– La oss begynne med det siste og da må vi snakke litt om ditt seneste band Lady Friend, som du spiller trommer og korer i. Fortell litt om hvordan det startet og hvem dere er?
– Det hele startet med at min da kjæreste og nå kone Anne Mette – vi gifta oss fjor.
– Gratulerer!
– Takk! Hun spiller i et band, eller en duo som heter Sweetheart. De vant Spellemann i kategorien country for noen år siden. Uansett, for et par år siden hadde hun noen egne låter hun ønsket å spille inn som et soloprosjekt, og lurte på om jeg kunne hjelpe henne. Jeg er jo litt streng når det kommer til musikk, og jeg gidder ikke å spille på hva som helst, haha. Men jeg syntes låtene hun hadde skrevet var kule og fikk umiddelbart noen idéer til hvordan de kunne løses. Da var det naturlig for oss å spørre broren min, som for øvrig er bassisten i Euroboys, om han ville være med. Mats er den kuleste og mest musikalske bassisten jeg vet om, så vi ble veldig glade for at han ville det! Da hadde vi bass, trommer og piano, grunnkompet, det vi trengte for å arrangere låtene. Siden dette var tenkt som Mettes soloprosjekt, og i første omgang en innspilling av tre låter, var det ikke et must å finne noen fast gitarist. Vi booka tid i studioet til Anders Møller og begynte å spørre noen av våre mange dyktige gitaristvenner om de ville bidra. En vi hadde veldig lyst til å ha med på laget hele veien, og som ble med, var Magnus Jacobsen, låtskriver og vokalist/gitarist i Label. I tillegg fikk vi med oss Trond Mjøen, Knut Schreiner, Torgeir Waldemar, Magnus Hængsle, Øystein Greni, Peter Olofsson, og Stian Jørgen Sveen på enkeltspor etterhvert som Mette skrev flere låter. Når vi var ferdige følte vi oss som et band. I dag er det meg og broren min Mats, på trommer/perc og bass, Anne Mette Hårdnes på piano og vokal, samt Magnus Jacobsen og Fredrik Eilertsen på gitar. I tillegg korer vi andre i bandet.
– Nice! Og dere ga ut albumet «Songs From the Guest House» i 2022 til solide kritikker. Du kommer fra en musikkfamile kan vi vel trygt si med blant annet din far som jo er et kjent navn innen musikkindustrien, men når var det du begynte å spille trommer?
– Jeg kjøpte mitt første trommesett da jeg var rundt 13 år, eller noe sånt. Da hadde jeg allerede vært innom noen andre instrumenter og jeg hadde blant annet kjøpt meg en gitar. Men det var et aller annet med trommene som jeg likte og som føltes naturlig for meg.
– Da du da hadde bestemt deg for trommer, var du da veldig målbevisst og øvde for å bli så god at du kunne gjøre det som en karriere?
– Nei egentlig ikke. Som du er inne på så er jeg vokst opp i musikkbransjen og jeg har vært opptatt av musikk så lenge jeg kan huske. Jeg tenkte aldri på en musikerkarriere, jeg var bare musikk-fan. Jeg bare visste at jeg skulle drive med musikk på et eller annet vis. Det var først da jeg ble eldre og oppdaget at det var kult å spille konserter for folk og begynte å tjene penger på det at jeg tenkte på det som en karriere. Men det var aldri en ambisjon – og det er det fortsatt ikke.
– Haha, den er grei etter å ha vært et kjent fjes i norsk rock siden midt på 90-tallet! Men så blir det vel et slags vendepunkt for deg når du møter og blir venn med Øystein Greni?
– Ja jeg hadde jo spilt med kule folk på ungdomsskolen så ingenting stygt om dem, men det var når jeg møtte Øystein på forsøksgym at ting begynte å skje. En liten digresjon, men vi gikk i samme klasse som Sigurd Wongraven og Joachim Trier. Uansett så møttes jeg og Øystein og bonda vel først over skating og punk-musikken som var populær blant skaterne på den tiden. Tidlig California-punk som Black Flag, Suicidal Tendencies, Circle Jerks og mer melodiøse ting som Hüsker Dü og Fugazi. Men vi hadde også den litt mer classic rocken til felles. Det er derfor den første Big Bang skiva høres litt schizofren ut, fordi de er en slags merkelig blanding av punk og classic rock.
