Det rykket godt i nervene da ringetonen summet og undertegnede var vel vitende om at en av tidenes største trommelegender i genren rock ventet i andre enden. Men etter å ha fått summet meg endte det opp i en nesten time lang og meget trivelig samtale om skiva «Sinister», trommisbrødrene Appice sitt samarbeidsprosjekt samt info om gamle dager, nye dager og ikke minst litt nørdetrivia om Rod Stewart som kanskje ikke alle visste om. Snurr film.
Tekst: Sven O Skulbørstad
Foto: Joey Wester
– Utgivelsen av «Sinister» med din bror Vinny, hvordan kom det samarbeidet ihop?
– Vi har gjort noen konserter sammen i løpet av de siste årene og ville ta det til det neste steget ved å danne en fundcampaign og lage en skive sammen. Vi har jo aldri laget en noe lignende før, selv om det blir mer og mer vanlig fra artister – blant andre Anvil har finansiert de siste skivene på den måten. Deretter lagde vi en demo med en låt kalt «Monsters And Heroes», som omhandler Ronnie James Dio som vi også har dedikert hele albumet til, og fikk en kontrakt med SPV på bakgrunn av denne. Jeg har hatt kontrakt med de før og vært veldig fornøyd med jobben de gjør så det var veldig fint. Her var vi omtrent halvveis i fundcampaignen og med en platekontrakt i boks kunne vi begynne å jobbe mer målbevisst med skiva, så vi kontaktet folk vi ville ha med og som kunne bidra med låter i tillegg til de vi allerede hadde. Tittelkuttet ble faktisk skrevet allerede rundt 2007 i forbindelse med et show jeg hadde på den tiden som het «Slam!», men den var da kun en instrumental ment for trommer. Vi måtte nødvendigvis omarrangere den en smule, og tanken var at Doug Pinnick fra King’s X skulle skrive tekst og melodi, men han hadde ikke anledning, så da ble det til at jeg gjorde det selv. Tittelen «Sinister» var allerede klar fra den tiden, og jeg husker jeg sang idéen til melodien over telefonen til Jim Crean, som synger mesteparten av låtene på skiva hvorpå han skrev tekst som passet til linjene. Deretter fikk vi med et kobbel av venner til å bidra med sitt, som Paul Shortino fra Quiet Riot, Chas West fra Lynch Mob og Joel Hoekstra fra Whitesnake og det hele endte i et meget bra sluttprodukt synes jeg. Selv synger jeg «You Got Me Running» etter å ha laget å arrangert demoen i Garage Band på min iPad, og mer eller mindre kopierte den versjonen i studio. Den mest interessante låta for min del er «Bros In Drums», da det rett og slett er historien om meg og min bror som vokser opp. Det er veldig spesielt at to brødre har fått såpass suksess som trommeslagere, så det ville jeg skrive en låt om. Jeg og Vinny produserte så albumet sammen, med god hjelp av vår venn Jörgen Carlsson fra Gov’t Mule. Mine trommer er akustiske mens Vinny bruker digitalt. Vi spilte inn litt rundt omkring over en viss periode når vi fant tid til det med mange forskjellige personer som har bidratt på hver sin måte.
– Så vidt jeg kan høre er det flere av låtene hvor dere begge spiller trommer og ligger på hver deres side i stereobildet, stemmer det?
– Ja, det stemmer. Det var også det som var idéen da det er på den måten vi gjør det når vi har konserter sammen. Tanken var å skape et unikt og stort bakteppe av trommer og på den måten ha vår helt egen sound på albumet. Tror ikke noen har gjort det på den måten før. Ta for eksempel låta «Killing Floor» hvor jeg spilte inn først, og Vinny deretter la sine trommer oppå mine og kopierte mesteparten av det jeg hadde gjort i forkant – bortsett fra der vi er usynkroniserte og jeg ligger på kvartslaget og han på «og»-slaget hvis du skjønner hva jeg mener. Dette skapte en kul stereoeffekt ettersom vi da er panorert til hver vår side. Jeg ringte Stevie DeAcutis, en gammel venn av meg som har mikset flere av skivene jeg har vært med på tidligere og fortalte om idéen og han syntes det hørtes ut som en bra utfordring. Ettersom dette da som sagt ikke har blitt gjort før, bortsett fra på enkelte jazz-skiver med Buddy Rich ga jeg han rett i det. Det er vanskelig nok å mikse ett trommesett inn i lydbildet om ikke to, og vi prøvde faktisk to-tre stykker for å se hvem som var opp for utfordringen, og Stevie hadde den versjonen med klart mest trøkk i. Vi sendte rundt «Sinister» som testmiks ettersom det er den låta på hele skiva som var vanskeligst å mikse med tanke på alt som skjer med trommene på den, så hvis man kunne skru den til et bra nivå ville resten av skiva ikke være noe problem. Synes i det hele og store han gjorde en fantastisk jobb og jeg er veldig glad for at det ble han som gjorde miksen. Det gjelder for så vidt for alle involverte. Jeg skulle gjerne ha sunget mer, men jeg har for pen stemme i forhold til trommestilen min så det ble med den ene låta. Egentlig skulle jeg ha gjort vokalen på «Bros In Drums» og, men akkurat da hadde jeg problemer med stemmen på grunn av allergier. Regner med at jeg tar vokalen når vi gjør den live.
