Den tidligere Nirvanatrommisen lever nå et tilbaketrukket liv på søvnige Bainbridge Island rett utenfor Seattle. Chad Channing lager i dag den musikken han ønsker og bruker så mye tid som han selv vil på musikken sin. Det står i sterk kontrast til hvordan hverdagen var for han mellom 1988 og 1990 da han, Nirvana og Seattle plutselig var hele verdens midtpunkt. Chad Channing fortalte villig om hans dager i Nirvana da vi ringte han for en prat midt i koronakrisen.
Tekst: Glenn Knudsen
– Du er altså fra California, men endte opp og bor fremdeles i staten Washington. Når flyttet du egentlig opp dit?
– Det stemmer. Jeg er født i Santa Rosa, California. Jeg og familien min flyttet mye gjennom hele oppveksten min og vi endte opp i Washington i 1979. Vi flyttet da til Port Angeles, der vi faktisk bodde i et telt den første tiden helt til faren min fikk seg jobb. Vi flyttet så etter en stund til Kingston, som er nærmere Seattle, der jeg gikk på skole. Vi endte til slutt opp i Bainbridge Island som er rett overfor Seattle, plassen jeg bor på den dag i dag.
– Du møtte og ble god venn med en viss Ben Shepherd, som jo senere skulle bli bassist i Soundgarden. Hvordan møttes dere to?
– Vi møttes da jeg akkurat hadde flyttet til Kingston og vi har vært venner siden det. Vi møttes på skolen der vi begge gikk og begynte å henge sammen med en gang. Vi var begge interessert i musikk og spilte i band, så vi hadde musikken til felles fra starten av.
– Dere startet etter hvert band sammen. Et band som har det spesielle navnet Tic Dolly Row. Kan du fortelle litt om det bandet?
– Ja, det gjorde vi, men før Tic Dolly Row hadde vi et annet band som het Mind Circus. Det var i 1984 og så i 1986 startet vi altså Tic Dolly Row sammen. Tic Dolly Row het egentlig The Magnet Men, men det var før Ben Shepherd ble med. Vi var opprinnelig en trio som spilte instrumentallåter, men så når Ben Shepherd ble med som vokalist skiftet vi navn til Tic Dolly Row. Vi spilte en radiokonsert på Evergreen State College i Olympia og den innspillingen fins enda som en slags live-demo. Morsomt at du nevnte Tic Dolly Row eller The Magnet Men, fordi vi har spilt inn fire sanger av det gamle materialet som blir gitt ut som en EP. Det materialet har aldri før blitt spilt inn eller gitt ut før, så vi møttes og spilte det inn. Vi håper å ha EP-en ute før sommeren eller i løpet av sommeren alt etter hva som skjer med viruset som herjer for tiden. Den vil finnes for salg via et lite plateselskap som jeg har startet. Selskapet heter Pocket Star Records og adressen er pocketstarrecords.com. Det vil også bli lagt ut info om EP-en på facebooksiden til The Magnet Men.
– Jeg har lest en plass at bandet ditt Tic Dolly Row spilte sammen med Nirvana. Stemmer det?
– Ja, det er helt sant. Konserten var i Tacoma, på en plass som het The Community World Theater. Det var i slutten av 1987 og de het faktisk ikke Nirvana enda den gang. De het Bliss og det var første gangen jeg traff Krist Novoselic og Kurt Cobain. De var blitt et noe kjent band lokalt på grunn av konsertene deres som allerede da var intense. Jeg husker at Kurt Cobain hadde på seg lilla slengbukser den kvelden og jeg tenkte for meg selv at det var litt rart å gå med slengbukser i 1987, men samtidig var det kult at han ga faen i hva folk tenkte om han.
– Du sier at det var første gang du møtte Krist Novoselic og Kurt Cobain. Hvordan ble du introdusert for dem den kvelden i Tacoma?