– Og dere ble nære venner med en gang?
– Ja da vi begynte å spille hang vi sammen hele tiden og spilte og øvde hele tiden. Vi var veldig nære venner i en lang periode. Han ble vel min første store ‘kjærlighet’ innenfor musikken, fordi han var så dyktig og hadde et stort musikalsk spenn, akkurat som meg.
– Hvor gammel var du da dere startet Bigbang?
– Det var i 1992, så jeg var vel 17 år. Han spilte gitar, jeg spilte trommer og vi hadde på det tidspunktet ingen å spille med, så vi fant ut at vi skulle starte band sammen. Øystein hadde i tiden før vi møttes en ganske lysende skateboard karriere foran seg, men han ødela kneet sitt og kunne ikke skate mer. Han hadde tatt opp gitaren igjen og begynt å øve ganske mye, så det skjedde bare helt naturlig at vi starta Bigbang sammen.
– Hadde dere låter klare eller begynte dere å skrive da dere startet bandet?
– Øystein hadde en del låtideer og riff så jobba vi fram låtene sammen. Mye ble også til i øvingslokalet.
– Så har dere låter nok til å lage plate og «Waxed» kommer ut i 1995. Der gjør dere vel stort sett alt selv eller?
– Vi leide et lite studio i en låve på Hadeland hos en fyr som heter Børge Finstad. Jeg husker ikke hvordan vi endte opp der, men det kan ha vært gjennom Knut Schreiner som kjente han fra før, men jeg er ikke sikker. Vi booka oss inn i en uke, med Børge som teknikker og betalte vel 6000 spenne eller noe sånn og bodde på låven mens vi spilte inn skiva. En lavbudsjettinnspilling for å si det sånn.
– På konsertsiden så var vel dere i USA og spilte konserter ganske tidlig?
– Ja det stemmer. Vi gikk jo som nevnt på Forsøksgymnaset og der hadde vi som valgfag å starte vår egen bedrift. Som oppgave valgte vi å organisere og utføre en USA-turné. Vi fikk en gammel skateboard-kompis av Øystein i USA til å booke noen konserter for oss i San Diego området. Så vi dro dit i en måned og spilte syv konserter og kosa oss og det var altså da valgfaget vårt på videregående det året, haha.
– Var det din første erfaring av turneliv og det å reise rundt og spille konserter?
– Ja i hvert fall utenlands. Vi hadde jo spilt litt her og der i Norge før vi dro til USA.
– For et par år siden spilte dere jo «Waxed» live sammen i Oslo på Parkteateret. Hvordan var det?
– Det var veldig kult. Det var jo 30 år siden vi starta bandet og gjorde fire konserter på Parkteateret, der vi spilte de fire første skivene på de kveldene. Første kvelden spilte vi «Waxed», på den andre og tredje kvelden spilte vi «Electric Psalmbook» og «Clouds Rolling By» og der er jeg bare med på to-tre låter på hver av skivene. Øystein ville at de som spilte på låtene på skiva skulle spille dem på konserten, så etter den første konserten der jeg spiller på alle låtene ble det litt inn og ut for min del. Men det var jævlig kult og det var fullt hus hver kveld.
– Du er med på noen spor på både «Electric Psalmbook» og «Clouds Rolling By» som ble gitt ut i 99-2000. Spilte du inn de låtene mens du enda var i Big Bang, eller ble de spilt inn under pausen til Turboneger?
– «Wild Bird» spilte jeg vel inn mens jeg fortsatt spilte i Turbo eller rett rundt den tiden da Turbo la ned i 98. Jeg husker Øystein kom til meg med låten, han hadde ikke funnet ut hvordan han skulle løse trommene og lurte på om jeg kunne prøve. Det gjorde jeg og det funka. De to albumene ble spilt inn i pausen til Turbo og jeg var bare innom og spilte inn mine deler på låtene. Vi to har alltid hatt et sånt forhold at hvis han sliter litt med en låt, vil prøve ut ideer eller mangler noe, så hender det han ringer meg.
– Det viser jo at han stoler på instinktene dine. Så i 1997 bytter du altså ut Bigbang med Turboneger. Hva var det som gjorde at du tok det valget?
