Lørdag, 02. desember 2023
Man vel ikke si at det var fylt til randen da førstnevnte entret scenen litt ut på kveldinga, men det så ikke ut til å plage bandet nevneverdig – og her må jeg gi en ekstra cred for starten; Bassisten satte bare igang en basslinje før en etter en av resten bandet slang seg med inntil de smalt igang åpningslåta som både trøkka godt og hadde et herlig driv. Sugarcane Hangover er et band jeg har lagt merke til, mye på grunn av et fantastisk bandnavn, men aldri fått sett live – og nå var det endelig på tide.
Musikalsk er det melodisk pønka scandirock det går i, og det glade 90-tallet er aldri langt unna – med det enda gladere 80-tallet halsende rett bak. Samtidig skiller de seg ut fra liknende band på grunn av noen spinnville taktskifter som dukker opp her og der. Anført av en beintøff dame med både vokal og selvtillit i boks og er meget habilt band bak i tillegg til iørefallende melodier og fengende låter skal det mye til for at det går feil, og det gjorde det så definitivt heller ikke.
Kveldens første overraskelse for undertegnede kom da de brått covret Scorpions sin eviggrønne “Rock You Like A Hurricane” og gjorde den til sin. Her våkna også noen av publikummerne til liv og trakk nærmere scenen. Bra folkens, men det er også lov til bandets egne sanger altså.
Skulle jeg ha ønsket noe, så kunne de tre andre foran på scenen vist litt mer selvtillit i tillegg til vokalisten. Dere spiller i et knallfett band folkens, vis at dere vet det! Da kommer konsertopplevelsen til å bli enda et hakk bedre. Samtidig skal det nevnes at sologitaristen flere ganger gikk ned til publikum mens han flexa skills, og det er akkurat sånn det skal være.
For hverken musikken eller fremføringen ellers var det mye å trekke for, en meget variert form rawk som vi liker å blåse ørene våre rene med – aldri fravikende fra interessante melodilinjer eller fete riff. Fremført av et meget teknisk habilt band som nevnt, servert med rikelige doser tostemte både gitarer og vokaler.
En liten bommert under Mötley Crüe-coveren “Live Wire” lar vi passere da resten var prikkfritt, og dødshylet fra vokalisten inn til det siste refrenget har aldri Vince Neil fått til for å si det mildt.
Det sagt, materialet til Sugarcane Hangover står fjellstøtt på egne ben, så bruken av coverlåter virket noe unødvendig. Men; det sagt, så var det i tillegg noen absolutte killere av noen coverlåter. 4,5/6
Om forholdet til Sugarcane Hangover var tynnere enn ønsket kan ikke det sies om Cocktail Slippers. Faktisk er det et band jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har sett, og de har alltid levert. Nytt for gangen var at de hadde byttet ut Dynastiet-introen med en versjon av Ghostbusters, og det funka greit det (men Dynastiet funker bedre må dere vel skjønne!).
Men bandet gønna på som de alltid gjør, men denne gangen med en fersk Statene-turné i bagasjen – noe som ihvertfall ikke har gjort de til et dårligere liveband. Og om man ikke får fot av åpneren “City On Fire” er det noe feil med deg. Her var også lokalet blitt godt fylt opp, og det så vitterlig ikke ut som om det var noe i veien med føttene til noen av de fremmøtte.
Det viktigste Cocktail Slippers gjør, i tillegg til å være et skamfett rockeband bestående av meget dyktige musikere, er å spre humør, og det er noe med å se utelukkende smilende og leende ansikter overalt man titter. Da skal man jobbe ganske hardt for å være sur, og da helst pelle seg til et annet sted. Heldigvis så ikke det ut til å være et stort problem denne kvelden heller. Surfversjonen av Madonnas “Material Girl” som stadig sniker seg inn i “Like A Song Stuck In My Head” gjorde heller ikke noe for å dempe humøret.
Den splitter nye låta “123” satt også som et skudd, og glir rett inn i bandets ellers sterke låtkatalog. Og da de ba om allsang var ikke publikum vonde å be, og som ofte sett økte det stemningen ytterligere.
Det som er med akkurat Cocktail Slippers, og som aldri slår feil er miksen mellom fet rock, glam, trøkk, fest og en gjeng damer (må jeg poengtere at de i tillegg er vanvittig dyktige musikere?) som virkelig eier scenen og stråler selvtillit på en måte som er få forunt.
Flere nye låter ble presentert, og jeg må bare beklage at jeg ikke catcha titlene, men spesielt én av den litt seigere typen med en helt nydelig oppbygning traff hjertet mitt litt ekstra.
Av og til under notering var brått vokalist Hope borte fra scenen, så en stakkars skribent måtte lete litt for å lokalisere henne opptil flere ganger – en av gangene lokalisert oppe på bardisken. Sånt skaper stemning, så også i kveld.
De avsluttet med sinnalåta “She-Devil” og coveren “Hush” med en akkurat passe lang gitarsoloduell mellom Vega og Rocket Queen, og akkurat her var alt perfekt – faktisk det beste jeg har hørt av de noengang og en real innertier. Konfettien Hope sjøt ut over publikum gjorde seg mildt sagt også meget bra akkurat her. Og en mer passende avslutning enn da de la ned instrumentene for å danse konserten ut med “We Built This City” over anlegget skal man lete lenge etter. Sjeldent har vel Starship vært akkurat så gøy.
Nok en gang en helt nydelig kveld på jobb for Cocktail Slippers altså, jeg tror ikke dette bandet er i stand til å levere dårlige konserter. Og ikke minst nok en gang en nydelig kveld på jobb for en takknemlig skribent som tasser lykkelig ut i kulda igjen – varm inn til hjerterota.
5/6 | Sven O. Skulbørstad
Foto: Geir Kihle Hanssen