– En venn av meg som heter Damon Romero bodde i Olympia samtidig som Krist Novoselic og Kurt Cobain bodde der og han kjente dem fordi han spilte også i band. De hadde blitt kjent i Olympia og han introduserte meg og resten av Tic Dolly Row for dem.
– Hvordan var førsteinntrykket av de som snart skulle bli bandkompisene dine?
– De var veldig hyggelige og vennlige begge to, så førsteinntrykket var bra.
– I april 1988 ble du den nye trommisen i Nirvana og den første som vel strengt tatt teller, fordi de hadde ikke spilt inn noen ting før du ble med og bare gjort konserter i nærområdet i Seattle. Hvordan fikk du egentlig jobben?
– Etter konserten i Tacoma spurte de meg om jeg var interessert i å komme å se dem igjen og jeg sa ja til det. Jeg holdt det jeg lovet og så dem igjen neste gang jeg fikk mulighet. Etter konserten kom de bort til meg og spurte hva jeg syntes og jeg svarte at jeg syntes konserten var kul og at jeg digget musikken deres. De fulgte opp med å spørre meg om jeg ville komme innom en dag å spille med dem. Jeg takket ja og vi møttes for å jamme sammen et par dager etterpå. Det gikk veldig bra, så de lurte på om jeg ville gjøre det igjen. Jeg takket nok en gang ja og det var sånn det begynte. Det morsomme er at jeg egentlig aldri offisielt ble spurt om å være med i bandet. Vi bare spilte og øvde sammen og så uten at vi egentlig tenkte over det så ble jeg en naturlig del av Nirvana.
– Det er helt fantastisk! Husker du din første konsert med bandet?
– Hm, den var litt vrien fordi jeg vet at folk har sagt litt forskjellige ting og det er jo en stund siden, men jeg prøver å huske tilbake. Jeg vet det var i Seattle og jeg mener bestemt at det var på en plass som het The Vogue. Det var ikke særlig mange folk på de første konsertene vi spilte altså. Vi snakker femten, tjue personer og da tar jeg med bartenderen. Vi hadde ikke gitt ut noe musikk enda, men antallet økte for hver konsert vi spilte.
– Så kommer vi til november 1988 og den aller første utgivelsen til Nirvana er et faktum. Det er i form av singelen «Love Buzz» utgitt på Sub Pop. Var det din første studioerfaring og ble det en bra opplevelse for deg og bandet?
– Det var første gangen jeg hadde væt i et studio ja og det var også første gang vi jobbet med Jack Endino som produserte «Bleach». Jeg husker at jeg likte det veldig godt og det gjorde inntrykk på hele bandet. Det var nytt og vi prøvde å lære så mye som mulig.
– Mange har diskutert og spekulert i det, men i din mening hvor kom sounden til Nirvana og hele Seattlesounden fra?
– Vi vokste opp med punkrocken på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, så det hadde uten tvil en god del med sounden å gjøre. På den andre siden hadde du på 80-tallets band som Poison, Ratt, Cinderella og hele den glam metal-greia og vi ville overhodet ikke være som dem. Vi ville komme oss så langt som overhodet mulig unna det de holdt på med og gjøre vår egen ting. Ut fra de to elementene kom nok mye av det som ble sounden vår.
– Hva så med trommelyden til Nirvana? Det var jo du som startet det som Dave Grohl fortsatte i Nirvana, så hvordan kom du fram til trommelyden du ville ha i bandet?
– Trommelyden i Nirvana skulle alltid være helt enkel. Enkel popete 4/4-dels takt, men heavy. Jeg ville ha sounden min svær og tung, men enkel og uten noen fancy elementer. Jeg stemte trommene så langt ned som jeg kunne. I studioet når vi spilte inn «Bleach» løsnet vi skinnene på skarptrommen min så mye som det gikk an for å få sounden så heavy som vi kunne.
– Ifølge historien så tok det rundt fem dager og kostet kun 600 dollar å spille inn «Bleach», noe som er helt utrolig med tanke på at albumet til nå har solgt nesten to millioner eksemplarer i USA alene. Stemmer det?