– Jeg var veldig fan av Turbo og «Ass Cobra», men hadde også kjent til bandet i mange år før det. Var ikke så kjempefan av det de hadde gitt ut før, men da «Ass Cobra» kom ut forelska jeg meg i den plata. Jeg jobba på det tidspunktet i en platebutikk som het Akers Mic. Der jobba jeg sammen med en fyr som heter Audun Vinger og han hang mye sammen med Rune Grønn fra Turbo på den tiden. Gjennom Audun ble jeg kjent med Rune. Året før hadde jo Thomas Seltzer slutta å spille trommer på grunn av noe muskelgreier, så en kveld ringte Rune meg og lurte på om jeg kunne tenke meg å spille trommer i Turbo? Jeg var og er stor punk-fan, så jeg tenkte at det hadde jeg lyst til å teste ut. Så jeg kom på øving, det funka jævlig bra og da var jeg med i Turboneger.
– Og du spilte vel en periode i begge bandene og prøvde å få det til å funke?
– Jeg gjorde det og det var en veldig kort periode egentlig. Øystein ble jo ganske sur da jeg begynte i Turbo og det skjønner jeg jo fordi vi var ganske close og hadde starta Bigbang sammen. Han hadde fått nyss i at jeg hadde vært på én øving med Turbo og jeg hadde ikke rukket å fortelle han det, så da kom han ned på Akers Mic og var dritforbanna. Men det gikk over og jeg spilte i begge bandene i tre-fire måneder. Sommeren 1997 mens jeg var på turné med Turbo, fikk Øystein tilbud om konsert med Bigbang, så han spurte Martin Horntveth om han kunne steppe inn for meg. Da hadde forholdet mellom meg og Øystein surnet litt i mellomtiden og jeg syntes det var kulere å spille i Turbo, så da slutta jeg i Bigbang.
– Hvordan var ståa i Turboneger da i 1997 når du kom inn i bandet? Pål Bøttger Kjærnes var vel ute av bandet en kort periode rundt den tiden på grunn av noe reising eller noe sånt?
– Jeg husker at Pål ikke var med på noen av konsertene på den første Europaturneen jeg gjorde med Turbo sommeren 97, uten at jeg helt husker hvorfor. Men han var på vei tilbake i bandet da jeg begynte ja og Knut Schreiner hadde kommet inn året før meg. Så ståa var ganske bra og bandet var i bra form. Turbo hadde et navn nedover i Europa, så vi spilte for alt fra 30 til 300 mennesker på de ulike konsertlokalene. Det var til tider kummerlige forhold, men det var jævlig gøy og bandet var veldig sultent!
– Var det noe tyn å få i starten, som jo nesten er litt vanlig og oppleve for nye medlemmer?
– Nei egentlig ikke. Bortsett fra at jeg, Knut og Rune ble kalt for «voksenrockerne» fordi vi liksom hadde litt mer sofistikert musikksmak, mens Thomas, Pål og Hans-Erik mente de var ungdomsrockera.
– Første konserten din med Turboneger var vel i Bergen på Hulen. Der du vel stilte i indianerkostyme for anledningen?
– Turbo så jo ut som et slags Village People i denim, så jeg måtte jo få et hodeplagg jeg og. Det ble indianerfjær, men det funka dårlig og de forsvant etter første låt.
– Hva husker du fra den konserten?
– Jeg husker lite egentlig, men jeg husker jeg var fornøyd. Og så husker jeg de fjærene som var irriterende.
– Hvordan fikk du navnet ditt? Det var vel først Chris Talent og så til slutt Chris Summers.
– Det kom av at Thomas er så fan av Bruce Springsteen, så han ville kalle meg opp etter bassisten til Bruce. Chris Summers kom av at jeg hadde en jævlig kul Hawaiiskjorte som jeg hadde kjøpt på den USA-turneen med Bigbang, så da ble det Summers.
– Så kommer vi til «Apocalypse Dudes» og hvilken rolle hadde du som ny i bandet i skrivingen og innspillingen av den skiva?
– Der hadde jeg en litt mindre rolle på produsent siden enn på de senere albumene. Mange av låtene på skiva var jo låter som hadde blitt laget før jeg ble med i bandet og også spilt Live ved flere anledninger tidligere. Så det var låter som jo var klare allerede. Men for å være helt ærlig så husker jeg ikke så mye av selve innspillingen, bortsett fra at det gikk ganske raskt å spille den inn i forhold til de neste albumene. Vi spilte den inn på kveldstid og på natta fordi folk var jo på jobb på dagen.