– Med tanke på «Bros In Drums», der man tydelig hører dere begge på flere av sporene høres det ut som det bare er én av dere på akkurat den. Hva er grunnen til det?
– Vinny spiller på den ettersom jeg egentlig skulle synge den helt enkelt, og jeg tenkte det ville være en bra kombinasjon å synge den til han mens han spiller. Men nå ble jo stemmen min som den ble som sagt så jeg fikk en god venn av meg til å ta den i stedet. Det var viktig for meg at den låt så bra som mulig, og det var bare ikke stemmen min klar for akkurat da. Jeg kan bare ikke få fullrost alle bidragsyterne på «Sinister» nok – alle vokalene og gitarene, alle har gjort en fantastisk innsats – spesielt søstrene Okai fra Japan, Mayuko og Tsutzumi som er med på en del livekonserter og kom på den klassiske pianobiten over «Paranoid» på «Sabbath Mash». De satt seg bare ned og spilte og jeg hørte med en gang at det var noe som burde være med på albumet så de kom inn i studioet og spilte over solodelen på «Paranoid» og vi la deretter på cello og fiolin og det ble er riktig fint og spesielt resultat. Et lite kompliment til pianosoloen fra oss. Aner ikke om det er et eksisterende klassisk stykke eller om det er noe de kom på der og da.
– Hvordan foregikk prosessen med å involvere alle bidragsyterne?
– Det var egentlig et spørsmål om venner. Tony Franklin er en jeg har jobbet mye med opp igjennom og han var den første jeg tenkte på, samme med Jörgen som jeg nevnte. Begge fikk noen låter hver, samme med Phil Soussan som har spilt med Ozzy Osbourne. Vinny hadde allerede noe pågang med han så da var det naturlig å høre om han ville være med også. Noen ringte vi opp, enkelte som ville være med kontaktet oss – som Craig Goldy som også har spilt med Dio, da jungeltelegrafen begynte å kime om hva vi holdt på med. Vinny brukte sitt kontaktnettverk og jeg brukte mitt, og heldigvis ville alle forespurte være med. Vi gikk igjennom demoversjonene og tenkte på vokalister vi tenkte ville passe til de forskjellige låtene med tanke på stil og stemmeleie. Også dro de vi hadde med inn noen folk og, som Jörgen som bragte inn T-Bone Andersson fra Steelheart på et par låter. Alt kokte ned til pek og velg basert på låtmaterialet vi hadde. Det hele minte meg om prosessen til «Guitar Zeus»-serien jeg ga ut på nittitallet, der jeg og Tony lagde grunnlaget og vi hentet inn folk som vi syntes ville passe best til hver enkelt låt.
– Det må vel ha vært et lite mareritt å få alles tidsskjemaer til å passe både nå og da?
– Det kan du trygt si. Veldig mye planlegging måtte til i form av SMS, e-mailer og telefonsamtaler for å få samlet alle og det medførte at sluttproduktet gikk en uke over deadline. Og i tillegg hadde vi layout-planleggingen som måtte gjennomføres med albumcover og den slags. Det føles veldig bra å omsider være ferdig med saken. Det er rart med det, man hører så mye på musikken etter hvert som man jobber med et album at man går lei til slutt, men så fort man er ferdig og den utgis vil man bare lage en ny og gjøre det hele om igjen. Når det er sagt har jeg kost meg masse mens jeg har hørt i hjel låtene ettersom de innehar virkelig bra tromming og en spesiell sound jeg simpelthen elsker.
– Finnes det planer for å gjøre dette live, kanskje en turné?
