I 1993 hadde rocken tilsynelatende stagnert i kjølvannet av Nirvana og Rage Against The Machine, grungen hersket og nu-metal hadde begynt å røre på hodet. Men ett band skilte seg ut blant debutantene – Counting Crows, med dreadlock-prydede Adam Duritz i front var en pussig hybrid av Bob Dylan, R.E.M., Van Morrison og The Black Crowes, og tok spesielt USA med storm med sine tekster som alle kunne kjenne seg igjen i. «August And Everything After» solgte over 10 millioner og gjorde Duritz & co til verdensstjerner. Etter årtusenskiftet har ting gått mer trått, men med Oslo-konsert på gang og planer om en ny skive på agendaen, fikk vi Adam Duritz på Skype-skjermen for en etterlengtet prat.
Tekst: Geir Amundsen
Foto: Mark Seliger
Livefotos: Geir Kihle Hanssen
– Der var du! Er du hjemme i San Francisco?
– Nei, jeg bor i New York, jeg flyttet hit for over tjue år siden. Jeg kom nettopp inn døra hjemme etter at vi har spilt konserter i Illinois og Minnesota i helgen.
– Counting Crows ga ut en digital EP i fjor, «Butter Miracle, Suite One», men det har gått hele åtte år siden sist gang dere slapp et fullt album. («Somewhere Under Wonderland», 2014) Er tiden for det fysiske albumformatet over nå?
– Nei da, den kom jo ut på vinyl også her i Statene, det er bare CD vi ikke har gitt den ut på. Men ja, det aller meste er digitalt nå for tiden, så for de fleste er tiden for det fysiske albumformatet dessverre over.
– Men hva har ført til at det har gått så lang tid? Er det kreativiteten det står på, eller er det rett og slett ikke behov for et nytt Counting Crows-album, nå som et bands inntekter ligger i konserter, og der vil jo de fleste helst høre låtene fra 90-tallet.
– Jeg vet ikke helt. Det er mer det at det er vanskelig å skjønne hvordan man skal gi ut skiver nå for tiden. Jeg følte at den forrige skiva var veldig bra, og den fikk glimrende anmeldelser, men den ble liksom bare utgitt, og så forsvant den. Jeg er ikke sikker på om vi hadde skjønt hvordan det bør gjøres. Og jeg var kanskje ubevisst litt nølende til å skrive nye låter før jeg visste hvordan vi skulle nå ut med dem. Men så begynte jeg å skrive på denne suiten, og det ble jeg litt gira med tanken på, så da gjorde vi det likevel.
– Jeg har skjønt at det var en tur til den engelske landsbygda som inspirerte de nye låtene?
– Ja, jeg bodde på gården til en venn i vestlige England en periode. Og så begynte låtene å komme.
– Var det hensikten? Dro du til England for å skrive?
– Nei, overhodet ikke! Men jeg drar ofte dit. Av og til med kjæresten min, av og til med venner, men ofte på egen hånd, bare meg og to hunder. Men jeg fikk et behov for å spille piano, så jeg fikk leid et keyboard, og skrev «The Tall Grass» dagen etterpå. Jeg har jo ikke spilt piano på flere år. Eller, jeg har jo spilt litt fordi vi har turnert hele tiden. Men jeg har ikke satt meg ned for å spille piano på årevis. Så da jeg hadde skrevet «The Tall Grass», begynte jeg å tenke ‘Er den egentlig lenger?’, så jeg begynte å leke meg litt med slutten på den, kom opp med noen korder som jeg likte, og begynte å synge ‘Bobby was a kid from round the town…’ og tenkte straks at kanskje dette er en lengre låt, og dette er bare neste del av den, med flere partier. Så jeg jobbet videre med den, og innså etter hvert at dette var en annen låt. Men jeg likte måten de hang sammen på, at den ene låten fløt rett over i neste. Og jeg tenkte: ‘Hva om jeg skriver en hel serie av låter som flyter sammen på den måten?’. Og jeg ble skikkelig tent på idéen og satte i gang.
– Skriver du vanligvis låter på piano, eller på gitar?
– Piano. Jeg kan ikke spille gitar. Jeg kan egentlig ikke spille piano heller, men jeg kan nok til at jeg kan finne frem de rette kordene i det minste.
– Så du spiller ikke noe på konserter?
– Jo, jeg spille av og til piano. Det er enkelte låter jeg spiller bedre enn Charlie (Gillingham, keyboards). Det har noe med feeling å gjøre. Så når vi spiller «A Long December», så spiller jeg piano. Og jeg kan spille «Goodnight L.A.» og «Amy Hit The Atmosphere». Og jeg spiller piano på noen av låtene på skivene også – det er meg som spiller på «Mrs. Potter’s Lullaby» og «Baby, I’m A Big Star Now», og «Colorblind» er meg. Jeg spiller ikke de på konserter, for da vil jeg være i front. Da vil jeg bare synge de.