– Så er det jo ut på veien igjen og til det som jo ble den famøse turneen der ting begynner å rakne for Hans-Erik. Hvordan husker du den turneen som ender med at Turbo-toget stopper helt opp?
– Vi var jo på to turneer i 1998 etter at vi ga ut «Apocalypse Dudes». Den første var en lang turné på våren og sommeren som var ganske kul og der alt var bra innad i bandet. Så skulle vi ut på en ny turné på høsten etter at plata hadde fått litt mer spilletid rundt omkring og det er da ting går galt. Vi var booka inn på ganske store konsertlokaler rundt omring i Europa og mye var utsolgt. Den ender jo med at vi må kutte turneen i Milano på grunn av Hans-Eriks problemer.
– Hvordan var det for deg og resten av bandet og måtte avbryte en utsolgt turné på grunn av Hanks narkotikaproblemer?
– Det var jo trist, fordi vi visste vi hadde gitt ut en jævlig bra plate og hadde fulle hus på store deler av turneen. Man føler jo at man har et momentum som man ikke får utnytta og man sitter jo igjen og tenker «faen, vi hadde jo så vidt begynt!». Men jeg føler jo også at det var riktig å avslutte der og ikke fortsette uten Hans-Erik.
– Vi har jo vært innom at du spilte litt med Bigbang igjen i pausen til Turbo, men du er også med på det litt obskure Oslo Motherfuckers sammen med Thomas Seltzer. Hva var det for noe?
– Haha, nei hva var det? Det er ikke godt å si. Det var jeg, Thomas og David Gurrik fra Astroburger blant annet. Og Ivar Winther som spiller i diverse band. Vi hadde bare lyst til å spille litt, uten noe som helst ambisjoner videre. Jeg tror vi hadde kanskje syv øvinger og en innspilling som ble til plata «Welcome to the Big O».
– Spilte dere noen konserter sammen?
– Nei, ingenting. Det var en litt kaotisk periode i mitt liv akkurat da, så jeg hadde bare lyst til å treffe de andre å spille litt.
– Og så spilte du vel litt sammen med Euroboys og Kåre & the Cavemen?
– Ja egentlig ganske mye faktisk. Jeg spilte jo Live med Kåre & the Cavemen fra rundt 1998/1999 og jeg spiller litt trommer og perc på «1999-Man», som var den siste under Kåre & the Cavemen navnet. På den første utgivelsen som Euroboys synger jeg på en sang som heter «Scarborough Fair». Jeg synger og spiller tommer og perc på «Soft Focus». Og så har jeg alltid vært med Euroboys live og vi skal jo spille sammen på Øya til sommeren.
– Stemmer det ja! Blir det en turné med Euroboys?
– Det blir nok ikke noen turné, men det blir noen festivaler for Euroboys.
– Så kommer vi jo til det store comebacket til Turboneger i 2002. Når begynte dere å diskutere en mulig oppstart av Turbo igjen etter det som skjedde i 1998?
– Det begynte faktisk med at jeg og en kollega av meg fra platesjappa som heter Erik Landet, som også jobba i Quartfestivalen, satt på Nylon i Oslo og drakk øl en kveld. Han spurte meg om hva jeg trodde Turbo skulle ha for å gjøre comeback på Quart, noe jeg ikke kunne svare på. Da sa han at han tippet «Toffen» hadde hosta opp en halv million for å få oss til å spille. Turbo hadde jo blitt så mye større på de fire åra at det var helt sprøtt. Utrolig hvordan «Apocalypse Dudes» hadde vokst etter at bandet hadde splitta opp. Så det var Erik som planta den ideen om et mulig comeback, eller som nevnte den ideen for meg, som nevnte det videre for Thomas. Da begynte kverna å gå i hodet på Thomas, haha. Så det var sånn det starta og det var altså ikke vi i bandet som hadde snakka om det til å begynne med, men vi skjønte at det var stor interesse for at vi skulle komme tilbake.
– Kan du bekrefte historien om at dere fikk den halve millionen utbetalt i hundrelapper i søppelsekker?
