Det var så vidt vi fikk innpass på grunn av et meget tett tids-skjema da Code Orange varmet opp for Gojira i Tigerstaden, men da vokalist/batterist Jami Morgan tilbydde seg en liten samtale backstage rett etter konsertslutt før hovedakten skulle gå i gang var det ikke vanskelig å takke ja.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Livefoto: Tommy Østby
Promofoto: Angela Owens
– Først og fremst; Hvem eller hva er Code Orange?
– Vi er et hardcore-basert metallband fra Pittsburgh, Pennsylvania som har holdt på siden vi var rundt 14-15 år – altså rundt ni år siden. Kort fortalt er vi et ekstremt band fra Pittsburgh.
– Enkelt og greit der altså. Er dette første turnéen i Europa?
– Nei, vi har turnert flere ganger i Europa – men det har for det meste vært DIY («gjør det selv» journ.anm.) i ren hardcore-ånd på små og trange steder som for eksempel i kjelleren eller leiligheten til folk. Det har vi gjort en del ganger, men dette er den første store turnéen vi er på som hovedoppvarmingsakt.
– Så har dere vært i Norge før?
– Nei, det tror jeg ikke. Kanskje i så fall på en festival, men jeg kan ikke huske at vi noensinne har vært her. Når det er sagt er det godt mulig vi kan ha gjort et eller annet rart for lenge siden, vi har jo som sagt holdt på en stund så det er umulig å huske alle steder vi har vært innom.
– Har dere sjansen til å oppleve stedene dere er innom eller er det kun ut og inn av bussen på konsertlokalene?
– I dag har vi hatt muligheten til å gå litt rundt og titte litt nærmere på byen, og det samme hadde vi i Helsinki men stort sett ankommer vi lokalet og setter i gang med å jobbe. Kommer tidlig og drar sent og kjører selv i egen van.
– Hva er bakgrunnen for bandnavnet? Har det en spesiell betydning?– Jeg kom på det tidlig, og på den tiden var vi mer som et rent punkband å regne som var musikken vi alle hadde oppheng på på den tiden. Jeg ville at navnet skulle være basert på Amerikas kodesystem for terror. Men etter hvert som vi vokste opp ble på en måte alle ungdommene delt opp i koder ettersom hvor i bydelen man hørte til, så vi ble Code Orange Kids som også var vårt slags gjengnavn sammen med de vi vokste opp med og har bare holdt oss til det. Det har på en måte mening med tanke på terror-kodesystemet, men det har enda mer med hvem vi er.
– Sisteskiva deres «Forever» er den første på et major selskap. Merker dere noe forskjell fra uavhengige selskaper?
– Jeg håper jo det gjør at vi når ut til flere folk. Vi gjør uansett som vi vil så i den forstand er det ikke noe forskjell, vi lagde den skiva vi ville og gjør videoene med hvem vi vil. Vi gjør hva vi vil uavhengig av hvem som står bak, og det var viktig for oss å kunne fortsette med når vi signerte for Roadrunner. Vi vil ha fullstendig kontroll på den kreative delen – vi gjør alt av promotering selv, designer t-skjortene selv og mer til. Dette er vårt hjertebarn og det er viktig for oss å kunne styre den biten selv. Men vi håper at stadig flere hører om oss nå.
– Hvordan endte dere opp på Roadrunner egentlig?
– De begynte bare å dukke opp på konsertene våre og snakke med oss, og litt om litt begynte vi å komme mer inn på business-delen av det – at de gjerne ville ha oss og at de trodde på de samme sakene vi tror på, at vi kan få til store ting med bandet og at vi nødvendigvis ikke trenger å forandre oss for å få det til. Det handler bare om å pushe oss selv til å bli stadig bedre og vise oss frem til de rette folkene. Det er det vi har gjort fra dag én, og siden det har vi vokst sakte men sikkert. Det var det de også så, og ville sette alle kluter til for å hjelpe oss. Også hjelper det selvfølgelig også at praktisk talt alle våre favorittband igjennom alle tider også har vært under Roadrunner. Det var en tid hvor praktisk talt alle de beste banda på en festival var under Roadrunner, som Type O Negative, Fear Factory, Machine Head og Sepultura før det. Og de hadde også nesten alt av hardcore-band fra Biohazard og Madball til Slipknot. Det var en helt spesiell greie som kanskje har dødd litt ut de siste årene, men ting er i ferd med å snu igjen så kanskje vi kan bidra til å være 2017-versjonen av det.
– Deres forholdsvis unge alder til tross så har dere fått utgitt tre album allerede?