– Men trives du best med den kreative prosessen med å skrive og spille inn låter, eller vil du helst bare stå på scenen?
– Jeg mener det er like viktig. Det er tre vesentlige deler med å spille i band. Det er selve skriveprosessen, hvor man skaper noe av ingenting. Men låtene jeg lager da, er bare utkast, skjelettet av en låt. Jeg har bare noen ord og noen akkorder, det er ikke låter. For så kommer det som skaper bandet, å lage ekte låter av utkastene mine. Spille inn låter og lage skiver. Det er kanskje den viktigste delen. Og til sist har vi å komme oss ut på veien, turnere og fremføre låtene på forskjellige måter hver kveld. Og alt dette er en ulike deler av en oppfinnelse. Å lage et låtskjelett ut av ingenting, lage ekte låter av skjelettet som et band, og så gjenoppfinne låtene hver kveld på turné. Det er de tre deler av forskjellig type kreativitet som for meg utgjør det å spille i band.
– Dere har også klart kunststykket å holde kjernen av bandet samlet – er det fire av dere som har vært med helt siden førsteskiva i 1993?
– Fem, vil jeg nesten påstå. Meg, Charlie, David (Bryson, gitar) og Dan (Vickrey, gitar) som ble med rett etter innspillinga av førsteskiva. Og Immer (David Immergluck, gitar) var der fra første konsert, og spiller faktisk på førsteskiva, men fant ut at han ikke ville være med i bandet, han holdt på med andre ting, så Dan erstattet ham. Immer var likevel med på alle de neste skivene, men ble ikke fast med i bandet igjen før «This Desert Life» i 1999. Men han var med fra den spede begynnelse, det er bilde av ham på coveret til «August And Everything After». Så det føles som om fem av oss har vært der helt fra starten av.
– Det er ganske sjeldent at fem bandmedlemmer klarer å holde sammen i nærmere tretti år.
– Ja, det tror jeg nok, men det var veldig bevisst. Jeg innså veldig tidlig at jeg elsket å være i dette bandet. Jeg har aldri ønsket å bli soloartist eller holde på med noe annet, og som et resultat har jeg prioritert bandet helt fra starten av. Jeg visste at det som kom til å gjøre meg lykkelig her i livet, var å spille i dette bandet.
– Men du har da gjort en del utenfor Counting Crows-universet?
– Jada, jeg synger på skivene til venner stadig vekk.
– Som The Wallflowers og Ryan Adams.
– Jeg elsker å kore, å ta andrestemmen, så det gjør jeg gladelig når noen venner trenger hjelp. Uten at jeg bevisst oppsøker de. Og jeg har gjort noen versjoner av låter av Bob Dylan og av Warren Zevon for moro skyld, med kompiser. Jeg liker for så vidt å spille med andre folk, men da kun å synge på en låt, ikke lage en hel skive med noen andre. Jeg trives i det bandet jeg har! Jeg har aldri følt behovet for å gå og gjøre min egen greie. Counting Crows er min egen greie.
– Jeg har alltid elsket dine historiefortellende tekster, men hvor selvbiografiske er de? Handler de om deg, eller om folk du observerer?
– Tidligere var de mye mer selvbiografiske. Men for rundt ti år siden, da vi lagde skiva «Underwater Sunshine», som var en haug med coverlåter, måtte jeg plutselig forholde meg til tekster som ikke hadde noe med meg å gjøre. På den tiden jobbet jeg også med musikken til et teaterstykke, «Black Sun», og måtte lage tekster som skulle komme fra andre stemmer enn min egen. Jeg har tidligere aldri skrevet en tekst fra et kvinnelig perspektiv, for eksempel. Men dette åpnet meg opp for tanken at jeg kan skrive låter om hvordan jeg føler det, men historien må ikke nødvendigvis være min egen. Det trenger ikke være selvbiografisk for at det er om noe jeg tenker og føler. Og det er det viktige – at det er om hva jeg føler, og ikke om hva jeg har gjort. For i så fall er det nesten som å skrive en dagbok. Så fra og med «Somewhere Under Wonderland» begynte jeg å skrive mye mer oppdiktede historier, og det åpnet opp en hel verden av nye muligheter. En låt som «Palisades Park» handler om mye som har skjedd i mitt liv, men det handler også om to helt oppdiktede figurer, to ungdommer i New York. Så det er overhodet ikke selvbiografisk, men den fletter inn noen opplevelser jeg har hatt, og mye av hva jeg føler. Det viktige når jeg skriver har hele tiden vært å få frem det jeg føler.
