«Scandinavian Gods» er første singel fra «Sweet Evil Sun». Om tittelen er ironisk er den slett ikke ubegrunnet. Denne gangen har hjemvendte vokalist Johan Längquist vært med i skriveprosessen og Candlemass nærmer seg stadig det klassiske soundet de skapte sjangeren med på midten av åttitallet, og som mange har savnet.
Tekst: Ronny Østli
Foto: Linda Åkerberg
Livefoto: Synne Nilsson, Anne-Marie Forker
Mørk tung metal passer fint til årstiden vi er inne i. En annen bekreftelse på at sommeren er over er høstferie, eller potatislov som gitarist Mappe Björkman sikkert kalte det i sine skoledager. Selv har jeg akkurat parkert bilen etter noen dagers familiebesøk i Upplands Väsby.
– Har du vært der nå? Hva faen, det er jo trivelig. Ja, vi er jo et Upplands Väsby-band, selv om det egentlig kun er Leif som er derfra. Vi og Europe.
– Ja jeg var jo og så på Europes monument i Blåparken. Når kommer deres monument?
– Hehe, ja vi burde jo definitivt hatt et vi også. Hele Europe kom jo derfra, mens vi egentlig kun kan skilte med Leif. Men vi gjorde jo Upplands Väsby til sammen og var kjempegode venner, selv om musikken vår er annerledes enn deres. Oss var det få som brydde seg om, mens Europe fikk jo sine hits. Det er jo først nå vi nyter respekt, og det er vi naturligvis glade for. Det trodde man jo ikke på den tiden.
– Jeg leste i siste utgave av lokalavisen der borte en artikkel om «The Final Countdown» som har nådd en milliard visninger på youtube, noe som er flere hundre tusen visninger mer enn for eksempel «Thriller» med Michael Jackson.
– Ja, jeg leste også det. Det er jo en av verdens største låter, det skal ingen ta fra dem. De har jo gjort det like stort som ABBA, og har hatt stor betydning for Sverige for denne type musikk. Vi spiller doom metal og har ikke en sjanse i havet til å nærme oss et sånt nivå. Det som er kult for oss er at vi har fått stor respekt de seneste årene. Jeg skal ikke gjøre noe stort poeng ut av det, men jeg så en kåring over de beste doom metal-skivene noensinne, og der var «Sabbath Bloody Sabbath» nummer en, og «Epicus Doomicus Metallicus» nummer to. Dette er jo en lavbudsjettplate vi spilte inn i 1985. Men første Black Sabbath var også en lavbudsjettplate. De brukte vel elleve timer på å spille den inn, og vi brukte heller ikke lang tid på vår debut heller. Begge disse er plater med sjel, og det går aldri å gjøre dette om igjen. Du kan bruke det feteste studioet og legge i så mange millioner du vil, sjelen i disse skivene kan ikke gjenskapes.
– «Epicus Doomicus Metallicus» er nylig sluppet som en trippel vinylutgave av Peaceville.
– Ja, de ville gjøre en jubileumsutgave og har laget en flott boks. Den er virkelig heftig. Masse kule demoer knapt noen av oss har hørt, og plakater og bilder vi heller ikke kan huske å ha sett før. Jeg liker ikke når skiver slippes i forskjellige farger på vinylen. For meg føles det som en greie bare for å tjene penger, og det liker jeg ikke. Men sånne ting som det her synes jeg er heftig. Der får man med så mye mer, og kan se tilbake på hvordan det var på den tiden. Jeg pleier ikke å sette meg ned å høre på egne ting noe særlig, men den utgaven låter jævlig bra. Jeg synes det låter bedre enn originalen. Vi har vært med litt i utformingen av boksen, og Peaceville har gjort en god jobb. Dette er langt fra noe hastverksarbeid.
– Jeg må få gratulere dere med Beyond The Gates og festivalens beste konsert. Og det er ikke bare noe jeg sier til deg, det sto på trykk rett etter festivalen. (Her!)
– Er det sant, har du skrevet så pent om oss? Det har jeg ikke sett, nei, nå ble jeg virkelig glad. Send meg link til anmeldelsen, for det hadde vært virkelig gøy å lese. Vi har fått mye gode tilbakemeldinger på konsertene i sommer. Dette har jo vært et mellomår, hvor vi har spilt låter fra «Epicus» og «Nightfall». Det er derfor vi slipper plata i november, så vi kan bruke neste år på å turnere med den. Dette har vært et veldig bra år, vi spilte jo i Mexico i forkant av Bergen, og det var helt vilt. Men ja, Bergen følte jeg også var veldig bra. Og vi spilte jo rett før Mercyful Fate også, og de er jo gode kompiser, så det var en god kveld. (Mappe får linken og ikke lenge etter kommer det både klem, hjertesmileys og takk på SMS.)
