InsideOut
I segmentet for såkalt moderne, progressiv og melodiskikket metall scorer Skandinavia vedvarende høyt. Øvrige grupperinger, det være seg fra England, Polen, USA eller, som i dette tilfellet, Australia, forretter sporadisk gode album, men blir ofte for lilleputter å regne i kniving med eksempelvis Opeth og Leprous. Caligula’s Horse følger opp 2017-skiva ”In Contact” med ventelig resultat; her utlegges impulser fra Leprous, Riverside, Echcolyn, Flying Colors og Jeff Buckley, samt en hærskare av sjangerslaviske derivativer. En låt som ”Slow Violence” blottstiller seriøse komponeringsforsøk, og faller ikke vondt i øret eller intellektet, men ender like fullt som et kalorifattig kopivirke av konstant fremadskridende Leprous. Meget mulig skal australierne hedres en forøkning av uttrykkspolariteter – albumets kontrasterende spenst er forbilledlig, uten at så overskygger alle kompositoriske selvfølgeligheter og lettkjøpte løsninger. Synergisk og teknisk har kvintetten sitt på det tørre, med vokalist Jim Grey som trumfkort, og jeg skulle ønske bandet skrev bedre og mer autonomt. Foruten ”Slow Violence” danner pop-progressivt treffsikre ”Salt” høydepunkt i et helt kurant, men forglemmelig album.
3,5/6 | Geir Larzen
Utgivelsesdato 22.mai 2020