– Jeg har alltid hatt lyst til å spørre deg om hvem «Maria» er. Hun dukker stadig opp i tekstene dine, blant annet i «Round Here», «Mr. Jones», «Amy Hit The Atmosphere» og «John Appleseeds Lament».
– Hun er en av de få figurene i mine tidlige tekster som faktisk er en oppdiktet person. De fleste som nevnes i sangene mine er virkelige personer. Men Maria er mer et amalgam av en virkelig person og det som gir meg lyst til å være artist. På mange måter er Maria en versjon av meg selv. Hun dukket vel først opp da jeg skrev teksten til «Round Here», om noen som meg selv som sliter med å holde seg oppe, som er faretruende nær stupet. Og det er et tema som er stadig tilbakevendende, og dermed har også Maria dukket opp ved flere anledninger. Men det skal innrømmes at navnet Maria helt sikkert er inspirert av Maria McKee, vokalisten fra Lone Justice (og mest kjent for hiten «Show Me Heaven»), som er en god venn av meg, og på den tiden var jeg ganske forelsket i henne. Vi var på samme plateselskap, og hun korer på flere låter på «August And Everything After». Men det må understrekes at låtene handler ikke om Maria McKee, jeg bare lånte navnet hennes.
– Du fremstår i dag som en helt annen person enn han nervøse, rastløse fyren jeg traff for over ti år siden. Ikke bare er dine karakteristiske dreadlocks borte, men du virker mye mer avslappa og imøtekommende nå.
– Jeg har hele mitt liv slitt med psykiske problemer. Og for 12-14 år siden var jeg kanskje på mitt laveste punkt, da hadde vi nettopp lagd «Saturday Nights & Sunday Mornings», og jeg hadde akkurat begynt å lære meg hvordan jeg skulle klare å leve med mine problemer. Det var det punktet i mitt liv hvor jeg følte at alt bare gikk en vei, nedover. Jeg følte at jeg gikk mer og mer fra vettet, som på mange måter er hva «Saturday Nights…» handlet om. Og «Sunday Mornings» handlet ikke nødvendigvis om å bli bedre, men om å i det minste ikke bli verre. Jeg innså at dette var et problem jeg måtte lære meg å leve med. Det er ikke som en forkjølelse, som bare går over etter en stund. Dette er noe som kommer til å være med deg i hele ditt liv, men det trenger ikke å bli verre og verre. Jeg kan kanskje hanskes med det, lære å leve med det. Mental sykdom er mer som et handicap enn som en sykdom. Som å miste et bein – det går ikke over, det må du bare lære deg å leve med. Og det er det samme med meg, jeg kommer aldri til å bli kvitt problemene, jeg kommer alltid til å ha en grad av psykiske problemer. Men jeg har lært å leve med det, og livet mitt er mye bedre nå enn det var den gang. Det er fortsatt ikke lett, og det føles aldri som om alt er helt fint. Det er helt forferdelig å føle at du er i ferd med å gå fra vettet. Og det henger konstant en frykt over deg, en frykt for hvor mye verre det kan bli. Det er en grusom følelse. Men jeg tror ikke jeg har den følelsen så ofte lenger. Jeg kan takle det, og jeg kan leve med det. Så ja, jeg er mye bedre nå enn jeg var den gang.
– Du virker mye lettere til sinns nå, i det minste.
– Det er godt å ikke føle at du er i ferd med å falle utenfor stupet.
– Når forsvant dreadsene dine?
– Det var et innfall, rundt tre år siden. Det var den sommeren jeg skrev «Butter Miracle». Jeg var på vei til gården i England, og jeg hadde nettopp landet i London, og skulle få overnatte i kåken til kompisen min, som var på jobb. Kjæresten min var sliten og jetlagga, så hun gikk og la seg, men jeg ville prøve å holde meg våken noen timer til for å tilpasse meg tidssonen der. Jeg gikk på badet for å ta en dusj, og helt uten å tenke meg om, barberte jeg hodet mitt, haha!
– Du ikke bare klippet av dreadsa, du skinna hodet totalt?
– Nei, det var en kort crewcut igjen, men jeg brukte rakeren på barbermaskinen, ja. Jeg hadde tenkt tanken en stund, men nå bare gjorde jeg det. Og så gikk jeg og la meg sammen med kjæresten min, og da hun våknet søvndrukken i et halvmørkt rom, satte hun i et høyt skrik – hun skjønte ikke hvem som lå i senga ved siden av henne, haha! Men det var en lettelse å få det av. Nå kan jeg bare dra en håndduk over hodet, så er håret mitt tørt, etter over tretti år med denne digre klasen med hår på hodet som det tok timevis å få tørket.
