Onsdag 28. august 2024
En særdeles entusiastisk gjeng fra Verdal har fått oppgaven med å varme opp publikum før Chris Holmes’ WASP-nostalgi. (Eller “VASSP”, som vokalist Kenneth Lyng Myrslo sier. Men det heter antakelig vassp på trøndersk? Mener vi sa våsp her på åttitallet. Artig med dialekt-historie.) Prospect spiller enkel og fengende rett fram rock’n’roll, godt fremført med stor glede og entusiasme. De fem musikantene er høyt og lavt både på scenen og ute på gulvet, og vi får synkroniserte dansetrinn og beklednings-manøvre. Det er lett å la seg rive med, og publikum er ikke helt uvillige. Jeg kan se for meg at Prospect kommer til øke sin popularitet fremover. Men for min del blir det alt for enkelt, alt for folkelig, til tider skremmende jovialt. Som en slags masete lørdagsunderholdning på TV2. De avslutter med låta “Plug’n’Play”, der refrenget går noe sånt som “rock and roll is the only waaay, we’re gonna listen to it every daaay”. Nei takk. 2/6
Det mange vil kalle solo-artisten Blackie Lawless har nylig fylt Rockefeller to dager på rad og gjort en populær opptreden på Tons of Rock, men nå er det altså en annen av de fire originale WASP-medlemmene som er på besøk. Den legendariske Chris Holmes går på scenen foran et par hundre nostalgi-hungrige nordmenn, sammen med tre andre musikere. Jeg aner ikke hvem disse andre er, men vi får en stødig hippie-type på trommer, en gitarist som har stjålet hatten til Richie Sambora, og en metal-bassist som også synger. Bassisten har en spinkel stemme, og det låter som noe tysk powermetal-band som skal åpne den minste scenen på Wacken en gang på nittitallet. Jeg kjenner at jeg er skeptisk, men denne vokalisten viser seg utover i konserten å være det sentrale midtpunktet i et hederlig forsøk på å redde kvelden. Jeg liker faktisk at han er en metal-vokalist, og det er en særlig forfriskende servering etter trønderrock-vokalen til oppvarmingsbandet. Han er effektiv som frontmann, og driver konserten fremover på en god måte. Stjernen selv, den godeste Chris Holmes, har på tidligere solo-turnéer vært sin egen vokalist, men holder seg nå mer i bakgrunnen. Det hender han lusker seg frem til mikrofonen, men stort sett gjemmer han seg enten bak den store panneluggen eller bakerst, bortest i hjørnet. De fleste gitarsoloene overlater han til sin anonyme med-gitarist. Settlista består jo bare av kjente og kjære god-låter som Chris Holmes i varierende grad var med å lage for rundt førti år siden, så det ruller og går litt av seg selv dette. Men jeg vil ikke påstå at Holmes noen gang har vært en spesielt god gitarist, han var først og fremst en stor underholder, og når han bare står og gjemmer seg så er litt av poenget borte. Han har definitivt rocken i blodet, men det han gjør på gitaren her virker klønete og stotrete, litt som noen av talene til gamle President Biden. Holmes er sikkert en hyggelig fyr, og det er flott at han overlevde Hollywood og har funnet ny mening med livet i Europa, men jeg klarer ikke se at han kan har noe å gjøre utenfor de minste klubbene og det begrensede nostalgi-markedet. Høydepunktet på kvelden for min del var da han helt alene i noen intense sekunder spilte introen på en av de aller beste WASP-låtene “Sleeping (In The Fire)”. Magisk, men flyktig. 2/6
Tekst: Karstein Helland
Foto: Anine Desire