– Vel – offisielt har vi utgitt tre ja, men i mine øyne har vi kun utgitt to. Det var når vi gikk fra å hete Code Orange Kids til kun Code Orange på «I Am King» jeg først følte at vi var i gang med det som har utviklet seg til der vi er nå. Ikke for å rakke ned på debuten «Love Is Love//Return To Dust», jeg er veldig stolt av den og liker den veldig godt. Men vi var veldig unge, vi skrev den når vi var rundt 16-17 mens på «I Am King» hadde vi blitt 18-19. «Forever» skrev vi når vi var 21-22. Det er først på de to siste hvor vi virkelig har fått til hele pakka rundt – både hva gjelder estetikk, visuelt, musikalsk og sonisk så passer det hele inn på hva vi er og hva vi står for.
– Er det noen form for lyrisk tema på «Forever», en slags rød tråd?
– Definitivt, «Forever» handler mye om å sparke inn dører hvor forgjengeren mer dreide seg om å finne seg selv og omfavne det. I vår egen sirkel i hardcore-miljøet har vi alltid blitt sett på og behandlet som outsidere og har mistet en hel del venner underveis. Så selv om det er forskjellige nyanser i handling fra låt til låt er det en viss sammenheng, det å stå sammen og tro på det man driver med og at det har en større mening. Hvis vi ikke trodde det, hvorfor skulle vi tatt oss bryet?
– Dere mikser veldig mange stiler sammen på «Forever», fra ren hardcore til mer death metal-preg pluss litt goth samtidig som dere ikke nøler med å bruke litt electronica-krydder hist og pist. Hvordan fungerer skriveprosessen?
– Det er rett og slett basert på alt vi liker. Det er det vi fikk til på våre to siste skiver, som er grunnen til at jeg regner kun med de som Code Orange-album. På den første skiva ble det litt vel mye usammenhengende ting som mer eller mindre ble kastet inn, men nå føler jeg vi får det til i form av en slags enhet på vår måte. Det vi alltid går inn for, og det alle burde gå inn for er at vi vil ikke imitere. Vi vil være den første versjonen av oss selv, og med all respekt for andre band som heller prøver å låte som den nest beste versjonen av heltene sine vil vi mye heller bare være en mørk kraft som har sin egen forskrudde lille greie. Vi har ting vi syr inn i musikken som litt øregodt og idéer som fungerer som en slags narrativ. Ikke for å misforstå som en egen historie, men hvis du hører på skivene så forstår du hva jeg mener. Vi vil skape vår egen ting, og det er det vi er i ferd med å bygge opp. Vi visste hva vi ville gjøre som vi fikk inn i miksen denne gangen, og utvikle oss på. Vi har alltid hatt synging inkludert, men ville utvikle oss der og i en bestemt retning. Og det føltes veldig riktig og naturlig, og ikke som visse screamcore-band med sine skrikevers/syngerefreng som vi ville unngå, men vi har gjort det på vår måte og har lagd noe jeg har lyst til å høre – og det er ikke musikk som er ment for alle i det hele tatt, men jeg er helt sikker på at det er mange som kommer til å like det og jo mer vi gjør saker som denne turnéen jo flere vil høre oss.
– Har dere noen mål dere jobber mot eller drømmer dere vil oppfylle?
– Vårt mål vil jeg si er å dra dette så langt som overhodet mulig. Våre opprinnelige mål var bare å varme opp for andre og større hardcore-bands, men etter hvert som ting utvikler seg kommer det stadig nye mål og jobbe mot. Nå er de nærmeste målene å få gjøre de konsertene våre helter gjorde og spille overalt som vi kan spille, og vi er godt på vei til å nå det målet. Vi vil som sagt bare være det første oss, og det i seg selv er et mål. Vi vil gjøre alt vi kan og jobbe så hardt vi kan og vi kommer overhodet ikke til å komme med noen unnskyldninger på hvorfor vi ikke kan gjøre det som en hel del andre også får vi se hva som skjer. Hvis den neste skiva vi gjør er bra så er mine mål nådd, hvis ikke så er de heller ikke det.
– Helt til sist lurer jeg på inspirasjonskildene, selv om vi var så vidt innom tidligere?
– Det er for mange band å nevne, men vi er jo åpenbart tungt influert av metallisk hardcore, death metal, elektronisk og mere til. Kort fortalt det som finnes av mørk musikk. Vi prøver bare å infiltrere alt vi elsker inn i bandet, og vil skape vår egen greie. Det er derfor vi designer våre egne skjorter og har kontroll på alt som synes utenifra. De beste banda i mine øyne har det – hvor de kontrollerer estetikken og hva som fansen kommer til å se, og den gangen bandet mister det er da de begynner å suge.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2017