– Haha, ja det er helt sant og det kommer nok aldri til å skje igjen.
– Hvordan var det mulig å få til noe sånt for et band som kun hadde vært i studio en gang før og det var for å spille inn en singel?
– Det var et magisk øyeblikk og jeg vet ikke om noen bedre forklaring på det som skjedde der enn det. Alle bitene bare falt på plass med en eneste gang og Jack Endino, som produserte plata var essensiell for å få til det resultatet og den lyden vi ønsket på «Bleach». Kurt Cobain sa når vi kom til studioet at vi ville ha den tyngste sounden vi kunne og når han plugget i gitaren sin så var den der med en gang, så alt bare liksom falt på plass umiddelbart. Enkelt og tungt var nøkkelordene for oss i studioet den gangen og vi holdt oss til det.
– Dere er svært samspilte på albumet, så jeg regner med at dere var godt forberedt da dere kom til studioet Reciprocal Recording for å spille inn «Bleach»?
– Vi brukte to uker på å øve inn sangene før vi gikk i studio. Vi holdt til og øvde i Aberdeen de to ukene. Plassen vi brukte for å øve var faktisk moren til Krist Novoselic sin frisørsalong, haha. Vi fikk lov av henne til å bruke salongen på kveldstid for å øve. Så når vi skulle til Seattle for å gå i studio så var vi klare og visste hva vi skulle gjøre, som jo selvfølgelig hjalp med tanke på tiden vi brukte.
– Og som du sier så var Jack Endino viktig for å få til det dere ønsket på plata?
– Ja, absolutt. Jack Endino har sin stil. Uansett om det er en Mudhoney-skive, en Soundgarden-skive eller en Nirvana-skive så har han sin signaturlyd som var tett knyttet til det som skjedde i Seattle på den tiden. Magien oppsto ved at det var han og oss i det studioet den gangen. Hadde det vært en annen produsent – hvem som helst, så tror jeg resultatet hadde blitt helt annerledes.
– Er du fortsatt fornøyd med hvordan «Bleach» høres ut nå over tretti år etter og hører du på plata fremdeles?
– Jeg hører ikke på skiva like mye som jeg gjorde før, men jeg tar det ut av og til. Når jeg hører på «Bleach» i dag så liker jeg fremdeles albumet veldig godt og lydbildet er fortsatt unikt.
– Dere var vel ganske misfornøyde med måten Sub Pop promoterte «Bleach» på etter det ble utgitt og følte at selskapet kanskje ikke gjorde nok for dere?
– For å være ærlig så var jeg ikke veldig involvert i forretningsdelen av musikken, så det var nok mest Kurt Cobain og kanskje spesielt Krist Novoselic som reagerte på det. Krist var businessmannen i bandet på den tiden. Jeg ville bare spille musikk og det gjelder for min egen del den dag i dag, så jeg har aldri brydd meg om sånt.
– Den påfølgende sommeren og høsten i 1989 gjorde Nirvana sin første USA-turné og ikke minst sin første Europaturné. Begge turneene var en stor suksess og bidro til at populariteten til Nirvana vokste så raskt som den gjorde. Hva husker du fra de to turneene?
– Det var kjempegøy! Det var litt opp og ned – spesielt i USA. Vi kunne spille i en by og det ville bare dukke opp en handfull mennesker, men så neste by var det utsolgt og fullt hus. De fleste var faktisk utsolgt som du sier og konsertene var veldig bra – spesielt i universitetsbyene der vi ble spilt på radioen. Vi var faktisk mer populære i Europa enn hjemme i USA den første tiden, så det virket som om folk i Europa var litt mer åpen for ny musikk. Når vi kom til Europa var det utsolgt over alt vi reiste, så det syntes vi var helt rått. Det å reise rundt i USA og Europa på den tiden og treffe nye folk hele tiden var nok det kuleste for min del. Du må huske at jeg vokste opp med å flytte fra by til by med familien min, så jeg var vant med den livsstilen. De to andre i bandet slet nok mye mer og hadde det til tider tungt når vi var ute på turné. Det var uansett en fantastisk tid for Nirvana og stemningen i bandet var bra – selv om som sagt enkelte i bandet begynte å bli lei og få hjemlengsel litt uti turneen.