– Ja, akkurat nå skal vi gjøre et par konserter i løpet av de neste to-tre ukene også skal vi spille på slippfesten når skiva utgis. Dette skjer i New York, New Hampshire og Las Vegas også skal vi lage en musikkvideo for «Monsters And Heroes». Wendy Dio har gitt oss tillatelse til å bruke bilder av Dio i den, noe som er veldig kult. Vi skal få så mange som mulig av de som er med på skiva til å filme seg selv mens de spiller til låta og klippe de inn i videoen. Det kommer til å bli en hyllest til Dio, og vil være den låta vi bruker til å promotere hele skiva. En virkelig bra låt synes jeg. Egentlig ble den skrevet til King Kobra i forbindelse med hyllest-skiva til Ronnie som donerte overskuddet til kreftforsking, men de ga den aldri ut så vi spilte inn trommer på nytt med Vinny og forandret litt her og der. Så fort platekontrakten var i boks tok vi bort enkelte ting vi følte ikke trengte å være der, la til ting vi syntes måtte være med og mikset den på nytt så den skulle passe inn i hvordan vi så for oss at skiva skulle låte. I tillegg til Dio har vi også dedikert albumet til Elliott Rubinson, eieren av DDrum som gikk bort i januar i år. Vi spilte sammen i Cactus, og han var også med i Drum Wars med meg og Vinny samt at vi har spilt sammen med Michael Schenker, så vi har gjort masse sammen opp igjennom og jeg så på han som en virkelig god venn. «Monsters And Heroes» er den eneste teksten som står i booklet’en rett og slett fordi den er så sterk og bra. Det er vel den eneste hyllest-låta som er skrevet direkte om Ronnie så vidt jeg vet, så jeg håper metallfolket for hørt den og setter pris på den.
– Når vi er inne på Dio, hva synes du om hologram-turnéen som er på vei til å starte?
– Det kommer til å bli helt vilt. Teknisk sett er det en innovasjon vi er vitne til, og det kommer til å åpne mange muligheter til å gjøre det med andre helter som har forlatt oss – Michael Jackson for eksempel. Du kan se på det på den måten, eller du kan se på det som om de spotter minnet av ham. De kjørte en test på det på en festival i fjor vet jeg hvor de hadde en låt eller to med da Ronnie som hologram og det var veldig blandet mottakelse har jeg hørt. De tok opptak av en dame som var oppkoblet med all slags elektronikk og la på bilde av Ronnie over det, grunnen til at de brukte en dame var jo fordi han var såpass liten. Det resulterte i at han fikk litt i overkant feminine bevegelser visstnok. Jeg har bare sett det på YouTube så jeg kan vel egentlig ikke uttale meg hvorvidt det var bra eller ikke. Men det var rart å se vel vitende om at han er borte. Jeg vet at mange av hans fans synes de melker hans historie, og det de helt klart burde ha gjort var å samle folk som faktisk har spilt med han, som Last In Line for eksempel. Det ville vært det riktige. Men det er helt klart imponerende teknisk, og de er vel de første til å gå på turné med et sånt konsept. Craig skal faktisk være med på turnéen så vi har snakket en del om hvordan det hele virker. Skal man se på det positivt er det jo en bra timing at turnéen starter omtrent samtidig som skiva vår utgis.
– Skal jeg være ærlig har jeg litt blandede følelser om hele hologram-konseptet selv, men skal ikke sage det helt før jeg faktisk har sett det når de kommer hit til landet.
– Når vi er inne på landet deres; Visste du at jeg faktisk spilte min aller første konsert med Rod Stewart i Norge? Nærmere bestemt i Trondheim på et relativt lite sted over fire netter som var turnéstarten hans. Det var også Rods aller første konsert som soloartist. Dette var i 1976 da han akkurat hadde slutta i The Faces for å satse på solokarrieren. Litt trivia for deg der altså.
– Det var jeg ikke klar over pinlig nok, så takk for info. Vi må jo innom temaet tromming mens vi har deg på tråden, hva synes du om utviklingen vi har sett de seneste årene med stadig mer digitalisering og trigging?
