ut i feil retning.
Et annet aspekt som slår en her er de mer modne og gjennomtenkte tekstene. Der hvor de tidligere har oversatt danske ord og uttrykk til engelsk, noe som har resultert i «artige» og absurde resultater, har de nå blitt voksne og reflekterte, spesielt på låter som «Happy Days In Hell», «Time Is A Train», «Musical Chairs» og ikke minst den akustiske balladen «A Drug For The Heart», som også er et av de rent musikalske høydepunktene på skiva. Blant de andre høydepunktene må vi dra frem det pulserende tittelsporet, «The Sky Is Made Of Blues» og steintøffe «The Real Me».
Så joda, dette var absolutt opptur, og «A Prayer For The Loud» fremstår som bandets sterkeste utgivelse siden 19 år gamle «Everything Glows». Hvis du har ramlet av lasset i løpet av 2000-tallet, er det på tide å gjenoppta vennskapet, for nå er D.A.D. tilbake der vi helst vil ha de.
5/6 | Geir Amundsen
(Arkivintervju med Jesper Binzer her!)
Utgivelsesdato 31.mai 2019