– Hva kan du fortelle meg om de såkalte «Smart Studios» opptakene som var første innspilling av det som skulle bli «Nevermind» og som også skulle vise seg å bli noe av det siste du gjorde med Nirvana? Jeg har lest at dere måtte avslutte innspillingen fordi Kurt Cobain mistet stemmen sin?
– Vi var egentlig midt i en turné, men vi hadde booket oss litt tid i studio for å begynne å spille inn noen sanger til det som skulle bli vårt neste album. Planen var hele tiden at vi skulle inn i studio, spille inn noen sanger og så komme tilbake på et senere tidspunkt for å gjøre det ferdig. Vi hadde bare en liten uke på oss, så vi hadde nok uansett aldri klart å bli ferdig med hele plata på en gang. Når det gjelder ryktet om at Kurt Cobain mistet stemmen sin og at det var derfor vi ikke ble ferdige så stemmer ikke det. Vi var som sagt midt i en turné og han ønsket derfor å spare stemmen sin mest mulig til konsertene vi hadde foran oss. Vi spilte de nye sangene på turneen for å øve på dem, så når vi kom til Smart Studios var vi godt forberedt og hadde en god følelse rundt det nye materialet. Når de spilte inn «Nevermind» med Dave Grohl, så ville de egentlig beholde opptakene av de sangene som jeg spilte på i Smart Studios. Dessverre for meg ville folkene i Geffen Records det annerledes, så derfor måtte de spille inn sangene på nytt.
– Jeg vet ikke om alle vet det, men du er faktisk med på «Nevermind». Det er du som spiller symbaler på låten «Polly», stemmer ikke det?
– Joda, det er helt sant. De plasserte meg i et eget rom da vi spilte den inn. Jeg tror det var et rom som egentlig ble brukt for å gjøre gitaropptak i, men de plasserte meg altså der inne. Jeg hadde på meg hodetelefoner som jeg hørte låten gjennom og så slo jeg på symbalene når jeg skulle. Jeg var ikke engang klar over at de hadde brukt opptaket mitt på selve plata da «Nevermind» kom ut. Og det var ikke før flere år etterpå at jeg fant det ut. Dave Grohl brukte faktisk det jeg hadde skrevet av trommepartier til fire av låtene på albumet. Det var på «In Bloom», «Breed», «Lithium» og «Stay Away» og han nevnte det i takketalen sin når de ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.
– Så forlater du Nirvana i mai 1990, litt over to år etter at du ble med i bandet. Hvorfor bestemte du deg for å gi deg?
– Som Kurt Cobain forklarte det den gangen så var det musikalske uenigheter som førte til bruddet. Jeg har alltid vært en låtskriver og jeg ønsket å bidra mer enn bare å være trommisen, noe som jeg etter hvert skjønte at ikke kom til å skje i Nirvana. Kurt Cobain var alltid veldig støttende når det kom til låtskrivingen min og han hadde forståelse for at jeg ønsket mer enn jeg kunne få i Nirvana. Jeg husker en gang vi var på turné mens vi satt på hotellrommet hans og spilte litt. Han skrev tekster til en sang mens jeg satt og spilte gitar for meg selv. Jeg spilte på en sang jeg hadde jobbet litt med på gitaren og da kikket Kurt Cobain opp fra skrivingen sin og spurte hva det var jeg spilte. Jeg svarte at det var bare en sang jeg hadde jobbet litt med. Han svarte at han likte den og at den hørtes kul ut. Han forsto at jeg ønsket å utvikle låtskrivingen min.