– Åpenbart forenkler det studiodelen, med mulighetene for editering det gir. Men mer tenker jeg på utviklingen av selve trommisen, for det finnes noen virkelig teknisk fantastiske trommeslagere om dagen. Hva som har skjedd med trommeteknikken siden vi startet i 1967 har vært enorm. På den tiden var det stort sett kun jeg, Ginger Baker, Keith Moon og Mitch Mitchell som gjorde det vi gjorde og satte en slags standard, men nå om dagen finnes det jo tusenvis av helt rå trommiser som har en teknikk langt utenpå det vi hadde. Jeg hører en god del jazzteknikker i den moderne rocketrommingen, noe som har gitt helt nye muligheter for hva man kan gjøre bak et trommesett. I gamle dager var det vanlig at trommer og bass spilte fulgte hverandre, mens i dag følger basstrommene gitarriffene. Dette var vel Metallica tonefallende for tipper jeg, og dagens band som jeg stort sett ikke har hørt om men som sønnen min spiller for meg har perfeksjonert dette til fingerspissene. Rare navn de har for tiden forresten; If I Was God og I Lay Down Dying heter et par av de. Merkelige ting å kalle bandet ditt synes jeg, men de låter meget bra og har noen fantastiske trommiser som spiller mer mønstre enn rytmer og har i tillegg forskjellige mønstre på basstrommer og skarp. Virkelig imponerende. Jeg legger også merke til at det begynner å kommer frem stadig flere kvinnelige trommiser noe jeg synes er veldig bra.
– Så har du noen favoritter fra dagens trommiser?
– Så absolutt, men det skal også nevnes at mine gamle favoritter, som kvartetten jeg nevnte, men også selvfølgelig John Bonham fortsatt er helt der oppe for meg. Når det kommer til dagens trommiser har jeg akkurat blitt blåst bort av Anika Nilles, en kvinnelig trommis som har mer eller mindre blitt en internettsensasjon og hun er rett og slett fantastisk å høre på. Det er også en japansk ung jente som er helt rå. Jeg kommer dessverre ikke på navnet i farta, men hun er helt fenomenal hun også. Begge har vært på forsiden av Drum Magazine, noe som er imponerende. Dette er kun to jeg kommer på, men de er virkelige vidunderbarn, og det er mange av dem. Skal jeg peke på et problem må det være at de ikke har band noen av dem, og sånn pleide det ikke å være. Vi ble kjent fordi vi var bra i bra band, om det var meg eller Keith eller Lars Ulrich for den saks skyld. Disse har jo ikke band men kommer på forsiden allikevel. De har ikke utgitt noenting men har allikevel blitt internettsensasjoner. De har blitt berømt på en annen måte, og den utviklingen vet jeg ikke om jeg liker. Men samtidig aner jeg ikke hvordan nye band overlever for tiden, jeg vet om så mange fantastiske nye band som jobber seg til døde uten å få noe igjen for det. Det kan ta opptil ti år før du oppnår noen form for suksess, og veien dit er veldig lang. Vi har ikke engang magasiner lenger her i Statene som dere har i Europa. Vi pleide å ha mange, men alle har falt bort. Alt av rockemedier, om det er blader, radio eller TV er borte her. MTV pleide å være bra, men det er jo kun reality om dagen. Når vi var i Tyskland med Cactus nylig fantes det faktisk fortsatt musikk-kanaler som viste rockevideoer, og det samme i Italia.
– Det er en lei utvikling ja. Men hva med dine fremtidsplaner? Har du noen tanker om hva som skjer fremover?
– Vi spilte på Sweden Rock med King Kobra i fjor som vi tok opp, og neste år slipper vi hele konserten derifra. Der bruker vi også Steve til å mikse, så det kommer til å bli riktig så bra. Senere i år kommer «Live At Sweden Rock» med Vanilla Fudge, som jeg også spilte med samme år. Jeg hadde faktisk to konserter det året, torsdag med Vanilla Fudge og lørdag med King Kobra. Det var ganske artig. Jeg har også spilt der med Cactus nylig, og det er en virkelig bra arrangert festival. De har koll på ting.
– Et siste spørsmål; Av alle album du har gjort opp igjennom, har du selv en personlig favoritt?
– Vet du, opp igjennom hele min karriere har jeg gjort så mange album med mange forskjellige bra folk så det er vanskelig å velge ett. Kunne jeg velge mellom flere ville jeg valgt den første skiva til Vanilla Fudge, samme med den fjerde skiva til samme band, de første to skivene til Cactus og definitivt debuten til Beck, Bogart & Appice. Det finnes også et uutgitt liveopptak fra The Rainbow der som låter fantastisk. Blue Murder-skiva må med, samme med den siste King Kobra-skiva og mine «Guitar Zeus»-skiver. Jeg har vært med på så mange milepæler i løpet av min karriere at det er vanskelig å få med alle, jeg har jo holdt på i 50 latterlige år og har levd hele livet som rockestjerne. Jeg husker knapt hvordan det er å være normal. Det som er litt morsomt å tenke på er at jeg aldri har endret spillestilen stort fra skive til skive over alle disse årene. Bortsett fra med Rod Stewart kanskje.
Først publisert i Norway Rock Magazine #3/2017