– Jeg har sett litt på settlistene fra konsertene som Counting Crows har spilt i år. Og mens mange artister lager en setliste før turnéen starter, og deretter spiller de samme låtene i samme rekkefølge det neste året, så virker det som om dere spiller forskjellige låter hver kveld.
– Ja, det hender at vi har en viss struktur som vi synes funker for en turné – og vi hadde akkurat en grundig endring i den strukturen. Men ja, vi endrer mange av sangene hver eneste kveld. Vanligvis setter vi ikke opp en settliste engang før etter middagen. Først har vi soundcheck på ettermiddagen, så spiser vi middag sammen, og så pleier Immer og jeg å lage en settliste. Jeg prøver å ikke drøye det til for nærme konserten, for lydmannen og lysmannen skal helst vite hva som kommer – men vi lager aldri settlista dagen i forveien! Med mindre vi spiller en festival og de virkelig trenger settlista på forhånd til forberedelser, men vanligvis bestemmer vi et par timer før konserten hvilke låter vi skal spille den kvelden. Å endre hver kveld er helt topp, for da kan man ta inn låter som man er sugen på å spille, og skippe låter som man ikke er sugen på å spille.
– Og det holder bandet på tå hev, og man unngår å kjede seg.
– Nettopp, man skal jo være inspirert når man står på en scene. Det er jo et mareritt å stå der og spille akkurat de samme låtene kveld etter kveld etter kveld, da blir man jo møkke lei dem!
– Men selv om låtene og rekkefølgen endrer seg, så virker det som om dere alltid har «Mr. Jones» som tredjelåt. Hva er tanken bak?
– Ja, de siste par årene har vi sett at det lønner seg å spille ut et av trumfessene tidlig i konserten, selv om vi i ellers alltid har kjørt den mot slutten. Og den var jo tredje låt på skiva også. Noen sa til meg en gang for lenge siden at tredjelåta på skiva er veldig viktig, men jeg aner ikke om det stemmer. Men ja, vi får publikum på beina med «Mr. Jones» som tredjelåt, før vi roer ned med noe a la «Colorblind».
– Men statistisk sett er det ikke «Mr. Jones» dere har spilt oftest.
– Nei, det vil jeg tro er «A Long December».
– Stemmer.
– Og det skyldes at jeg blir aldri lei av den låten. Alle andre låter kan jeg bli lei av en periode og utelate fra setlista en stund, men det har aldri vært en kveld hvor jeg ikke har hatt lyst til å spille «A Long December». Jeg føler det er den perfekte låten, og jeg innså da jeg skrev den at den hadde noe tidløst over seg. Jeg kan ikke beskrive det, det er juvelen i arsenalet vårt, og jeg blir bare ikke lei den.
– For en stund siden var jeg i en diskusjon om den perfekte åpninga på en tekst, og jeg dro frem ‘Step out the front door like a ghost into the fog where no one notices the contrast of white on white’ (fra «Round Here») – selv om jeg skal innrømme at jeg ikke vet 100% hva du ville frem til med den. Kan du utdype?
– Ja, jeg prøvde egentlig å skrive om slutten på barndommen, hvor det å gå ut døra er en portal til resten av ditt liv, og du vet ikke hva som møter deg. Du kan ikke se noe foran deg. Det er i det hele tatt om å streve med å komme inn i det voksne livet. Det eneste de tror de vet om voksenlivet, er disse tåpelige frasene og uttrykkene, som ‘We always stand up straight’. Det får de unge høre tidlig. Og ‘Nobody makes us wait’. Endelig kan man gjøre det man ikke har fått lov til tidligere, som å gå hvor man vil, spise hva man vil, være oppe så lenge man vil. Tåpelige ting som du enten ikke fikk lov til å gjøre som barn, eller ting du ble fortalt at du måtte gjøre for å oppføre deg som en voksen. Og det er de eneste ledetrådene han har å styre etter. Han prøver å finne ut av livet som voksen ut ifra en haug med svada som han fikk høre som guttunge, og det er veldig forvirrende. Det er hva «Round Here» handler om; hvor er jeg på vei hen? Og den første linja der er om de første skrittene ut i en verden du vet nesten ingen ting om, når du flytter hjemmefra.
– Kan jeg herved bestille den låten til Oslo-konserten 27.oktober…?
– Greit! Gjerne for meg, jeg elsker å synge den låten. Og jeg gleder meg veldig til å omsider komme tilbake til Skandinavia og hilse på våre norske fans. (Konserten på Sentrum Scene i Oslo er anmeldt her! Og ja, vi fikk «Round Here».)
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022