– Grieghallen er jo av stor betydning for fans av black metal, har den noen betydning for deg?
– Ja, det er klart den har det. Det er egentlig litt sykt, for vi har jo alltid spilt doom og er tregest av alle. Men uansett hvor vi spiller og møter black metal folk, det være seg for eksempel Mayhem som nå i Bergen, så møter vi enorm respekt i den scenen. Hva i all verden har vi til felles med dem? Vi startet jo opp omtrent samtidig som Bathory, og Freddan som startet det sammen med Quorthon er en av mine beste venner. Og vi snakker av og til om dette. Det jeg tror er grunnen er at vi gjorde noe helt banebrytende og tenkte utenfor boksen. Og det er jo akkurat det samme med black metal. Norsk black metal er jo så enormt og jeg forestiller meg de kanskje ser på Candlemass som noe ekte, noen som gikk mot strømmen. Kanskje mer det fremfor musikken. Joda, «Epicus» var en tung og slem plate da den kom, men det de holder på med er jo steinhardt. Så det er nok der respekten ligger. Jeg har stor respekt for de banda, og har en god tone med Mayhem så vel som jeg hadde med Quorthon. De har jo gjort akkurat det samme. Du hadde band som Europe, så hadde du vår doom på ene siden og black metal på andre siden. Begge er sjangere som gikk mot strømmen.
– Merker du en annen forventning i publikum når dere fremfører en klassisk plate i sin helhet kontra et ordinært sett?
– Nei, jeg gjør egentlig ikke det. Har vi annonsert at vi spiller «Epicus», så vet de om det. Men jeg er nok mer ambivalent til dette med skiver i sin helhet selv. Når man spiller en klassisk plate rekker man ikke ta med noe ekstra, og da savner jeg en del låter. Nå har vi kjørt «Epicus» og «Nightfall», og noen ganger har vi blandet de. Det liker jeg bedre. Altså, «Epicus» er jo en bra plate, og mange av de låtene inngår uansett i et ordinært sett, men ved å spille alle forsaker man en del andre låter jeg synes heller burde være med. Men selger man inn et sånt konsept og folk kjøper det, så må man jo kjøre på. Det er jo tross alt på grunn av publikum vi har anledning til å gjøre dette. Vi har jo så mange skiver at et Best Of-sett blir et enormt spenn. Så for meg er det å spille en hel skive en blandet følelse.
– Dette leder oss over til «Sweet Evil Sun», som jo er grunnen til at jeg ringer. (Anmeldt her!) Jeg synes dette er en plate med et klassisk lydbilde og lurer på om det å spille de første skivene et par år har hatt betydning i skaperprosessen av det nye verket.
– Både ja og nei. Det er egentlig et veldig godt spørsmål. Dette er jo første plata hvor Johan (Längquist, vokal) er med i bandet. Han la jo vokal på «Epicus», men der kom han med i siste sekund. Han brukte et par dager på det, men var ikke medlem i bandet. Han hjalp oss så vi kunne få på noe vokal og bli ferdig med plata. Og det samme er tilfelle med «The Door To Doom», da Mats Levén var ute. Jeg har ville ha tilbake Johan veldig lenge, men det har ikke vært anledning, men nå var muligheten der for han å bli medlem, og da har også han fått jobbe et år med Leif og oss om denne plata. Og det har jo ikke vært tilfelle på de forrige platene han har sunget på. Det er flere som nevner det klassiske lydbildet og mye tror jeg skyldes at den råere gitarlyden. Det er ikke så polert. Hør på rytmegitarene, de er ganske røffe og slemme, men samtidig låter det friskt, og det er bra produsert. En annen grunn er selvsagt Johan. Med «House Of Doom» var jo alt innspilt med Mats, men byttet den ut med Johans vokal. Leif skriver og produserer låter etter hvem som synger. Det gjorde han jo da Mats, Robert og Messiah var med. Denne gangen er låtene skrevet for Johan, og der tror jeg kjernen ligger. Men så er det jo harmoniske refrenger med keyboard. Det er fine låter, selv om det låter tungt og jeg synes vi har funnet en fin linje med Candlemass anno 2022. Så har du jo «When Death Sighs», som Jennie-Ann Smith synger, det er jo virkelig vakkert selv om det er tungt.
– Keyboardet har jo også en annen rolle nå, hvor det ikke er så dominerende, men fungerer mer som et krydder.