– Husker du hva den aller siste sangen du spilte inn med Nirvana var?
– Det var en av sangene fra Smart Studios innspillingen. Hvis jeg ikke tar helt feil så var det en coverversjon av «Here She Comes Now», som opprinnelig er en Velvet Underground-låt. Kurt Cobain ønsket å gjøre en versjon av den og vi hadde litt tid på slutten av innspillingen, så vi spilte den inn.
– Hele verden vet jo hvordan historien til både Nirvana og Kurt Cobain endte og vi har ganske solide bevis på at Kurt Cobain hadde bestemt seg for å splitte opp bandet før han tok livet av seg. Jeg lurer bare litt på hvordan han hadde det med musikken og seg selv mens du var i bandet?
– Krist Novoselic fortalte meg en gang at de gamle dagene i Nirvana var de gode dagene. At tiden da jeg var i bandet og vi spilte sammen og turnerte sammen var den lykkeligste perioden. At jeg ikke hadde gått glipp av særlig mye etter jeg sluttet. Kurt Cobain virket stort sett og være lykkelig mens jeg var i bandet, men jeg følte hele tiden at han slet med et eller annet.
– Vi må jo også prate litt om ditt nye band for i 2008 kom debutalbumet til Before Cars ut. Vi legger også merke til at trommestikkene er borte og at du plutselig er frontmann. Albumet heter «Walk Back» og er produsert av ingen ringere enn Jack Endino. Låtene på det albumet har en del fellestrekk med Nirvana, så hvor mye inspirasjon tok du fra din tid i Nirvana når du skrev sangene til den utgivelsen?
– Med Before Cars ønsket jeg å gjøre noe helt annerledes, så jeg bestemte meg for og ikke være trommis mer. Jeg har alltid spilt gitar, så det var ikke noe problem for meg å bytte instrument. «Walk Back» er en slags oppsummering av sanger som jeg hadde skrevet gjennom hele min karriere opp til det punktet. Noen av sangene er nye, noen skrev jeg før jeg ble med i Nirvana, noen skrev jeg mens jeg var i Nirvana og noen rett etter at jeg sluttet, så albumet har nok en del likhetstrekk ja.
– Hvordan fikk du Jack Endino med deg som produsent?
– Jeg og Jack Endino har alltid vært gode venner og vi har jobbet sammen ved flere anledninger. Jeg var i et band rett etter jeg sluttet i Nirvana som het The Fire Ants med Brian Wood og Kevin Wood, som er brødrene til tidligere Mother Love Bone vokalist Andrew Wood. Vi ga ut et par plater på begynnelsen av 90-tallet som Jack Endino produserte, så når jeg spurte om han ville produsere «Walk Back» så var han helt med på det.
– Before Cars sitt til nå siste studioalbum, «How We Run», som kom ut i 2013 er helt forskjellig fra den første utgivelsen. Det er et mye roligere album uten de store rockelåtene som vi finner på «Walk Back». Jeg går ut fra at sangene på den platen da var av nyere dato?
– Stort sett alt på «How We Run» var ganske nytt da vi spilte det inn ja. Den plata var noe jeg ønsket å gjøre for å få ut litt av mine inspirasjoner som musiker og låtskriver. Jeg vokste opp med å lytte til artister som Carly Simon og Carole King så jeg ønsket å lage en plate som reflekterte litt av den siden av meg selv som musiker.
– Hvordan ser framtiden ut for deg akkurat nå? Vil det komme mer musikk fra Before Cars?
– Jeg har en haug med sanger liggende klar til en ny plate fra Before Cars ja, så det vil nok bli utgitt om ikke så altfor lenge. Akkurat nå må vi vel bare vente til dette viruset gir seg før vi kan gjøre noe som helst, men forhåpentligvis kan ting begynne å skje til høsten en gang. I tillegg så spiller jeg jo som nevnt med The Magnet Men igjen, som jeg synes er veldig spennende.
Først publisert i Norway Rock Magazine #2/2020