– Ja det er helt sant! Thomas hadde vært storkjefta i media og sagt at vi skulle kreve hyra vår i krølla hundrelapper, sagt litt på kødd. Da hadde de sittet der på Quartkontoret og tenkt at: «Det skal vi faen meg gjøre!» Haha, så da satt han kompisen min Erik og de andre og krølla hundrelapper som de la i søppelsekker og betalte oss med. Så det er helt hundre prosent sant!
– Det er helt utrolig kult! Da er den saken bekreftet, haha. Men før dere så gjør comebacket og Hank er tilbake i bandet, bruker dere andre i bandet mye tid på å øve før Hank kommer tilbake fra Lofoten?
– Vi øvde litt før han kom tilbake ja, men ikke så lenge. En ukes tid bare før han kom og øvde med oss. Vi var aldri et «øve»-band.
– Hvordan var det å starte opp igjen etter fire år?
– Det var helt «magic»! Vi hadde jo ikke blitt dårligere musikere på de åra og det var helt nydelig å begynne å spille sammen igjen.
– Tok dere med dere den spillegleden og «viben» i bandet inn i studio da dere lagde «Scandinavian Leather»?
– Det gjorde vi ja. I motsetning til «Apocalypse Dudes» hadde vi god tid i studio og vi lekte masse. Thomas og Knut hadde låtideer og så jamma vi, eller jeg, Knut og Thomas dem fram og arrangerte dem sammen i studio.
– Vi var vel innom det tidligere, men etter hvert blir det jo du, Knut og Thomas som blir den musikalske ryggraden i Turbo når det kommer til låtene på skivene?
– Ja, det stemmer. Nå kjente vi hverandre godt og visste hvordan vi fungerte sammen musikalsk.
– Så tar det endelig skikkelig av for Turboneger og dere spiller til utsolgte hus over hele verden. Metallica har dere som et av sine favorittband, Queens of the Stone Age tar dere med ut på turné og alt som skulle skje i 1998 blir endelig virkelighet.
– Ja det stemmer og den turneen med Queens of the Stone Age var den første vi gjorde etter de tre comeback-konsertene vi gjorde i 2002, den var vel rett før vi ga ut «Scandinavian Leather». Det var kult at det endelig skjedde, men for meg har det alltid handlet om å spille bra musikk og gjøre gode konserter. Om det er for 30 eller 3000 mennesker spiller ikke så stor rolle hvis man føler at man ikke leverer.. Men selvfølgelig er det dritkult og gøy å reise verden rundt. Det viktigste er å kicke ass på konsertene og det gjorde vi stort sett alltid.
– Jeg så dere for første gang i Narvik sommeren 2003, på det som var Turbonegers første konsert i Nord-Norge. Folk prater enda der oppe om konserten i 2003.
– Ja, den husker jeg! Fy faen det var kult det! Jeg husker at den var i en gammel lokstall og jeg husker at hele kvelden og festen etterpå var ganske bad ass.
– På denne tiden blir dere jo en del av Jackass-universet og har en del med den gjengen å gjøre. Kan du fortelle litt om det?
– Haha, ja plutselig var de over alt. Jeg husker at da vi var å miksa «Party Animals» i LA, så sto plutselig hele Jackass-gjengen på døra i studioet. Det var helt vilt! Vi var jo på det TV programmet til Bam Margera, «Viva la Bam». Noe av det er vist på TV, men de dagene der var faen meg galskap! Dag 2 var vi ute på en svær åker og så kommer bassisten til Bloodhound Gang og i bagasjerommet har han masse våpen. Så da er det bare for alle å forsyne seg med maskingevær! Vi var fulle av både alkohol og diverse for å si det sånn, og sto og skøyt på en bil som vi endte opp med å sprenge utpå ettermiddagen. Episoden handlet om at faren til Bam ikke skulle få spise, «Don’t feed Phil». Lokale restauranter hadde blitt bedt om å ikke gi Phil servering, og det hadde blitt satt opp billboards og plakater med «Don’t Feed Phil» over hele byen der de bodde. Vi spilte hjemme i stua til familien også, det var en vill tid.
– På innspillingen av «Party Animals» får dere vel for første gang med dere en ekstern produsent inn i studio med dere. Dere likte jo å gjøre ting selv, så hvordan funket det?