– Ja, det er helt riktig. «Psalms For The Dead», som vi gjorde med Robert Lowe var jo veldig keyboard dominert. Der var vi nødt til å ha med en keyboardist live, og vi var seks mann på scenen. Denne gangen er vi litt mer midt imellom den og det gamle, og bruker brettet som du sier, som en effekt. Det er mest for å opphøye refrenger og enkelte partier. Hvordan vi gjør dette live er vi litt usikre på, om vi må ha med en ekstra person. Men for vår del er dette også en viktig detalj for å fornye oss litt, for på «The Door To Doom» hadde vi jo ikke keyboard på denne måten. Jeg synes jo dette spriter opp skiva, men så er jo spørsmålet om det er så viktig at det må være sånn live. Det er låter hvor vi har klart oss live uten keyboard tidligere. Dette vet vi ikke enda, det merker vi nok først når vi skal øve inn et livesett med dette materialet. Uansett er det selve skiva som er det viktigste akkurat nå.
– Det var store forventninger til Johans comeback på «The Door To Doom». Har dette vært et lettere eller vanskeligere album å jobbe med?
– Jeg synes det har vært lettere denne gangen. Mye lettere. «The Door To Doom” var jo ferdig, og så skiller vi lag med Mats. Hva skal vi gjøre nå? Vi måtte jo utsette plateslippet. Når Johan kommer inn har han tre uker på seg å gjøre vokalen, og han har ikke hørt en strofe. Og han gjorde en enorm jobb. Jeg har jo ville hatt med Johan igjen siden Messiah slutta, og endelig klaffet det. Han hadde anledning til å være med som fullt medlem, og det har gjort at låtene kan skrives med tanke på hans vokal, og han har vært med Leif i skriveprosessen og kommet med egne ideer. Hele prosessen har vært som et delikat rekesmørbrød og det har ikke vært noe stress overhodet. Og Johan også har virkelig kost seg med dette samarbeidet. De to tidligere tilfellene har jo vært en stressfaktor for ham. Jeg hører dette samarbeidet når jeg hører på plata. Nå er det nok ikke sånn at folk hører at vokalisten kom inn i siste liten på «The Door To Doom», men jeg hører at den nye er mer gjennomarbeidet. Johan er en av fem som har vært med på å skape en plate.
– I Candlemass er det bassist og grunnlegger Leif Edling som skriver alle låtene.
– Sånn har det alltid vært. Leif er professor når det gjelder vår musikk og det vil ingen kødde med. Likevel er ingenting hugget i sten, og alle får komme med innspill og ideer. Om det er gitarpartier eller vokal. Det er ikke sånn at her og her skal du synge, så Johan hadde mange forslag til vokal utover Leifs opprinnelige ideer, og som oftest mente han at Johans ideer låt skitbra. Grunnideene kommer jo fra Leif, men han er virkelig åpen når det kommer til forslag.
Rett i forkant av intervjuet ble tittelkuttet sluppet. Første singel fra plata er derimot «Scandinavian Gods».
– Hehe, det her er ganske morsomt, for «Scandinavian Gods» var ikke ment å være på plata. Leif kommer til oss og sier vi må ha en ekstra låt til en singel eller Japanutgave eller noe sånt. Jeg trodde ikke man drev med bonuslåter lengre. Jeg vil ikke si vi gjorde låta for moro skyld, for det er en bra låt, men du vet, litt sånn Priests «Take On The World» eller «We Will Rock You». Det var litt den tanken. Dette blir en bra ekstralåt. Så sender vi den til selskapet og får i retur at dette blir første singel. Hva faen? Denne kan jo ikke være med på plata. Så da måtte vi jo rotere om på planene og den opprinnelige låtrekkefølgen. Faktum er jo at den er blitt veldig godt mottatt. Jeg var veldig skeptisk. Hva har Candlemass gjort nå? På den annen side kan man jo slippe en sånn låt også, for resten er jo rimelig annerledes. I etterkant kan man jo si det er bra den er med på plata, for det viser jo variasjonen, og jeg tror ingen kommer til å bli skuffet over «Sweet Evil Sun». Og vi gjorde vel heller ingen store protester da selskapet foreslo den som første singel. Det får bli som det blir, og sånn har vi alltid tenkt.
– Hvor aktivt følger du med i kommentarfeltet på Youtube når en ny låt slippes?
– Jeg er så klart nysgjerrig, men finleser ikke alt. Jeg henger meg dog ikke oppi de som mener det hadde vært bedre med Messiah, og kommentarer som det. Det var jo en som skrev vi låt bedre med originalsangeren, hvorpå en annen svarer ‘Er du stokk dum, dette er jo originalsangeren!’ Sånne diskusjoner hopper jeg over, hehe. Vi får god respons på konsertene våre og det meste vi gjør, og vi gjør det fordi vi liker det. De som ikke liker det, får heller la være å bry seg. Det hadde vært jævlig kjipt med kun dårlig anmeldelser av platene, men vi får sjelden det. Og gjennom intervjurundene som jeg, Leif og Johan har gjort, så sier magefølelsen at vi ikke får det denne gangen heller.
Først publisert i Norway Rock Magazine #5/2022