Independent/H’Art
Verden har møtt sin ende og konspirasjonteoretikerne fikk omsider rett. Året er 2068 og vi lever i en radioaktiv dumpingplass uten nevneverdig håp for en fremtid. Heldigvis har vi noen vesener ved navn Chontaraz, Ahkon, Kraakh, Rhimm og Naagh vi kan lite på, så kanskje det er håp lell? Basert på musikkstil er det stort sett Rammstein som har overlevd apokalypsen da våre venner har lånt heftig fra de klassiske heltene fra fordums tid. De sprenger altså ingen grenser musikalsk, men det trenger ikke være helt krise allikevel – som i tittellåta som er en virkelig fengende liten sak eller «Blue Skies Turn Black» hvor de har blandet inn litt EMO-krydder i metallen uten at det gjør noe som helst. «Ra Fa El» er også et spor som trekkes frem hvor man vanskelig kan sitte stille underveis. I andre enden blir «One» litt for mye musikal for undertegnedes del, selv om det for all del er en pen låt. Å bli sammeliknet med forhatte Coal Chamber er nok ikke sett på som et kompliment – men de hadde allikevel minst én fet låt per skive, og «Inflict And Self-Destruct» hører så absolutt til i den kategorien. En av våre helter, realisten Kraakh, har fått sin helt egen hymne avslutningsvis og apokalypsen er for denne gang over.
Det er for all del ikke en dårlig skive de representerer vårt endelikt med, men jeg kunne tenkt meg litt vassere produksjon da det låter noe tamt over det hele. Litt mer variert krydderhylle å hente ifra hadde heller ikke gjort noe, men alt i alt er det en velstøpt skive Chontaraz har servert oss. 3,5/6 | Sven O Skulbørstad
Utgivelsesdato 1.februar 2019