– Jepp, det var Steve McDonald fra blant annet Redd Kross, og han er en jævla kul fyr, men vi var ikke et band som hadde eksterne produsenter. Jeg skjønner ikke helt hva vi tenkte på, han funka vel mest som en slags psykolog på en måte. Både jeg og andre i bandet hadde sine tunge ting å stri med på den tiden, uten at jeg skal gå i detalj om det. Steve var en flink motivator og var en fin fyr å ha rundt oss. Selv om han egentlig ikke hadde så mye innflytelse på hvordan «Party Animals» låt. Han har sagt til meg i ettertid at han tenkte; «hva i hælvete har jeg rota meg oppi nå», da han kom til oss. Det må ha vært jævlig kjipt for Steve og komme til Oslo midt på vinteren for å ha med oss å gjøre.
– Jeg har en oppfatning av at innspillingen av «Party Animals» var litt kaotisk, med jobbing både her i Norge og i USA og en del gjesteopptredener – i tillegg til ekstern «produsent» og at suksessen hadde begynt å tære litt på bandet?
– «Party Animals»-innspillingen var nok litt kaotisk ja og det var mye som skjedde på alle fronter. Men også mye kult! Vi ønsket å få Keith Morris (Black Flag, Circle Jerks, OFF!) til å synge på «Wasted Again» siden Black Flag har låten «Wasted» Da var det fint å ha Steve der, fordi han kunne bare ringe til Keith og så dukket han opp et par timer senere (dette var under miks i LA). Vi hadde møtt Keith Morris året før på Trubadour i LA da vi spilte to konserter der og lagde videoen til «Sell Your Body (to the Night)» med blant annet de Jackass-folka, og det var dritkult å få han til å synge på en av låtene våre.
– På «Retox», som jo blir din siste skiva med Turboneger, så føler jeg at dere er litt mer tilbake til basic. Både med låtene, men også det visuelle på skiva. Stemmer det?
– Ja, men jeg tror ikke det var bevisst. Eller jeg vet at det ikke var bevisst. Vi har vel aldri lagt noen planer for hvordan platene skulle bli, fordi de har i stor grad blitt til i studio og «Retox» var ikke noe unntak. Jeg tror vi hadde 20-25 låtskisser liggende som vi holdt på med på et eller annet tidspunkt og «Retox» er nok den skiva vi brukte lengst tid på. På mange måter var det den tyngste plata for oss å spille inn (i løpet av min tid i bandet).
– Så kommer vi fram til 2008 og at du i starten på året takker for deg i Turboneger. Men når spilte du din siste konsert med Turboneger?
– Jeg tror faktisk det var i Stavanger jeg, på Folken. Et par uker før vi skulle sparke i gang turneen for «Retox» på våren 2007, så røyk jeg leddbåndet i basstrommefoten. Det var vondt, men vi hadde en hel festivalsommer foran oss i tillegg til våre egne konserter og det var for sent for å få inn en erstatter. Så jeg fullførte sommeren med til tider store smerter og til tider ikke så veldig bra.
– Fikk du med deg konserten med Metallica på Valle Hovin i juli?
– Det gjorde jeg ja og det var faktisk en ganske bra konsert for vår del. Så blir det da satt opp en turné til på høsten og den kan jeg ikke være med på. Jeg føler ikke det er forsvarlig rent fysisk, så de får inn Thomas Dahl som vikar for meg. For øvrig en veldig god venn av meg og han har vært med på innspillinger med Turbo før. En veldig musikalsk fyr. Så kommer de hjem igjen og vi gjør tre konserter i Norge som jeg spiller på der den siste er i Stavanger.
– Hvordan skjer bruddet? Er det du som går?
– Ja jeg var litt lei på den tiden. Jeg følte vi gjorde det samme kveld etter kveld. Jeg følte vi hadde en katalog med noen jævlig kule låter som vi aldri spilte. I tillegg kunne jeg faktisk ikke spille på grunn av skaden min og det tok tre år før jeg kunne spille trommer skikkelig igjen.
– Til slutt så lurer jeg på om du har stumpet røyken, som du alltid hadde i munnviken når vi så deg på scenen med Turboneger?
– Haha, ja jeg har slutta å røyke!
Tekst: Glenn Knudsen
Foto: Nikolai Grasaasen, Olga Bushueva
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2024
