Chris Cornell @ Folketeateret, Oslo

Torsdag 31. mars 2016

Chris Cornell har en imponerende mengde arbeid bak seg, både i hovedbandet Soundgarden, prosjektet Audioslave og som soloartist. Og ikke minst den skiva som kanskje er en av de beste fra 90-tallet, og som man kan argumentere for at er hans beste soloskive, selv om han lagde den sammen med medlemmer fra Pearl Jam og Soundgarden, nemlig Temple Of The Dog. Gullstrupens arsenal av godlåter er formidabel. Mannen var nylig i Oslo på sin «Higher Truth»-turne. Sist han var på Folketeateret var for fire år siden, og da satt jeg med gåsehud i to timer.

Folketeateret er et perfekt lokale for den pakken som Chris Cornell kjører solo, stort sett alene på scenen med kassegitar og stemmen. Det blir nesten litt for høytidelig, men vi slipper idiotene bak ved baren som alltid står og skravler. Man føler stillheten når Cornell går på scenen og setter i gang, stemmen hans fyller rommet, og det burde være lett å få gåsehud av den største stemmen fra 90-tallet. Han starter med «Before We Disappear» fra den nye skiva, rett over i «Can’t Change Me» fra solodebuten «Euphoria Morning». Når han legger inn Bob Dylans «The Times They Are a-Changin’» (med egen tekst) føles dette som en unødvendighet. Og det er ikke før to sanger senere at vi får den første Soundgarden-sangen med «Fell On Black Days». Når han etter denne gjør en litt pussig «One» med melodi fra U2 og teksten til Metallica, så klarer jeg ikke helt å finne grooven, det blir litt famlende.

Resten av konserten er koselig, men jeg savner gåsehuden fra fire år tilbake. Jeg tror han vil, men han klarer ikke helt å få intensiteten opp på det nivået det bør være. Selv om han leverer fire sanger fra Temple Of The Dog-skiva, «Rusty Cage» i Johnny Cashs versjon og «Seasons» fra «Singles»-soundtracket, så blir det litt planking. Han er morsom på scenen, snakker mye, og når han får tilrop fra full mann på 3. rad om å spille «Juseskrisspos» så lager han spontant sangen «Cat Paws» siden det er det han tror personen vil ha. Gøy. Jeg vil også nevne Brian Gibson, som løfter en del sanger til nye nivåer ned cello, hadde han bare kunne koret litt også, så hadde det vært konge.

Alt under ett så er det en bra konsert, fint levert, 2 timer og 20 minutter med klassikere og nye sanger, men jeg tror han kunne ha spisset setlisten litt mer, fått litt mer trøkk bak sangene, så hadde gåsehuden kommet oftere, i alle fall hos undertegnede.

4/6 | Ørjan Van Wremer

Foto: Arash Taheri

• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
• 
•